torsdag 16. november 2017

To bøker om å akseptere seg selv og fortida

Kunsten å bli glad i seg selv

av Yukiko Motoya. Pax forlag. 2017.

I denne lille perlen av en roman møter vi en kvinne som heter Linde. Vi får innblikk i livet hennes gjennom 6 tidsbilder fra 6 ulike dager. Fra hun er tre år gammel og fram til hun er 63 år gammel.

Det er bare disse 6 døgnene som fortelles – og det er utrolig hvor godt man allikevel lærer Linde å kjenne. Og da kan man jo lure på hvor forutinntatte vi kan være, hvor lite vi trenger å vite om noen før vi selv «fyller» ut resten – etter eget hode.

Da vi treffer Linde første gang er hun 16 år og sammen med to venninner fra klassen. De skal bowle. Når de registrerer seg for å spille så skjer det en feil – og det registreres en spiller A i tillegg. Denne får de ikke fjernet – og det ender med at Linde på sitt første kast gjør det så dårlig at hun også kaster for A. Det rare er at som A så er hun kjempegod i bowling. Hva er det som gjør det? Hvorfor er hun dårlig som seg selv – men flink når hun er en annen? Er det det at hun slapper bedre av når hun spiller som A – eller er det det at hun som seg selv vil for mye?

Disse tre venninnene er outsidere i klassen og de er nok sammen fordi de alle faller utenfor – og ikke fordi de passer sammen. De har funnet sin måte å omgås på. Det handler jo for alle tre om å finne tilhørighet og vennskap – i motsetning til ensomhet og utenforskap. Men blir man venner og får tilhørighet – bare man ikke er utenfor eller ensom? Er det nok?

Denne romanen kan på sett og vis leses på flere nivå. Det er en fin roman om et kvinneliv fortalt gjennom 6 øyeblikksbilder. Samtidig så er den så mye mer! Det er kvinnehistorie, det handler om å søke etter lykken, det å tåle ensomheten og å bli glad i den man er! Og den er skrevet med varme, omtanke - en dæsj humor og en passe dose alvor og sårhet. Kort fortalt en bok som bør leses:)



Noe skal skje

av Therese Aasvik. Vigmostad Bjørke. 2017.



Fred er i 40åra og tilhører en litt velkjent karakter i norsk litteratur nå: ensomme menn – som sliter med noe.

Fred bor i Oslo. Hver torsdag besøker han søstera si og ungene og spiser middag med dem. Og hver første søndag i måneden besøker han moren sin. Fred jobber hjemmefra med å oversette bruksanvisninger til tekniske hjelpemidler for fysisk funksjonshemmede – som rullestoler, senger og lignende. Han går altoppslukende inn for jobben, og nettopp derfor står han også ofte fast. Pasientene som skal bruke hjelpemidlene skal kanskje tilbringe resten av livet sitt som avhengig av dem – og derfor blir det veldig viktig for Fred å behandle disse veilederne med respekt over oversette dem så godt og presist som mulig.

Fred drar ofte ut for å sitte på et svaberg og fiske. Her får han tenke – og være ensom – og vi skjønner raskt at det er noe i fortida som plager ham – bevisst eller ubevisst. Og på andre sida av sundet hvor han pleier å fiske ser han ofte ei dame sammen med dattera si. Han dagdrømmer litt om å bli kjent med henne – og på et tidspunkt blir også hun oppmerksom på ham – og et avstandsforhold vokser fram.

Romanen snegler seg framover – med jevnlige tilbakeblikk fra en spesiell sommer i barndommen. En sommer som varte så altfor lenge – og som burde ha endt tidligere. For hvis den hadde gjort det – så hadde heller ikke dette forferdelige skjedd – som Fred har fortrengt i alle disse årene.


Jeg syns dette var en fantastisk roman – til tross for at den har fått litt blandede kritikker. Den har et presist og godt språk, med mange finurligheter og flere setninger som har dobbel bunn. For en som er glad i språk – er det kjempeartig å lese denne. Også oppbygginga er god – og fortellingen rulles liksom videre, i små, små drypp.

Jeg har brukt lang tid på boka, nettopp fordi jeg har lest biter av den om igjen.

Og vil avslutte med noen sitater. Noen ettertenksomme, noen triste, noen morsomme…


«En gang var jo disse parene helt ukjente for hverandre. At de så kledde seg nakne og lagde flere mennesker, de tenker ikke over hvor enormt det egentlig er, de snakker om vanter og navnelapper når de egentlig konstant burde vært slått av den enorme oppgaven de har pålagt seg sjøl å løse.» (S.34)


«Da kjøkkenet var strøkent, kunne jeg gå. Jeg visste akkurat hvor kort tid jeg kunne bruke på å spise og rydde uten at pappa blei forbanna, jeg rydda ofte mer enn nødvendig, for det var sånn han tok oss på, alt vi burde ha gjort som han ikke hadde bedt oss om.» (s 53)


«Det skulle bare være mellomrom igjen i livet mitt. Jeg hadde planlagt det sånn. Innerst inne har jeg vel tenkt at jeg ikke har rett til å gjøre mer ut av meg.» (S 90)


«Det var ikke tilfeldig at det blei denne leiligheten. På andre visninger kom damene med prospektet knuga mot brystet og begynte å peke: Her skal vi ha det, sånn gjør vi det her. Og jeg prøvde ikke engang, etter hvert begynte jeg å lure på hvordan jeg skulle finne et sted å bo uten ei sånn dame i livet mitt. En som tok avgjørelser, som allerede hadde bestemt hvor skapet skulle stå.» (S 118)



 

søndag 5. november 2017

Det kan også skje oss

Et uoverskuelig mørke

av Håvard Syvertsen. Aschehoug. 2017.

Hovedpersonene i denne romanen er 5 ulike jeg-personer som alle opplever den samme katastrofen: et strømløst Oslo, ikke noe internett eller mobilforbindelse, helikoptre og menn med skytevåpen – og ett bilde før alle medier går i svart av et bombet Storting. Ingen vet hva som skjer – ingen vet hvem som står bak – eller hvor stort angrepet er. Men Norge er angrepet – og vi har ingen kommunikasjonsmåter som fungerer. Alle må sørge for seg selv – ut fra hva hver enkelt tenker er det smarteste å gjøre i en slik krisesituasjon. Og det er ikke bare Oslo sentrum som angripes, det er også Kongsberg.

Tidsramma er ca 20-30 år fram i tid. Det kan virke som at de som står bak kuppet er imot det multikulturelle samfunn – og det har vært et regimeskifte også i Sverige. Noe som har ført til at grensa til Sverige er stengt for nordmenn. De vil ikke ha utlendinger inn! Mange svensker er dessuten internert i leire rundt omkring i landet. 



Romanen er skrevet i jeg-form fra alle 5 personene. Det er Martin som må rømme med kona og barnebarnet Rebekka som de forsøker å ikke skremme, men de kan ikke gjøre rede for hvor mammaen hennes er. Hun har en strengt hemmelig jobb og er på jobbreise – trolig angående noe som har med kuppet å gjøre. Det er sjukepleieren Kaisa som trosser eksplosjoner og bevæpnede menn for å gjøre sin plikt med å hjelpe sårede. Det er Fredrik som er i ferd med å få et forhold til Kaisa. Det er Lilly som bor på Kongsberg og er leder på kulturhuset og som må dra på jobb for å ta hånd om ansatte. Alle disse menneskene opplever den samme katastrofen – og det er lett å tenke at krigen kan ramme også oss en gang i framtida. Som den rammet for eksempel Syria. Det er veldig mye vanskeligere å distansere seg fra fortellinga når det er Oslo som rammes – samt landsbygda. Ingen steder kan man være trygg – man vet ikke hvem som er angriperne eller hvilke planer de har. Man må bare ta beslutninger på vegne av seg selv – og håpe man overlever…

Jeg syns romanen er god – men vond. Den er dyster og den viser hva mennesker er i stand til å gjøre når det handler om liv eller død. Det er lett å tenke at det skjer ikke meg, eller oss – eller Norge. 

Men hva har vi egentlig å kommunisere med dersom strømmen går – og internett og mobildekning forsvinner? 

Plutselig er det bare mørkt – et uoverskuelig mørke...



Romanen er lettlest og mørk. Den er vond, men godt skrevet. Og den får i hvert fall meg til å reflektere over hvordan det er å bli angrepet, være på flukt – og å ikke ane utfallet…

onsdag 2. august 2017

Forholdet mellom far og datter

Innimellom overraskes jeg stort over hvordan jeg klarer å plukke bøker med "likt" innhold. Jeg har nettopp lest to bøker - som begge handler om skilte menn som heter Daniel og deres forhold til sine døtre. Begge bøkene er gode, godt skrevet og med en ytre skummel hendelse som ligger og ulmer og gir romanene ytre spenning - selvom den viktigste handlingen er det som skjer inni holdene på folka.

Dette er helt nødvendig

av Benedicte Meyer Kroneberg, Cappelen Damm, 2016.


Fotografen Daniel er nyskilt og sliter med å forstå både hvorfor det ble slik og hva han nå skal gjøre. Nå er det hans dager sammen med barna, Ylva og Thea – og han velger å ta dem med på båttur for overnatting ute på ei øy hvor de som familie også brukte å være om somrene. Jentene er ikke så veldig interessert, så de sitter gjerne nede i båten med ipader eller leker sammen. Båtturen er nok viktigst for far – for å få tid for seg selv sammen med jentene, og for å få tid vekk fra eks’n. Han skrur av telefonen, vil ikke bli kontaktet – og han bestemmer seg for at de ikke skal dra tilbake dagen etter – slik avtalen med mor er. Han vil bryte den – muligens for å vise litt makt, muligens for å skremme/ «straffe» eks’n, for å kjenne på følelsen av å sitte i førersetet – i sitt eget liv, kanskje.
De kommer til bukta på øya, det er høst – og plutselig så kommer det jammen en båt til og trenger seg på. Den legger seg ganske nærme Daniel og jentene – og det irriterer ham. De dro jo hit for å være alene!

Daniel kommer i prat med ekteparet i den andre båten – og de informerer om at det er spådd skikkelig uvær neste kveld. Derfor må de dra inn til land dagen etter – men Daniel trosser dette. De andre drar – mens han og jentene blir. Det kan umulig bli SÅ dårlig vær....
Gjennom Daniels tanker får vi høre hvordan familielivet var, hvordan det havarerte og hvordan han ble bedratt. Denne romanen handler om hvordan en familie går til grunne - og om følelsene som ligger i det.



Ulvens år

av Anders Bortne, Tiden, 2017.



Romanen Ulvens år handler om Sara på 11 år som er skilsmissebarn – og som nettopp har vært på familieferie med moren (og den «nye» familien hennes) og som nå skal være med faren og hans nye kjæreste til Danmark.

Da romanen starter er vi hjemme hos mormor hvor alle er samlet, hvor morfar maser om et stabbur som må males før alle drar, om et litt anstrengt forhold mellom mor og morfar, og om at de MÅ dra snart ettersom Sara skal være med faren sin på ferie.
De kommer seg hjem – og Daniel tropper opp morgenen etter for å hente Sara – som avtalt. Forholdet mellom Daniel og eks’n Ragnhild virker litt anstrengt, men det bærer også preg av at begge gjør sitt beste for at samarbeidet skal være godt.

Daniel henter Sara og i bilen får de høre om at politiet advarer om en terrortrussel fra "pålitelige kilder" som gjør at alle må være på vakt. Men hvordan er man på vakt mot en ukjent trussel?
Terrortrusselen er rammen for resten av historien. Den ligger der og ulmer – og sprer gift mellom mennesker som vil hverandre vel. Ragnhild ringer Daniel flere ganger for å forsikre seg om at Sara er trygg – hun vil vite hvor de skal, ber dem om å endre sine planer om å dra på offentlig bad, om å holde seg unna Oslo sentrum – om å hele tida være på vakt. Daniel innfrir til en viss grad, men det går jo en grense for hvor mye Ragnhild skal bestemme over hans tid sammen med datteren.
Dette er en roman om forholdet mellom en far og hans datter – og de andre personene rundt som også påvirker valg, følelser og handlinger man gjør – eller ikke gjør. Det er tidligere kjærester, nåværende kjærester, halvsøsken og andre slektninger. Og romanen handler om hvordan man navigerer så godt man kan mellom andres forventninger og følelser – fordi man egentlig vil hverandre vel. Hvordan man på det viset legger bånd på seg selv, setter til side egne ønsker og behov – og innimellom får nok av alt sammen.

Det er en fin roman og relasjoner – og om kjærligheten mellom far og datter.


lørdag 15. juli 2017

Levende og døde

Hvis du skal lese bare en bok i sommer, så anbefaler jeg denne. Den er brutal, ærlig, viktig og ikke minst særdeles godt skrevet.
 
 
Romanen «Levende og døde» kom originalt ut i 2014, men er oversatt til norsk i 2017. På koreansk heter romanen noe sånt som «Gutten kommer», mens den på norsk har fått tittelen «Levende og døde». Begge titlene passer godt.

Han Kang er født i Gwangju i Sør-Korea i 1970. Hun har studert koreansk litteratur, hun har skrevet flere romaner og fått flere priser.
 
Våren 1980 var det opprør i Sør-Korea. Studenter og unge arbeidere protesterer mot landets regime og Den 27. mai fant Gwangju-massakren sted. I Gwangju ble mennesker meid ned av hæren: de slås ihjæl, de skjæres opp med bajonett, de skytes i filler. Mange tas til fange og tortureres på måter som er så grusomme og utspekulerte at det nesten ikke er til å fatte. Umiddelbare tall over døde varierte sterkt fra noen dusin til over 2000, men etter en nærmere etterforskning utført av sivile myndigheter endte antall drepte på vel 200 og 850 skadde.

I «Levende og døde» fortelles denne historien. Flere unge mennesker forteller sin opplevelse i du-form. Noe som drar leseren tett inn i handlingen.

Dong-ho er 14 år. Han leter etter bestevennen blant de døde.
Han finner ikke vennen sin. I stedet havner han som frivillig i arbeidet med å sortere og stable likene i skolens gymsal. Det kommer stadig flere lik, og de som vanskeligst lar seg identifisere plasseres for seg. Dong-ho skriver ned all informasjon han kan om likene før kroppene går i oppløsning. Han vil gjerne gjøre en innsats for at familiemedlemmer kan finne igjen sine døde.

Romanen er vakker og ekstremt brutal. Men ikke mer brutal enn virkeligheten. Det tar tid å lese boka fordi den lukter av råtne lik, jeg kjenner smerten av tortur og av sorg. Det er helt uforståelig hva mennesker kan gjøre mot hverandre.

Boka er viktig.
Den er viktig for å få kjennskap til hva som foregår i andre land og hva andre mennesker gjennomlever. Det er en roman som skildrer det som skjedde i virkeligheten 27.mai 1980 – og som fortsatt skjer, daglig, mange steder i verden.

 

 

lørdag 8. juli 2017

Romaner i brevs form

Det å skrive brev er det nesten ingen som gjør lengre og det er synd. For brevskriving er en helt annen aktivitet enn å slenge avgårde en mail. Det å skrive brev er litt mer "alvorlig" og omstendelig ettersom det krever flere handlinger og man vet at det tar litt tid før det kommer fram til mottakeren. Dersom man skriver feil - og har postlagt det, så er det ingen måte å kjapt få rettet opp i det. Man må vente.

Jeg har lest to brevromaner i sommer. To helt forskjellige, men brevformen er lik. Og begge bøkene er vel verdt å lese!

Den glitrende snøen ved verdens ende

av Eowyn Ivey. Utgitt på Panta forlag i 2016.

Oberst Allen Forrester og hans menn legger i 1885 ut på en nærmest umulig ekspedisjon opp Wolverine River i Alaska for å finne ut av hvordan landområdene der ser ut. Ingen har gjort det før dem. Hjemme sitter hans kone Sophie som gjerne skulle ha vært med, men som fikk reiseforbud fordi det er for farlig for en gravid kvinne.

Sophie skriver brev til Allen, og Allen skriver både brev til Sophie, men kanskje viktigere: han skriver dagbok underveis. Allen vet at området ved Wolverine river er farlig og skremmende og de aner ikke hva som møter dem i deres kartlegging av område og de innfødte. Reisefølget opplever både sult og dramatisk natur, men også det mytiske og mystiske som skjuler seg i dalen. Her opplever de uforklarlige hendelser i grensegangen mellom mennesker og dyr - og mellom levende og død. Alt nedtegnes i dagboka, og når Allen er for dårlig til å skrive selv så overtar noen av hans menn.

Hjemme gjennomgår Sophie sine egne problemer knyttet til det å vente på ektemannen, det at hun finner ut at hun har lyst til å drive med fotografering - og det at ikke alt er like enkelt å gjennomføre når man er oberstfrue - fordi det er knyttet forventninger til rollen.

Denne romanen er spennende og inneholder alt en god fortelling skal: kjærlighet, savn, uforklarlige hendelser, dramatikk og spenning. 

Forfatteren har tidligere skrevet Snøbarnet som sikkert mange har lest.



All gjeldende fornuft

av Wencke Mühleisen. Utgitt på Gyldendal forlag i 2017.

Jeg-personen i denne brevromanen er en kvinne i 60åra som ønsker endring i livet sitt. Hun skriver brev til tre personer: til sin livsledsager (mannen sin), til en venninne og til et ukjent "du". 
Jeg-personen bor på hybel i Stavanger hvor hun er ansatt som professor, mens mannen bor igjen i leiligheta i Oslo. 

(Til livsledsager)
"Hvordan har du det? spør du i telefonen. Jeg skal svare deg nå, i dette brevet. Jeg vil skrive brev til deg. På et vis er skriving det samme som kjærlighet: å leve i en så intensivert tilstand at sannhet og tilstedeværelse er avgjørende. Blodårene i hendene og armene som taster inn ordene, leder rett til hjertet. Det er gammeldag med brev, litt fjollete kanskje, men kan hende får ordene en annen klang enn i de hastige e-postene og sms-ene mellom oss? Ta det rolig, du trenger ikke skrive brev tilbake. Det er jeg som trenger å skrive til deg."  (S.9)

"Kjære du.
Du finnes ingen steder, men jeg skriver til deg! Jeg har lett, men finner deg ikke. [...] Jeg har ingen adresse å sende dette brevet til. Men jeg vil poste det med frimerke, påskrevet "Til deg". Hva annet kan jeg gjøre? Jeg vet ikke hva du er, hvem du er eller hvor du er. Dt er usannsynlig at du er den som er ansatt i Posten og åpner brevet fordi det verken har adressat [eller] avsender. Men alt kan hende. Det vet du." (S.16)

Kvinnen skriver brev gjennom litt over ett år, samtidig som hun gjennomgår en liten livskrise. Hun må bort fra alt, tar permisjon fra jobben som professor og flykter til en kjellerleilighet i Italia. 

(Til livsledsager)
"Jeg vet du har vært urolig fordi jeg ikke sa hvor jeg reiste, men bare sendte deg en sms om at jeg dro bort for en stund. Jeg hadde kommet fra Stavanger etter semesterstart og skulle starte på forskningspermisjonen min. Som om jeg var fri til hva som helst, fri til å flytte inn i et kjellerrom, sik jeg har gjort her i den italienske landsbyen hvor jeg holder til, der høstmorgenens mildhet lyser akkurat nå, mens jeg skriver til deg. Jeg kan ikke være sammen med deg. Jeg kan ikke være uten deg. Alt som før har falt meg naturlig, faller nå fra hverandre foran øynene mine. Derfor er jeg her." (S.59)

(Til venninnen)
"Jeg synes å høre stemmen din, den sindige, der du skyter inn at det jeg kaller den altomfattende meningsløsheten, i virkeligheten bare er det helt vanlige livet, der man gjør et eller annet, lever sammen med den ene eller den adre, besøker den ene eller den andre, hører på en eller annen musikk, er medlem i en eller annen organisasjon, stemmer på et eller annet parti, har en eller annen jobb. Alt detter ikke nødvendigvis forbundet med herandre, men en del av de nødvendige livsbevarende gjøremålene som mange er utelukket fra, og som mennesker verden over kjemper for å få lov å delta i - dette helt vanglige livet, som vi også kan kalle den helt vanlige meningsløsheten." (S. 83)


Gjennom slike brev får vi høre hvordan jeg-personen har det, hva slags liv hun har levd - og hvilke drømmer hun har. Det er en lettlest roman, med et innhold som er relevant for de fleste av oss - og med mange gode refleksjoner og tanker som er verdt å bruke litt tid på.

Definitivt en av mine favorittbøker i år! 


tirsdag 25. april 2017

Om mennesker som opplever at livet tar en brå vending

Western desert

Noveller av Rønnaug Kleiva. Samlaget. 2017.

Denne novellesamlinga inneholder 7 noveller på ca 20 sider hver. Og boka er i et lite format som jeg liker godt – fordi den er hendig både å lese på senga og å ta med seg i sekken på reise. På forsida ser vi en blodrød himmel over hvit vidde – med ett ensom skispor som tar en brå sving. Og det er dette som er tematikken i novellesamlinga. Brå svinger i enkeltmenneskers liv – i skjæringspunktet mellom liv og død.

I alle 7 novellene er det menn som er fortellere. Det er ektemenn, enkemenn, svogere, fedre og sønner. Og alle må på ett eller annet vis forholde seg til døden. Og i forlengelse av det: endringer i livet – frivillig eller ufrivillig. Det handler om valg man tar – og valg man unnlater å forholde seg til. Det handler om kjærlighet – ny, gammel og mangel på sådan!

I første novella «Eg skal aldri gå fra deg» møter vi en far med en ni år gammel datter som håndterer livet så godt de kan etter at kona døde. Han jobber som lærer på et lite sted, men dagene passerer i ei tåke. Han går på jobb, gjør jobben og går hjem. Hjemme «holder han liv» i datra, han gir henne mat, vasker klærne og kjører henne på aktiviteter. Livet går på tomgang – på et minimum. Det er november, kaldt, mørkt og snart ett år siden kona døde.

I tittelnovella møter vi et ektepar som er på reise i Aswan, Egypt – ved Nilen. De sitter og drikker vin på en restaurant og snakker om løst og fast. Det dukker opp ei lys jente på restauranten og de oppdager at hun er norsk, og hun setter seg sammen med dem. Det viser seg at de alle tre har «flyktet fra» tidligere hendelser i livet. Den samme hendelsen: Utøya. Ekteparet har også flyktet fra Norge – sønnen deres var på Utøya og var en av de første som ble drept. Ekteparet er på reise og flukt, og neste stoppested er Western Desert. De har ikke lenger noen grunn til å reise hjem. Der er det ingen…

Og slik fortsetter novellene. De er nydelige og såre. Om menneskers vilje til å overleve, endre seg – og ta grep om egen situasjon – eller la være. Og innimellom er det også innslag av varme og humor.

Ei god bok å nyte – sakte.

Og no er det ikkje meir tid.
Om litt kan vi ikkje skrive til kvarandre, tenkjer eg. Og eg tenkjer på mobilen min, der telefonnummera til dei som er døde, framleis finst, eg er ikkje mann for å slette namn og nummer til dei som er døde. Ikkje slett meg, tenkjer eg. La meg vere på lista di. La stemma mi vere på svararen din så lenge som råd. Gjer vel, legg igjen ei melding.
(S.134)



mandag 17. april 2017

Brevet til Rosalin

Nydelig liten fortelling om de viktige tingene i livet

I romanen Brevet til Rosalin av Øystein Orten (utgitt på Samlaget i 2016) treffer vi Johannes som er i gang med å skrive brev til Rosalin på trettendedag jul. Av innledningen på brevet forstår vi at han aldri har skrevet til henne før – men at det er en sterk forbindelse mellom dem. Hva slags forbindelse dette er, er det resten av romanen handler om. 

Johannes bor alene med katten Pjask, han er litt dårlig til beins, hjemmehjelpen Marianne kommer innom jevnlig både for å ordne og vaske, men er også godt selskap. I tillegg stikker dataingeniøren innom dann og vann for å hjelpe ham med å betale regninger etc. Det er dataingeniøren som har funnet fram til Rosalin via internett. Også Asle blir vi kjent med. Asle er en tidligere elev – men også en som Johannes og kona tok seg litt ekstra av – i barndommen fordi det var så mye alkohol hjemme hos ham. De lot ham innimellom overnatte, ga ham kveldsmat og tørket de regnvåte klærne hans. Nå er han nesten 40 år gammel, men fortsatt barnslig til sinns.

Farfaren er viktig i Johannes liv. Og farfaren erfaringer blir også Johannes sine erfaringer. Johannes er født på samme dag som en alvorlig hendelse skjer i familien. Og selv om Johannes selvsagt ikke kan klandres for dette grusomme som skjer  – så bærer han med seg dette ansvaret og tyngda av det gjennom hele livet.

Hvem er så denne Rosalin som Johannes har bestemt seg for å skrive til – nå når han nesten er 100 år og legene bare gir han noen måneder igjen å leve? Vi forstår raskt at det er en sterk forbindelse mellom disse to, og når man har lest disse 100 sidene – levd seg inn i Johannes sin historie fra barndommen til i dag – så faller brikkene på plass. Det er ei stor bør Johannes har båret på gjennom livet. Noe av det har han arvet, noe har han selv lagt til…

Dette er en vakker roman, med et usedvanlig nydelig språk – fylt av gullkorn:


Nokon seier at ein kan misse språket av ulukker. Andre hevdar at visse lydar kan gjere ein stum. For farfar stemde begge delar. (S.12)


Men far gav oss andri kyss eller klemmar, slik mor gjorde. Far gav oss berre omfamningar. Då sa han aldri eit ord. Far brukte hendene. Aldri kinn eller munn. Men vi forstod kva han meinte. Å halda rundt nokon er også bokstavar i eit språk. (S.18)


Du skal ikkje lyge, heitte det i gamle dagar. [...] Men lygna er ikkje alle tider så lett å få auge på. Ikkje eingong inne i oss sjølve. For det finst ørsmå lygner i alle sanningar. (61)

Denne boka passer for alle!  Og den har et nydelig språk. Og selvsagt handler den om selve livet, døden og ikke minst kjærligheten.
En definitiv FAVORITTBOK!


lørdag 4. mars 2017

Menn forklarer meg ting

Menn forklarer meg ting

essaysamling av Rebecca Solnit. Utgitt på Pelikan forlag i 2016.

Originalt ble denne gitt ut i 2014, og den består av 9 essay skrevet fra 2008 og fram til 2014. Rebecca Solnit er historiker, forfatter, aktivist og har i over 20 år skrevet om dette. Hun har gitt ut 17 bøker om politikk, geografi, samfunnsliv, feminisme og håp. 

Mansplaining er et uttrykk som forbindes med Solnit. Mansplaining er sammen satt av "man" og "splaining" som kommer fra verbet "to explain" og betyr at noen forklarer noen noe - i betydningen å framheve sin egen fortreffelighet. Ofte er det menn som gjør dette ovenfor kvinner de selv tror har lite innsikt eller kompetanse. Solnits essay "Menn forklarer meg ting" er morsomt på overflaten, men har en alvorlig undertone. Hva er det som gjør at mange menn føler sterkt for å forklare særlig kvinner om ting, selv om kvinnene faktisk har mer kunnskap og kompetanse om feltet? Mange kvinner har nok opplevd å bli belært av menn - uten å ha bedt om det. Og uten å trenge det.

I de andre essayene i boka kommer Solnit med kraftig samfunnskritikk - og toucher innom alvorlige tema som voldtektskultur, Kassandra-syndromet, språkets makt og at kvinner alltid må leve i frykt for å bli utsatt for vold eller voldtekt. Som hun så presist sier:

“Yeah, we know not all men are rapists and murderers, are not abusers and misogynists, but all women are impacted by the men who are.” And that’s where the focus needs to be, because it has such a huge impact.“

(http://fuckyeahrebeccasolnit.tumblr.com/page/4)












I essayet "Bestemor edderkopp" viser Solnit hvordan kvinner gjennom tidene er usynliggjort av menn og i samfunnet forøvrig. Hvordan stamtavler tidligere bare oppga forfedrene og ikke formødrene, hvordan kvinner som gifter seg mistet sitt eget navn og ble "fru Arthur Nicolls" i stedenfor Charlotte Brontë...Hvordan samfunnet reagerer med sjokk på forslaget om at alle menn får portforbud på campusområdet til et universitet pga mange voldtekter av damer...Men det er ingen som syns det er feil at damer bør kle seg godt, holde seg inne på kveldstid eller kun gå ut to og to - fordi de skal unngå å bli voldtatt av disse mennene....

Essaysamlinga er sterk og setter fingeren på mye av holdningene i samfunnet vårt som virkelig ikke er bra. Og som det fortsatt vil ta mange, mange år å komme til livs...

Hvorfor er det slik at damer omtales som sladrekjerringer - eller at vi også sier at menn er sladrekjerringer? Barn og kvinner er ikke ikke mer disponert for å lyve enn menn? Men det er en fin måte å undertrykke oss på. Og ved å fortsette å bruke slike uttrykk er vi med på å føre dette videre. 
Og det er med på å gjøre at kvinner som uttaler seg offentlig eller tydelig - først blir "dømt" på om dette i det heletatt er noe vi skal lytte til fordi hun kan være en løgnaktig sladrekjerring...En mann "dømmes" dessverre ikke på samme måte.

Jeg blir opprørt på kvinners vegne - over hele verden - når jeg leser denne boka. Og jeg mener at alle burde dykke inn i den og lese ett essay eller tre. Det er viktig samfunnskritikk og den setter fingeren på viktige hendelser opp gjennom historien - som viser at vi tross alt er på tur framover. Bare så uendelig sakte....





Kvinnene er det evige temaet, hvilket har mye til felles med å være objekt, eller til og med underkastet. Til sammenlikning er det skrevet svært få artikler om hvorvidt menn er lykkelige eller hvorfor også deres ekteskap ryker eller hvor fine eller ikke-fine kroppene deres er, selv filmstjernekroppene. Det er det kjønnet som begår flest forbrytelser, særlig voldsforbrytelser, og de begår også flest selvmord. [...]Jeg tror fremtiden til noe vi ikke lenger kan kalle feminisme må innvolvere en mer inngående studie av mannen. Feminismen forsøkte og forsøker fortsatt å endre hele den menneskelige verden; mange menn er med på dette prosjektet, men det re på høy tid å ta en nærmere kikk på hvordan prosjektet gagner mannen, og på hvordan status qou er nedbrytende også for menn. Det bør også ses nærmere på de mennene som utfører mesteparten av volden, truslene, hatet - den frivillige politistyrkens opprørskontroll - og hele kulturen som oppmuntrer dem. [...] Voldtekter har alltid blitt fremstilt som isolerte enkelthendelser som skyldes avvik hos overgriperen (eller naturlig ukontrollerbare drifter, eller offerets adferd), fremfor et mønster der årsakene er kulturelt betinget. Uttrykket "voldtektskultur" har begynt å bre om seg.
 (s.120-121)



fredag 3. mars 2017

Et hummerliv

Et hummerliv

av Erik Fosnes Hansen. Utgitt på Cappelen Damm i 2016.

Erik Fosnes Hansen er en av mine favorittforfattere, så jeg ble veldig glad da han igjen kom med en utgivelse. Jeg tok med meg boka hjem for å riktig kose meg med den. Og ble mer og mer i stuss for hver side jeg leste; hva i all verden er dette slags historie?? Først ble jeg sugd inn i fortellinga, men så ble jeg litt utålmodig og bekymret for om dette ikke var et "mesterverk" på linje med hans tidligere utgivelser, som f.eks.Salme ved reisens slutt og Løvekvinnen. Men bekymringen min var heldigvis grunnløs. Etter en liten downperiode i fortellinga der jeg lurte på om dette i det heletatt hadde noe for seg, så tok nøstinga til. Og forfatteren nøster hele fortellinga sammen igjen til sist. Og jeg kan her og nå bare opplyse om at jeg også likte denne romanen veldig godt, selvom den nok ikke kan måle seg helt med Løvekvinnen. Men den handler om livet på et høgfjellshotell, om en ensom ungdom og et ensomt barn. Og om to foreldre som er forsvunnet. Og selvsagt om hummer!


Sidd er 14 år. Han bor på Fåvnesheim høyfjellshotell med sine besteforeldre og hotellets ansatte. Det er forresten ikke så mange ansatte, fordi det er dårlige tider for høgfjellshotell. De fleste drar heller til syden.  Men kokken Jim er i høyeste grad til stede. Han har bodd der det meste av livet og er som en av familien.

Sidd er foreldreløs. Faren var en indisk lege fra Bergen og moren er forduftet. Ingen har fortalt Sidd nøyaktig hvorfor det er blitt slik. Hvor er det blitt av foreldrene? Sidd leter etter sin historie og sine røtter, men får bare utydelige svar.

Romanen starter dramatisk med et selskap – hvor banksjef Berge brått faller sammen, og Sidd gjør munn mot munn metoden – på ekte Røde kors hjelpekorps’ vis. Men banksjefen overlever ikke, til tross for Sidds heroiske innsats. Dødsfallet og gjenopplivingsforsøket går selvsagt hardt inn på Sidd og han blir sengeliggende en stund. Men dette er ikke eneste gang at Sidd redder liv i fortellinga.

Sidd samler på frimerker fra posten til hotellet, men plutselig har tilfanget av frimerket blitt nesten null. Han sjekker opp med resepsjonisten om det muligens kommer færre brev, men han får bekreftet at det kommer like mange som før. Sidd bestemmer seg for å spionere på hva som skjer med posten. Det er bestefaren som henter posten i resepsjonen og som alltid har brukt å åpne den og samtidig rive av frimerkene. Det viser seg at bestefaren henter posten og tar den med seg. Og etter litt etterforskning finner Sidd alle brevene – uåpnet. Hva har skjedd med bestefaren? Er det i ferd med å rable for ham?

En familie kommer til høgfjellshotellet, og de har en datter med seg, Karoline. Hun er en del yngre enn Sidd. Karoline er mye aleina ettersom foreldrene har så mye å ordne nede i bygda. Karoline vil spille minigolf, og etter hvert forbarmer Sidd seg over henne og blir med. Det er starten på et litt merkelig vennskap – som også vil bli ganske dramatisk.

Dette er en historie som man både kan le og grine til. Og ofte av de samme scenene. Det er en burlesk komedie som inneholder både kjærlighet og død. Og vi blir godt kjent med Sidd som er en ekte livredder i 1982 – som er det året dette foregår i.









Om savnet etter mamma

Døden

Noen ganger kommer man over vakre bøker om døden, om savnet, om samholdet blant de som blir igjen. Ofte tenker vi på døden som noe trist og vondt - og det er det - men grunnen til at det er trist og vondt er at man elsket den som er død. At man savner den som er borte for alltid. Og en mamma etterlater seg nesten alltid et tomrom, selvom det også kunne være et vanskelig forhold. Disse to bøkene jeg her vil fortelle om handler begge om savnet etter mamma, men er allikevel gode og varme fortellinger.

Lukta av våt jord om natta

av Maria B.Bokneberg. Utgitt på Samlaget i 2016.


Mie, Rakel og faren bor sammen på familiehytta. De er i sorg. En mangler. Mamma mangler. Mamma har tatt livet sitt. På familiehytta. Hun hengte seg.
Denne gangen fikk de ikke noe forvarsel, som de har fått før. Tidligere har hun bedt om hjelp eller kommet med små hint som har gjort at hun har blitt innlagt. Denne gangen gjorde hun ikke det.

Romanen handler om det å sørge over at mamma er borte. Om tankene man selv sliter med fordi man ikke klarte å avverge det. Om forståelsen man har fordi det gikk slik, og om bebreidelsene man har til seg selv, de rundt - og for det valget mamma tok.

Romanen forteller om tida like etter selvmordet. Om fortvilelsen, trøsten og samholdet for de som er igjen. Om det fine som var - og om det fine som må bygges opp igjen når en brikke er falt bort.

Dette er en viktig og fin fortelling om et vondt og vanskelig tema.




Sibylle

av Ingrid Z.Aanestad. Utgitt på Oktober forlag i 2016.

Søstrene Sibylle og Synne har alltid hatt et nært forhold. Nå bor Synne i Berlin, men har kommet hjem på ferie til Sibylle og far. Sibylle bor fortsatt hos far, men er straks på vei ut i verden for å gå videre på skole.

Sibylle, Synne og far drar over fjellet til vestlandet hvor mormor bor. De skal dit på ferie. Hos mormor er det bilder på veggene, men ingen av moren. Moren er død. Moren likte seg ikke foran kameraet, bare bak. Sibylle kjenner moren kun gjennom andres historier fortalt i bruddstykker.

Romanen handler om forholdet mellom søstrene, faren og mormor - og alles savn etter moren som er død. Man kan fint savne moren sin selvom man ikke husker henne selv. Fortellingen består av alminnelige hverdagsøyeblikk som til sammen danner historien om denne lille familien.

Det er en fin og varsom roman og savn og samhold.


søndag 29. januar 2017

Fortellingen om mor og far

I høst har det vært debatt om romaner som skildrer virkelige mennesker og virkelige hendelser. Jeg har ikke tenkt å kaste meg inn i den debatten, men har lyst å fortelle om to slike romaner som jeg nettopp har lest. Den ene kom ut i fjor, den andre for over 10 år siden! Begge er verdt å lese.

Myggfangerne

av Päivi Laakso. Utgitt på Cappelen Damm i 2016.


Laakso er forfatter og billedkunstner som er født i Finland, men som har bodd i Norge i ca 30 år. Dette er hennes tredje roman.

I denne lille romanen på litt over 100 sider fortelles en naken og ærlig historie. Fortellingen omhandler noen uker i januar 2009 og åpningsscenen foregår hjemme hos far og mor i Finland og vi får et presist bilde av disse to – og samlivet deres. Jeg-fortelleren heter Päivi – er billedkunstner og bor i Oslo, de gamle foreldrene det fortelles om bor i Tornio, hvor også forfatteren Päivi vokste opp.

Mor og far skal til sjukehuset på kontroll. Det har i alle år vært mor som har vært inn og ut av sjukehuset med diverse problemer, syndromer og sykdommer. Denne gangen er det far som skal til kontroll. Han har fått prostatakreft og må sjekkes jevnlig. Selve bilturen ut til sjukehuset er dramatisk, da det viser seg at far ikke har helt oversikt over hvor de skal og hvorfor. Han har nok begynnende Alzheimers, og mor veileder og peker så godt hun kan. Heldigvis kommer de seg helskinnet til sjukehuset, men her får de en uventet beskjed av legen.
Innimellom hendelsene i romanen blir vi også kjent med familiens fortid, og den er ikke bare rosenrød...

"Jeg har aldri sett far knuse ting. Han knuste bare barn." (S.96)

Alt fortelles av en jeg-person som er allvitende. Fortelleren er inni hodet til mor hele tida, men vi treffer jeg-personen selv i siste del av romanen. Her trår Päivi fram som datteren som har flytta til Oslo.

Romanen er skrevet i et enkelt språk med ganske korte, barberte setninger. Ingen ting unødvendig er med. Forholdet mellom mor og far skildres ut fra hva som sies og hva som blir gjort, men også ut fra hva mor tenker. Jeg stusset litt over dette i starten, fordi datteren som jo ER jeg-personen er ikke til stede i første halvdel av romanen. Men det at vi hele tida leser om mor og far gjør dette litt nærere enn om de skulle hatt bare navnene sine. Man føler familierelasjonen hele tida. 
Romanen er kjapp å lese, men trenger desto lengre tid for å fordøyes.



Mors og fars historie

av Edvard Hoem. Utgitt på Oktober forlag i 2005.

Romanen "Mors og fars historie" er en erindringsbok. Edvard Hoem har gått tilbake i tid for å finne ut hvordan foreldrenes historier egentlig var. Hvem var foreldrene før de ble hans foreldre? Forfatteren har selvsagt krydret de faktiske hendelser med sine egne tanker og diktet videre på det som er kjent fra deres liv.

Far var lekpredikant i Gudbrandsdalen under krigen, mens mor var kokke på Fåberg pleiehjem. De møttes første gang i 1945. Da hadde mor allerede fått et barn med en tysk soldat som stakk av, mens far hadde vært forlovet med kvinnen han elsket. Denne kvinnen måtte han gi slipp på ettersom han var odelsgutt på en storgård på vestlandet, og kvinna hadde sin egen gård å ta hånd om i Gudbrandsdalen. Dermed kunne ikke det bli disse to. Mor kom da etterhvert seilende inn i livet til far - og fordi begge to var sveket og hadde måtte gi opp den virkelige kjærligheten - så er det en trist, men vakker historie som fortelles om hvordan disse to ble til Edvard Hoems mor og far.

Romanen forteller sterke enkelthistorier - og en enda sterkere sam-historie. Det er fortellingen om to som begge ville ha noen andre, men som til slutt tok til takke med hverandre. Og som fikk et godt nok liv sammen. I tillegg hører vi mye om hvordan bondekulturen var i Norge på denne tida, om krigsårene og om hvor få valgmuligheter en ungdom egentlig hadde i 1940-åra.

Jeg har hørt denne boka som lydbok og det var en fantastisk opplevelse. Det er nemlig forfatteren selv som leser.






mandag 9. januar 2017

To romaner - ett samlivsbrudd

Året

av Tomas Espedal. Utgitt på Gyldendal forlag i 2016.

Tomas Espedal er en relativt velkjent forfatter fra Bergen (f.1961). Han har utgitt mange bøker, fått flere priser, flere er også oversatt til mange andre språk. Han eksperimenterer stadig med fortellerformen og har gitt ut både essay, brev, dagbok, reiseskildringer, selvbiografi, fotoroman – og nå en roman skrevet på en form som likner dikt.

I Året møter vi en hovedperson som elsker – som elsker den samme personen gjennom hele livet, uten å nå bli elsket igjen. Det er flere år siden bruddet, men enda sørger ham. Romanen handler på et vis om det å få lov til å være i sorgen. Sorgen er en like naturlig del av livet som kjærligheten – og som døden.

Hovedpersonen tilbringer påsken på sporet av den italienske 1300-talls dikteren Petrarca i Avignon. Petrarca er mest kjent for sine kjærlighetsdikt til Laura. Jeg-personen søker  trøst for sin egen kjærlighetssorg ved å oppsøke stedene hvor Petrarca har vært. Han bor på lurvete hoteller, drikker og studerer Petrarca. Etterpå drar han på cruise i Middelhavet med sin 78 år gamle far. Han har et ambivalent forhold til faren – han både elsker ham og hater ham. Kanskje fordi de er like? Kanskje fordi faren eldes og det er vanskelig å ta inn over seg.

Romanen er en form for dagboknotater. De hopper litt hit og dit – og selve fortellingen blir til i bruddstykker. Kjærlighetssorgen etter Janne ligger som et teppe over hele romanen – og er sår og litt deprimerende. Men det er også vakkert at en så sterk følelse kan berøre mennesker så sterkt.


«Å miste noen
som ikke blir borte
er nesten verre
enn å miste den
som er borte
for godt.
Å leve med kjærlighetstapet
samtidig som den du elsker
elsker en annen.
Det er en sang.
En novembersang.
En kjærlighetssang
i november.
Jeg elsker deg.
Det tar ikke slutt.
Heller ikke sangen tar slutt.
Det er noen andre som skal synge den.»

(S.187 – 188)


Boka er vakker og lettlest, og gir rom for ettertanke. Den fortjener å bli lest i ro og fred – og som en fortelling om de store og viktige følelsene her i livet. Det handler definitivt om livet, døden og kjærligheten.


Denne romanen fikk litt medieomtale når den kom fordi både Tomas Espedal og den 17 år yngre ekskjæresten Silje Aa. Fagerlund har i år gitt ut romaner om samlivsbrudd og kjærlighetssorg. De har skrevet hver som roman om «det samme bruddet» - på et vis.




Eneste

av Silje Aa. Fagerlund. Utgitt på Cappelen Damm i 2016.

Silje er født i 1978 og fra Oslo. Dette er hennes første utgivelse. Og den er i høyeste grad selvbiografisk. Silje er den som Tomas Espedal skildrer i sine seineste romaner som sin store tapte kjærlighet. Og etter å ha lest hans dystre kjærlighetssorg-bok Året så måtte jeg jo kaste meg over denne.

Eneste – er en roman om et avsluttet kjærlighetsforhold. Skrevet i ettertid – altså etter at forholdet tok slutt. Jeg-personen, som heter Silje, forteller om hvordan forholdet til den 17 år eldre forfatteren startet, forløp og endte. Det var Siljes første forhold – og derfor eneste. Eneste peker både på det eneste forholdet, den eneste i hennes liv – og kanskje også det at hun var hans Eneste store kjærlighet. I hvert fall på dette tidspunktet.

Eneste er nok kanskje den vakreste kjærlighetsfortellinga jeg har lest – noe som kanskje ikke sier så mye ettersom tradisjonelle kjærlighetsfortellinger ikke er det jeg leser mest av. Men den varmen, varheten, ærligheten og ømheten som ligger i denne romanen er ikke klisjéfylt, men ekte på et vis.

Jeg tror på kjærlighetsfortellinga – på starten, varigheten og på slutten. På hvorfor den opphørte. Det var ingen som ønsket at det skulle opphøre, men forskjellene i deres livssituasjon ble kanskje for merkbare og kontrastene for store. Han den «gamle» med en datter han må lage en trygg ramme rundt – hun med hele ungdomstida foran seg. Han den etablerte forfatteren – hun på spranget av karrieren. Hun som må finne ut hvilken utdanning hun skal ta, omgås jevnaldrende venner, leve sitt liv – han som bare «er forfatter»… Aldersforskjellen ble for synlig i flere situasjoner. Som hun skriver et sted så ville hun ikke ha ham med seg ut med sine studievenner – de representerte to forskjellige univers.

"Samtidig var det noe aldersløst over deg, som om du var eldre enn meg på en ung måte som tilhørte bare deg." (S.31)

Romanen skildrer vakkert et ekte kjærlighetsforhold som tar slutt – ikke fordi de ønsker det, men fordi livene og rammene deres er for ulike. For at begge skal leve sine liv så må de skilles. Ingen skal «utslette» den andre – begge skal vokse. 

"Det begynte å løsne i meg, som et glipp, som et glipp med kroppen. Hvordan begynner en kropp å glippe en annen. Finne den andres pust for høy, en hånd for varm. Løsne meg litt fra armen din før jeg sovner, for å klare å sovne. Være den som trenger å løsne." (S.106)

Motsetningen til den dystre romanen til Espedal er enorm. Espedal skildrer nærmest en undergang – og i romanen Året er det ikke mye vakkert om det som var. Mens i denne Eneste så skildres alt som en vakker bit av livet som har passert. 

Nydelig. Lettlest. Vakkert språk. Jeg tror på kjærligheten ut fra denne – og jeg tror på at den også kan ta slutt….




søndag 8. januar 2017

Familieliv på godt og vondt - ispedd litt humor

Winter i verdens rikeste land

av Janne S. Drangsholt. Utgitt på Tiden forlag i 2016.

Dette er fortsettelsen av "Ingrid Winters makeløse mismot" som ble utgitt i 2015. Det er strengt tatt ikke nødvendig å lese bøkene i rekkefølge, men man får med seg noen flere poenger om man har gjort det. Den første boka har Henriette Steenstrup kjøpt filmrettighetene til, så trolig får vi møte Ingrid Winter på lerretet også etterhvert. Amazon crossing har dessuten kjøpt verdensrettighetene til boka så de har nå rettighet til å utgi boka på alle språk og i alle former i hele verden - bortsett fra i Norge. 

I "Winter i verdens rikeste land" møter vi Ingrid og familien når de nå har kommet godt i orden i nytt hus. Problemet er bare at huset trenger omfattende vedlikehold: taket er lekk og kledningen er råtten. Aller helst vil de bare ta seg et par ukers sommerferie i Italia, men de innser at alle pengene de har - og vel så det - trengs til å fikse huset. En dag flytter det en ny familie inn i nabohuset. De ser ut til å ha nok penger, de er sosiale og de virker som den lykkeligste og mest perfekte familien. I sterk kontrast til Winters. Familiene treffes raskt, og mens Ingrid er skeptisk, så blir Ingrids mann raskt sjarmert av både familien og husbondens effektivitet og kreativitet. Og det beste av alt: han kan bidra til at de selv kan fikse alt som trengs å fikses på huset. Dermed øyner de håp om at de kan få den etterlengtede ferien sin til sist. Men alt går ikke på skinner... Og det ene drar det andre med seg. Og kanskje topper det seg da disse to familiene drar til fjells - sammen med Ingrid Winters gamle far på slep - for å virkelig nyte det å være ute i norsk natur...

Denne romanen er full av humor og håpløse situasjoner, og det blir morsomt nettopp fordi mye er gjenkjennbart. Enten hos seg selv eller noen man kjenner. Romanen er lettlest - og jeg gleder meg allerede til bok nr 3.



Hålke

av Helene Uri. Utgitt på Gyldendal forlag i 2016.

Romanen tar for seg forholdet mellom Ebba og Karl som har vært gift i 46 år. De bor i blokkleilighet, er dårlig til beins og nå har det blitt hålkeføre ute som gjør at de er fanget i leiligheta. Fortellinga går over ei uke midt i januar – og det er Ebba som eier synsvinkelen. De første dagene går det relativt greit, de spiller Scrabble, ser på serier og følger med på det som skjer utenfor vinduet. Ebba er den utålmodige for hun vil ut og få luft, mens Karl holder henne igjen. Han bestemmer at ingen får gå ut før kommunen har strødd – og det lar vente på seg. Imens må de spise det de har – og etterhvert tar kaffen slutt.

Imens går livet sin vante gang her i leiligheta og Ebbas tanker og utsagn gir oss etterhvert innblikk i hvordan deres 46års samliv har vært. Og det har ikke vært noen dans på roser... Vi får som sagt alt gjennom Ebbas «øyne» og vi har derfor med en ikke nøytral forteller å gjøre. Og nettopp dette er kanskje det som gjør boka interessant. For hva er sant – og hva er avhengig av hvem som forteller? Vi eier jo egentlig bare vår egen sannhet – og virkeligheten blir jo alltid farget av den som lever i den..

I tillegg til at dette handler om et langt ekteskap, så handler det også om det å bli gamle sammen, det å bli litt mer hjelpeløs – og det å bli litt mer opptatt av historien – av alt som har skjedd.


"Ebbas tanker beveger seg bakover i tid. Som ung tenkte hun mest på fremtiden. Sånn er det vel med alle; på et tidspunkt legger man merke til at det er blitt mindre planer, men desto mer minner. Før farget forestillingen om fremtiden nåtiden, fortiden var noe man var ferdig med. Nå er det fortiden som smitter over på nåtiden. Fremtiden vil man helst ikke vite noe om." (side 159)