Ingeborg - En stor fortelling om et lite liv

"Frem til den dagen da alt endret seg, hadde livet fremstått som ganske ordinært.

Det var ikke store forskjellene fra den ene dagen til den andre."

Mor stelte hjemme og far arbeidet på Kruttverket, mens han selv var 10 år gammel og slet på skolen. Han satt i et vårvarmt klasserom og strevde med løkkeskrift. Han hadde nettopp mestret blokkbokstavene, - for så å erfare at de ikke gjaldt lengre. Nå var det løkkeskrift som telte. Og det var ikke enkelt for en som følte at skolebenken var full av fliser og vanskelig å sitte stille på....

Nå er gutten blitt en gammel mann, Han er ustø, bor alene etter at han ble enkemann for over 20 år siden, får ukentlig besøk av hjemmehjelpen - og igjen er det ikke lengre store forskjellen fra den ene til den andre dagen. En gang i uka tar han seg stolprende ned til postkassa som er flyttet til et fellesstativ litt lengre unna. Selv med stokk går det sakte. Men han har lært seg å aldri gi opp, alltid krumme nakken og bite tenna sammen, uansett hvilken motgang han møter. For motgang har han hatt mye av i livet. En gang i tida hadde han drømt om å dra ut, til Amerika eller seile til det fjerne Østen, men det ble aldri noe av. Isteden hadde han alltid bodd i det samme huset som han fortsatt bor i, i søndre Nittedal. 

"Nå som han ikke hadde så lenge igjen, var det allikevel for seint. Det handlet mest om seile inn den siste tiden. Han så ingen hensikt i å være bitter. Han hadde levd et liv som på en måte bare ble gitt til ham. At han aldri brukte det til noe særskilt var for seint å angre på nå."

I postkassa finner han et brev fra kirkelig fellesråd i Nittedal. Det er et varsel om at festetida på grava til kona, Ingeborg, er i ferd med å utløpe. At gravstedet vil bli slettet. Han hadde trodd at folk i hvertfall fikk fred når de først var gravlagt. Men han hadde heller ikke besøkt grava til Ingeborg på lenge. I starten gjorde han det ukentlig, så på spesielle dager - nå nesten aldri. 

"Han leste brevet en gang til, høyt denne gangen, for å være sikker på at han ikke misforsto. Dette er jo gravskjending, tenkte han, og ble sittende og stirre i veggen mens alle slags tanker og minner trengte seg forbi de solide fortrengningsmekanismene han hadde brukt et liv på å bygge."

***

Dette er en stor fortelling om et lite liv - men med eksistensielle problemstillinger, med følelser, med hverdagslige hendelser, med sår som ikke gror, med kjærlighet som vokser - og med relasjoner som er både gode og vanskelige på samme tid. Romanen tar en formiddag å lese, men mye lengre tid å fordøye. Og den gir rom for refleksjon som kanskje påvirker deg selv i framtida. Det er en roman som er god å lese - og sterk å fordøye. 

Bård Nannestad bor i Arendal, er oppvokst i Nittedal og er psykiatrisk sykepleier. Og han er definitivt en av mine store favorittforfattere. Hans debutroman "Da Henrik Husten kom hjem" (2012) - som også er en helt utrolig fortelling - fikk han Sørlandets litteraturpris for. Nå har han altså igjen skrevet en sterkt roman, og er nå nominert til Bookis Årets Ulest-pris. "Ingeborg" er godt skrevet og full av setninger man må lese igjen og igjen...

"Hver morgen på bussen, på vei til jobb, satt han og gledet seg. På sin reserverte måte følte han seg utadvendt og løssluppen, selv om ingen kunne se det på ham. Det tause og forsiktige fortsatte å være det mest markante ved hans karakter." (S.42)

*

"De ble sittende i hver sin drøm om fremtiden." (S.61)

Øksemannen som valgte livet

 I Solør og Elverumsregionen var det på 90- og tidlig 2000-tallet noen navn vi ofte hørte nevnt når det hadde vært kriminelle handlinger: vold, trusler, innbrudd, ran etc. Og Boneng var ett av dem. For meg var han bare et fryktet navn, så da jeg begynte som biblioteksjef i Elverum i 2010 og det begynte å ryktes at denne Boneng hadde blitt frelst, trodde jeg nok bare sånn passe på det. For vi har jo alle hørt hvor utrolig vanskelig det er å komme seg ut av rusmiljøet og særlig da klare å forbli rusfri når man etter hvert må klare seg helt på egenhånd. Jeg visste ikke hvem Erland var som kriminell, men da han returnerte til Elverum var han lett å få øye på i bybildet - og veldig lett å slå av en prat med. Han var nemlig han som alltid smilte og hilste på alle! Og som i ordets rette forstand skinner mot alle han møter - uansett vær og vind.

Erland er født i 1962 og vokste opp i et godt og rusfritt hjem sammen med foreldre og en bror. Erland var en pappagutt, og tok det svært tungt da faren ble sjuk og døde da Erland var 11 år. 

"Når man lener seg til en vegg med hele sin tyngde, og veggen blir borte, så går man på trynet. Den trygge støtten var borte. Da pappa ikke var der lenger, gikk jeg på trynet. Jeg kjente på en blanding av redsel og sinne. "Hvor er tryggheten nå?" spurte jeg meg selv. Når man er barn og mister den viktigste personen i livet, den som alltid er der, som får deg til å føle deg trygg, sikker og beskyttet, blir det veldig tomt. Plutselig er han ikke der mer. Jeg kjente en sterk tomhet." (S.27)

I 1978 fikk Erland hyre på en gasstanker rett etter ungdomsskolen - og det var selve drømmen å jobbe til sjøs. Dessverre ble den aller første turen traumatisk da han ble fanget og torturert i en havn i Cartagena. Dette var en opplevelse som merket Erland for livet, og som nok ble en medvirkende årsak til at rus ble en måte å håndtere tomhet, uro, frykt og fortvilelse med...

Erlands oppførsel og handlinger har gitt ham til sammen 16 år bak murene og 31 år i rushelvete. Han har stjålet biler, kjørt vogntog beruset i inn- og utland, skadet andre for livet - "det har vært mye rått. Jeg har vanket mye med feil mennesker, farlige mennesker. Det har vært mye kriminalitet, mye vold, mye død, mye rus. Jeg har tenkt en del på om jeg var redd for å dø. Egentlig har jeg aldri visst om jeg var i live neste time." (S.63)

I 2011 flyttet Erland hjem til Elverum som rusfri. Til byen som han hadde herjet i som kriminell. Til et sted hvor han stort sett kjente bare andre misbrukere. Mange tenkte at det kunne gå galt. "De som egentlig tok valget for meg om å flytte tilbake til hjembyen min, Elverum, de som avgjorde det, var faktisk alle de som aldri hadde giddet hilse på meg før. De hadde aldri giddet å se i min retning. Alle de som egentlig så ned på meg, og som kanskje trakasserte meg for at jeg var der jeg var, de begynte å sende meg venneforespørsler på Facebook. Men ikke bare det, de gjorde så mye mer enn det. De kom med oppløftende og støttende meldinger og kommentarer på statuser. Og på private meldinger løftet de meg. Er det mulig? tenkte jeg. Er det virkelig hjerterom her?" (S.112) Javisst lever Elverum opp til sin visjon om at Elverum har 💗-rom.

Nå har Erland vært rusfri i 10 år - og han har bevist for seg selv og andre at det er mulig å komme seg ut av rushelvete. I dag nyter Erland hver eneste bidige dag - og han velger hver dag å være positiv. "Jeg har to valgmuligheter hver dag, om hvordan jeg vil møte dagen og hvordan jeg vil at dagen skal styre meg. Vil jeg at det negative skal prege meg? Nei, jeg vil ikke det. Jeg vil at det positive skal prege meg. Jeg vil fokusere på det positive. Hvis jeg fokuserer på det negative, trykker jeg ned meg selv og alle jeg møter. Det gidder jeg ikke. Det er det ikke verdt. Derfor nyter jeg hver eneste dag." (S. 99) Erland er også i dag en kjent skikkelse i bybildet, en som hilser og smiler til alle - og ikke minst er han en god medarbeider hos Kulturskolen og Opplæringssenteret i Elverum kommune.  

I denne boka her forteller Erland om livet sitt - på godt og vondt. Det er en reise i uheldige omstendigheter, dårlige valg, rus, sjukdom, håpløshet - men også om endringer, avgjørende valg,  medmenneskelighet, kjærlighet og omsorg. Og mest av alt: om viktigheten av å bry seg om! Ingen er kun sine egne handlinger - alle er mye mer enn det. Alle har behov for å bli sett. 

Boka kan kjøpes i bokhandelen - eller du kan låne den på biblioteket. Den er virkelig verdt å lese. 

Og Erland; takk for at jeg har fått blitt litt kjent med deg:)

Den norske virkeligheten i perspektiv

 I 2018 inviterte Samlaget noen skribenter til å skrive om samtida, den norske virkeligheten. Det ble 7 små bøker som tar opp dagsaktuelle problemstillinger. Bokserien fikk mye oppmerksomhet da den kom ut, og Knut Olav Åmås skrev: «Det er korte, personlige essay basert på livserfaringer og observasjoner, og samtidig er de fulle av kunnskap og refleksjon. De personlige historiene har kraft til å endre noe gjennom å gjøre noe med hver enkelt leser.» Serien vant GULL i kategorien serier i den grafiske konkurransen Årets vakreste bøker. Ergo er disse bøkene av god kvalitet – både utenpå og inni. Nes bibliotek har tre av disse bøkene.

Foreldra til Mona Ibrahim Ahmed er fra Somalia, men flykta fra borgerkrigen til Etiopia. I Etiopia flytta familien fra sted til sted på jakt etter noe å leve av, uten at det ble noe bedre. Monas barndom var ikke preget av lek, men av å hjelpe til hjemme slik at mora kunne tjene penger. Hun hadde ansvar for å lage frokost og planlegge middagen fra hun var ganske lita. Ettersom de flyttet ofte, ble det mange skolebytter. På skolen måtte elevene ha hver sin bankestav som var en 1 meter lang vannslangebit som læreren kunne slå barna med når det trengtes. Mona var et urolig barn og klarte ikke å holde seg når det var noe hun ville si i klassa, og derfor ble bankestaven hennes fort utslitt … Også hjemme var det å bli slått en del av det å vokse opp.

Da Mona var 8 år, dro faren til Europa for å kunne gi familien et bedre liv der etter hvert. Resten av familien havnet på et «ventested» hvor flyktninger ventet på å få reise til USA, England eller Australia. Etter 7 år ringte faren og sa at de nå kunne søke om visum. På flyplassen kjøpte mora hijab til døtrene, og ga beskjed om at de skulle bruke det heretter for å holde på religionen sin. Hun ville ikke miste døtrene til kulturen som ventet dem i Norge.

«Brev til Noreg» starter med at Mona får et brev fra advokaten sin – i 2018, 10 år etter at hun kom til Norge. Det er et endelig avslag på statsborgerskap. Men det står at hun fortsatt kan benytte seg av helsetjenestene. Og hun har fremdeles oppholdstillatelse etter familiegjenforening, men kan ikke få rødt pass eller reise utenfor Schengen. Hun har vern på ubestemt tid mot å bli utvist, men det gir selvsagt ingen trygghet.

Mona har i disse ti årene hun har vært i Norge tatt et oppgjør med egen kultur, religion og med «klan»-mentaliteten. Det var et sjokk for henne å komme til Norge og oppleve at hun var et individ. At hun kunne mene noe, ville noe, gjøre noe – uten at det var familien og alle rundt som bestemte. Hun la igjen hijaben i et prøverom på Cubus – og har måtte tåle kritikk fra sine egne. Hun har vært en som snakker høgt og tydelig om at ikke bare de somaliske jentene i vesten må få bli selvstendige, men at også guttene må få mulighet til å bli individer. De må få vite at det å vokse opp i Norge er noe helt annet enn den barndommen de har hatt i afrikanske land. At kodene er helt forskjellige. At måten å tenke om Gud og kjønnsroller er ulikt. For vi kan ikke forvente at de forstår det av seg selv, når ingen har lært dem det. Her er det mye å fordøye.

Alf Kjetil Walgermo har skrevet boka «Du som er i himmelen» som starter med: «Den vesle, kvite kista fylte kyrkjerommet. Bak oss var benkeradene tette av sorg. Framfor oss steig fargerike glasmåleri mot himlingen. Vi såg berre alt det kvite. I kista låg Tomine, dotter vår.» Dette er en forferdelig start på ei bok, det å miste et ufødt barn er naturstridig og brutalt. Og hvordan kan man som kristen tro på at det fins en god Gud etter dette? 

Alf Kjetil drøfter sin egen gudstro i denne boka. Han vurderer og reflekterer rundt sin egen tro, og med datterens død er det godt grunn til å tvile. Hva med at hun ikke engang ble døpt? For det er jo gjennom dåpen at Gud tar imot menneskene og forener oss med Jesus Kristus. Får ikke Tomine bli et av Guds barn? Heldigvis mener den norske kirka at sjølve dåpen ikke er til for Gud, men for menneskene. For i bibelen står det at Gud ikke vil at «en eneste av disse små skal gå tapt». Dette gir trøst for Tomines foreldre.

Slik drøfter Alf Kjetil bibelens og kristendommens grunntanker – bit for bit. Sett i lys av deres egen datters død. For hvordan kan man se lyset, når hele tilværelsen er blitt mørk? Og hvordan kan man for seg sjøl rettferdiggjøre at man fortsatt tror på en god Gud, at man har tillit til at Gud hører ens bønner – når man har blitt fratatt et barn?

Jeg må innrømme at jeg som ikke er så veldig troende, lærte mye ved å lese denne boka. Jeg har lært mye om andre perspektiver og andre måter å se de kjente fortellingene fra bibelen på. Og ikke minst har jeg lært mye om sorgprosesser – og jeg har dyp respekt for de som tross store kriser klarer å reflektere så godt. Og faktisk klarer å lete etter lyset i mørkret. For det må vi jo alle – for å klare å leve godt videre.

Den tredje, lille, viktige boka heter «Mot normalt» og er skrevet av Bjørn Hatterud. 

Bjørn er homofil og funksjonshemma – og i oppveksten i Veldre, litt nord for Brumunddal var det ikke så lett å være verken det ene eller det andre. Dette er ei bok om å ikke passe inn, om å være avvikeren, om motgang og lidelse – og om å allikevel klare seg godt. Mer på tross av enn på grunn av! Det var ikke lett å være verken funksjonshemma eller homo på 80-90tallet i Norge. Og kanskje enda vanskeligere i små bygdesamfunn hvor alle er så synlige. Bjørn ble både mobbet, utestengt og ropt stygt etter – uten at noen tok tak i det. Og han hadde det tøft, både med alvorlige helseproblemer, mange operasjoner, fysiske og psykiske smerter og ikke minst ensomhet. Og det er lett å tro at dette bare er en trist bok, men det er det ikke! Boka består av små bruddstykker av opplevelser og refleksjoner. Både fra barndom, ungdom og voksenlivet. Og gjennom disse bitene får vi innblikk i et helt liv. Og ikke minst gir den mye håp – og viser at nesten alt er mulig, tross mye motgang underveis.

Boka er vondt å lese, men også artig - og fortellinga om morfars reaksjon da han fikk vite at Bjørn var homo er rørende. Og ikke minst er det hysterisk morsomt da morfar etter hvert glemmer at Bjørn er homo, for det spiller virkelig ingen rolle for ham hva slags legning han har. 

Disse tre bøkene kan du finne på ditt lokale bibliotek. Eller som e-bøker i feks Bookbites-appen. 

God lesning!

Sterk leseopplevelse!

 
Før jul plukket jeg med meg noen bøker hjem så jeg hadde litt lesestoff i romjula. Og for noen dager siden var det romanen Dis av Kjersti Kollbotn sin tur. Boka har jeg opprinnelig plukket med meg fordi den har et tiltalende og spennende forsidebilde, boka er utgitt i 2020 og det som sto bak vekket min interesse:

"Dis flyttar heimanfrå for å studere. Ho ser fram til å bu åleine og skape eit liv for seg sjølv. Det blir ikkje heilt slik ho har håpa på. [...]

Vi følgjer eit ungt menneske på leit etter fotfeste etter at tilværet har kome skeivt ut."

Forfatteren erindrer jeg at jeg nok har vært borti før, men jeg sjekker ikke opp. Jeg har derfor ganske så lite forventninger til både handling og form.

Romanen starter med august og at Dis venter på at bagasjen hennes skal komme på rullebåndet på flyplassen. Hun skal flytte til dette stedet fordi hun skal gå på universitetet. Hun tar drosjen til huset hvor hun har fått leid seg en kjellerleilighet og finner nøkkelen som avtalt under ei flat helle ved hushjørnet. Huseierne er bortreist og kommer ikke hjem før enn om et par uker. Dis låser seg inn og får i det samme en sms fra moren som lurer på om hun har kommet fram. Istedenfor å svare, putter Dis telefonen i kjøkkenskuffen og går ut i hagen. Hvorfor svarer hun ikke? Allerede her på bokas andre side fanges interessen min, - undringen på hva som er galt i relasjonen til moren.

Ganske raskt får vi også små glimt av Dis sin barndom og oppvekst. Og det er mye som ikke har vært så bra der. Men hun har en sterk relasjon til broren og det er tydelig at de to har vært nære i hele oppveksten. 

Dis bestemmer seg for å gå veien til universitetet for å bli kjent, finne ut hvor hun skal møte dagen etter. Se seg rundt og være litt forberedt. På vei finner hun ut at hun skal gå innom en bar etter en litt vanskelig episode med en tigger. Mens hun sitter på bar så ringer mamma igjen, "Tove" står det på telefonen. Hun tar den ikke. 

Hvorfor bruker ikke Dis "mamma" som benevnelse på mammaen sin? Det vitner om distanse. Ønsket om å distansere seg. Hva er det som har foregått mellom mor og datter? Det virker jo som at moren bryr seg, men at datteren ikke vil ha kontakt?

Etter å ha lest litt til - ser jeg at mammaen benevner Dis som S. Og like etterpå ser jeg at broren omtales som L. Og brått husker jeg alt! Jeg husker at jeg jo har lest romanen om barndommen til disse to unge menneskene! En roman som gjorde uslettelig inntrykk på meg da den kom ut i 2009. Ei bok jeg husker jeg var uvel mens jeg leste, men som er så utrolig viktig å ha lest. Nemlig Kjersti Kollbotns debutroman "Eg er mamma, eg skal vere god".

I den romanen er S 6 år og L 3 år, og jeg husker hvor sterkt det faktisk virket på meg at Tove bare kalte barna sine for L og S. De var navnløse. Redusert til bare en bokstav hver...

Tove Vik har en ansvarsfull jobb som prosjektansvarlig for den nye E8 gjennom Ramfjorden. Tove ser bra ut, og hun har et høgt konsum av menn. Men hun er sint, og hun er fortvilet. Hun klarer ikke å være en god mamma. Hun svikter i morsrollen gang på gang - og er smertelig klar over det selv. Hun utsetter barna sine for direkte fare, og hun ber om hjelp. Men det er ingen som hjelper henne.

Boka tar opp et tema det ikke snakkes så mye om, men som like fullt eksisterer. Det finnes mødre som sliter med morsrollen. Og det finnes barn som blir mishandlet, og mange kunne ha grepet inn, men ingen gjør det. I denne romanen er det lege, venner, barnehage og naboer som ser hva som skjer, men som velger å se en annen vei.

Stemningen i boken er til tider uhyggelig. Det er noe med kontrastene i teksten som gjør at historien blir veldig sterk. I det ene øyeblikket pludrer Tove Vik med det søte lille barnet som er helt avhengig av henne. I neste øyeblikk er hun blitt sint, og da får hun det rare blikket. De små barna vet hva som kan skje når mamma blir sint, og de endrer oppførsel.

Tove forsøker å være en god mor, men mislykkes, og vet det… Hennes løsning blir å annonsere barna bort i avisa: Til alle gode mennesker.” Er du et godt menneske? Gutt 3 år og jente 6 år gis bort.”

Dette var forhistorien! I romanen Dis møter vi igjen barna, men nå som unge voksne. Unge voksne som skal forme og leve sine egne liv, men som mangler personlige erfaringer om hvordan ha en trygg og kjærlig mamma. 

Det var fint å møte S og L igjen. 11 år etter forrige gang. Men det er fortsatt sterkt å leve seg inn i deres historie. Og det er vondt å vite at mange barn har en tilsvarende barndom å se tilbake på. 

Dis kan selvsagt leses som en frittstående roman, men jeg anbefaler virkelig å lese begge to - i rekkefølge. Selv om det bare er 6.januar, så er jeg sikker på at dette blir en av årets største leseropplevelser.