Menn forklarer meg ting

Menn forklarer meg ting

essaysamling av Rebecca Solnit. Utgitt på Pelikan forlag i 2016.

Originalt ble denne gitt ut i 2014, og den består av 9 essay skrevet fra 2008 og fram til 2014. Rebecca Solnit er historiker, forfatter, aktivist og har i over 20 år skrevet om dette. Hun har gitt ut 17 bøker om politikk, geografi, samfunnsliv, feminisme og håp. 

Mansplaining er et uttrykk som forbindes med Solnit. Mansplaining er sammen satt av "man" og "splaining" som kommer fra verbet "to explain" og betyr at noen forklarer noen noe - i betydningen å framheve sin egen fortreffelighet. Ofte er det menn som gjør dette ovenfor kvinner de selv tror har lite innsikt eller kompetanse. Solnits essay "Menn forklarer meg ting" er morsomt på overflaten, men har en alvorlig undertone. Hva er det som gjør at mange menn føler sterkt for å forklare særlig kvinner om ting, selv om kvinnene faktisk har mer kunnskap og kompetanse om feltet? Mange kvinner har nok opplevd å bli belært av menn - uten å ha bedt om det. Og uten å trenge det.

I de andre essayene i boka kommer Solnit med kraftig samfunnskritikk - og toucher innom alvorlige tema som voldtektskultur, Kassandra-syndromet, språkets makt og at kvinner alltid må leve i frykt for å bli utsatt for vold eller voldtekt. Som hun så presist sier:

“Yeah, we know not all men are rapists and murderers, are not abusers and misogynists, but all women are impacted by the men who are.” And that’s where the focus needs to be, because it has such a huge impact.“

(http://fuckyeahrebeccasolnit.tumblr.com/page/4)

I essayet "Bestemor edderkopp" viser Solnit hvordan kvinner gjennom tidene er usynliggjort av menn og i samfunnet forøvrig. Hvordan stamtavler tidligere bare oppga forfedrene og ikke formødrene, hvordan kvinner som gifter seg mistet sitt eget navn og ble "fru Arthur Nicolls" i stedenfor Charlotte Brontë...Hvordan samfunnet reagerer med sjokk på forslaget om at alle menn får portforbud på campusområdet til et universitet pga mange voldtekter av damer...Men det er ingen som syns det er feil at damer bør kle seg godt, holde seg inne på kveldstid eller kun gå ut to og to - fordi de skal unngå å bli voldtatt av disse mennene....

Essaysamlinga er sterk og setter fingeren på mye av holdningene i samfunnet vårt som virkelig ikke er bra. Og som det fortsatt vil ta mange, mange år å komme til livs...

Hvorfor er det slik at damer omtales som sladrekjerringer - eller at vi også sier at menn er sladrekjerringer? Barn og kvinner er ikke ikke mer disponert for å lyve enn menn? Men det er en fin måte å undertrykke oss på. Og ved å fortsette å bruke slike uttrykk er vi med på å føre dette videre. 

Og det er med på å gjøre at kvinner som uttaler seg offentlig eller tydelig - først blir "dømt" på om dette i det heletatt er noe vi skal lytte til fordi hun kan være en løgnaktig sladrekjerring...En mann "dømmes" dessverre ikke på samme måte.

Jeg blir opprørt på kvinners vegne - over hele verden - når jeg leser denne boka. Og jeg mener at alle burde dykke inn i den og lese ett essay eller tre. Det er viktig samfunnskritikk og den setter fingeren på viktige hendelser opp gjennom historien - som viser at vi tross alt er på tur framover. Bare så uendelig sakte....

Kvinnene er det evige temaet, hvilket har mye til felles med å være objekt, eller til og med underkastet. Til sammenlikning er det skrevet svært få artikler om hvorvidt menn er lykkelige eller hvorfor også deres ekteskap ryker eller hvor fine eller ikke-fine kroppene deres er, selv filmstjernekroppene. Det er det kjønnet som begår flest forbrytelser, særlig voldsforbrytelser, og de begår også flest selvmord. [...]Jeg tror fremtiden til noe vi ikke lenger kan kalle feminisme må innvolvere en mer inngående studie av mannen. Feminismen forsøkte og forsøker fortsatt å endre hele den menneskelige verden; mange menn er med på dette prosjektet, men det re på høy tid å ta en nærmere kikk på hvordan prosjektet gagner mannen, og på hvordan status qou er nedbrytende også for menn. Det bør også ses nærmere på de mennene som utfører mesteparten av volden, truslene, hatet - den frivillige politistyrkens opprørskontroll - og hele kulturen som oppmuntrer dem. [...] Voldtekter har alltid blitt fremstilt som isolerte enkelthendelser som skyldes avvik hos overgriperen (eller naturlig ukontrollerbare drifter, eller offerets adferd), fremfor et mønster der årsakene er kulturelt betinget. Uttrykket "voldtektskultur" har begynt å bre om seg.

 (s.120-121)

Et hummerliv

Et hummerliv

av Erik Fosnes Hansen. Utgitt på Cappelen Damm i 2016.

Erik Fosnes Hansen er en av mine favorittforfattere, så jeg ble veldig glad da han igjen kom med en utgivelse. Jeg tok med meg boka hjem for å riktig kose meg med den. Og ble mer og mer i stuss for hver side jeg leste; hva i all verden er dette slags historie?? Først ble jeg sugd inn i fortellinga, men så ble jeg litt utålmodig og bekymret for om dette ikke var et "mesterverk" på linje med hans tidligere utgivelser, som f.eks.Salme ved reisens slutt og Løvekvinnen. Men bekymringen min var heldigvis grunnløs. Etter en liten downperiode i fortellinga der jeg lurte på om dette i det heletatt hadde noe for seg, så tok nøstinga til. Og forfatteren nøster hele fortellinga sammen igjen til sist. Og jeg kan her og nå bare opplyse om at jeg også likte denne romanen veldig godt, selvom den nok ikke kan måle seg helt med Løvekvinnen. Men den handler om livet på et høgfjellshotell, om en ensom ungdom og et ensomt barn. Og om to foreldre som er forsvunnet. Og selvsagt om hummer!

Sidd er 14 år. Han bor på Fåvnesheim høyfjellshotell med sine besteforeldre og hotellets ansatte. Det er forresten ikke så mange ansatte, fordi det er dårlige tider for høgfjellshotell. De fleste drar heller til syden.  Men kokken Jim er i høyeste grad til stede. Han har bodd der det meste av livet og er som en av familien.

Sidd er foreldreløs. Faren var en indisk lege fra Bergen og moren er forduftet. Ingen har fortalt Sidd nøyaktig hvorfor det er blitt slik. Hvor er det blitt av foreldrene? Sidd leter etter sin historie og sine røtter, men får bare utydelige svar.

Romanen starter dramatisk med et selskap – hvor banksjef Berge brått faller sammen, og Sidd gjør munn mot munn metoden – på ekte Røde kors hjelpekorps’ vis. Men banksjefen overlever ikke, til tross for Sidds heroiske innsats. Dødsfallet og gjenopplivingsforsøket går selvsagt hardt inn på Sidd og han blir sengeliggende en stund. Men dette er ikke eneste gang at Sidd redder liv i fortellinga.

Sidd samler på frimerker fra posten til hotellet, men plutselig har tilfanget av frimerket blitt nesten null. Han sjekker opp med resepsjonisten om det muligens kommer færre brev, men han får bekreftet at det kommer like mange som før. Sidd bestemmer seg for å spionere på hva som skjer med posten. Det er bestefaren som henter posten i resepsjonen og som alltid har brukt å åpne den og samtidig rive av frimerkene. Det viser seg at bestefaren henter posten og tar den med seg. Og etter litt etterforskning finner Sidd alle brevene – uåpnet. Hva har skjedd med bestefaren? Er det i ferd med å rable for ham?

En familie kommer til høgfjellshotellet, og de har en datter med seg, Karoline. Hun er en del yngre enn Sidd. Karoline er mye aleina ettersom foreldrene har så mye å ordne nede i bygda. Karoline vil spille minigolf, og etter hvert forbarmer Sidd seg over henne og blir med. Det er starten på et litt merkelig vennskap – som også vil bli ganske dramatisk.

Dette er en historie som man både kan le og grine til. Og ofte av de samme scenene. Det er en burlesk komedie som inneholder både kjærlighet og død. Og vi blir godt kjent med Sidd som er en ekte livredder i 1982 – som er det året dette foregår i.

Om savnet etter mamma

Døden

Noen ganger kommer man over vakre bøker om døden, om savnet, om samholdet blant de som blir igjen. Ofte tenker vi på døden som noe trist og vondt - og det er det - men grunnen til at det er trist og vondt er at man elsket den som er død. At man savner den som er borte for alltid. Og en mamma etterlater seg nesten alltid et tomrom, selvom det også kunne være et vanskelig forhold. Disse to bøkene jeg her vil fortelle om handler begge om savnet etter mamma, men er allikevel gode og varme fortellinger.

Lukta av våt jord om natta

av Maria B.Bokneberg. Utgitt på Samlaget i 2016.

Mie, Rakel og faren bor sammen på familiehytta. De er i sorg. En mangler. Mamma mangler. Mamma har tatt livet sitt. På familiehytta. Hun hengte seg.
Denne gangen fikk de ikke noe forvarsel, som de har fått før. Tidligere har hun bedt om hjelp eller kommet med små hint som har gjort at hun har blitt innlagt. Denne gangen gjorde hun ikke det.

Romanen handler om det å sørge over at mamma er borte. Om tankene man selv sliter med fordi man ikke klarte å avverge det. Om forståelsen man har fordi det gikk slik, og om bebreidelsene man har til seg selv, de rundt - og for det valget mamma tok.

Romanen forteller om tida like etter selvmordet. Om fortvilelsen, trøsten og samholdet for de som er igjen. Om det fine som var - og om det fine som må bygges opp igjen når en brikke er falt bort.

Dette er en viktig og fin fortelling om et vondt og vanskelig tema.

Sibylle

av Ingrid Z.Aanestad. Utgitt på Oktober forlag i 2016.

Søstrene Sibylle og Synne har alltid hatt et nært forhold. Nå bor Synne i Berlin, men har kommet hjem på ferie til Sibylle og far. Sibylle bor fortsatt hos far, men er straks på vei ut i verden for å gå videre på skole.

Sibylle, Synne og far drar over fjellet til vestlandet hvor mormor bor. De skal dit på ferie. Hos mormor er det bilder på veggene, men ingen av moren. Moren er død. Moren likte seg ikke foran kameraet, bare bak. Sibylle kjenner moren kun gjennom andres historier fortalt i bruddstykker.

Romanen handler om forholdet mellom søstrene, faren og mormor - og alles savn etter moren som er død. Man kan fint savne moren sin selvom man ikke husker henne selv. Fortellingen består av alminnelige hverdagsøyeblikk som til sammen danner historien om denne lille familien.

Det er en fin og varsom roman og savn og samhold.