Mor stelte hjemme og far arbeidet på Kruttverket, mens han selv var 10 år gammel og slet på skolen. Han satt i et vårvarmt klasserom og strevde med løkkeskrift. Han hadde nettopp mestret blokkbokstavene, - for så å erfare at de ikke gjaldt lengre. Nå var det løkkeskrift som telte. Og det var ikke enkelt for en som følte at skolebenken var full av fliser og vanskelig å sitte stille på....
Nå er gutten blitt en gammel mann, Han er ustø, bor alene etter at han ble enkemann for over 20 år siden, får ukentlig besøk av hjemmehjelpen - og igjen er det ikke lengre store forskjellen fra den ene til den andre dagen. En gang i uka tar han seg stolprende ned til postkassa som er flyttet til et fellesstativ litt lengre unna. Selv med stokk går det sakte. Men han har lært seg å aldri gi opp, alltid krumme nakken og bite tenna sammen, uansett hvilken motgang han møter. For motgang har han hatt mye av i livet. En gang i tida hadde han drømt om å dra ut, til Amerika eller seile til det fjerne Østen, men det ble aldri noe av. Isteden hadde han alltid bodd i det samme huset som han fortsatt bor i, i søndre Nittedal.
"Nå som han ikke hadde så lenge igjen, var det allikevel for seint. Det handlet mest om seile inn den siste tiden. Han så ingen hensikt i å være bitter. Han hadde levd et liv som på en måte bare ble gitt til ham. At han aldri brukte det til noe særskilt var for seint å angre på nå."
I postkassa finner han et brev fra kirkelig fellesråd i Nittedal. Det er et varsel om at festetida på grava til kona, Ingeborg, er i ferd med å utløpe. At gravstedet vil bli slettet. Han hadde trodd at folk i hvertfall fikk fred når de først var gravlagt. Men han hadde heller ikke besøkt grava til Ingeborg på lenge. I starten gjorde han det ukentlig, så på spesielle dager - nå nesten aldri.
"Han leste brevet en gang til, høyt denne gangen, for å være sikker på at han ikke misforsto. Dette er jo gravskjending, tenkte han, og ble sittende og stirre i veggen mens alle slags tanker og minner trengte seg forbi de solide fortrengningsmekanismene han hadde brukt et liv på å bygge."
***
Dette er en stor fortelling om et lite liv - men med eksistensielle problemstillinger, med følelser, med hverdagslige hendelser, med sår som ikke gror, med kjærlighet som vokser - og med relasjoner som er både gode og vanskelige på samme tid. Romanen tar en formiddag å lese, men mye lengre tid å fordøye. Og den gir rom for refleksjon som kanskje påvirker deg selv i framtida. Det er en roman som er god å lese - og sterk å fordøye.
Bård Nannestad bor i Arendal, er oppvokst i Nittedal og er psykiatrisk sykepleier. Og han er definitivt en av mine store favorittforfattere. Hans debutroman "Da Henrik Husten kom hjem" (2012) - som også er en helt utrolig fortelling - fikk han Sørlandets litteraturpris for. Nå har han altså igjen skrevet en sterkt roman, og er nå nominert til Bookis Årets Ulest-pris. "Ingeborg" er godt skrevet og full av setninger man må lese igjen og igjen...
"Hver morgen på bussen, på vei til jobb, satt han og gledet seg. På sin reserverte måte følte han seg utadvendt og løssluppen, selv om ingen kunne se det på ham. Det tause og forsiktige fortsatte å være det mest markante ved hans karakter." (S.42)
*
"De ble sittende i hver sin drøm om fremtiden." (S.61)
