tirsdag 25. april 2017

Om mennesker som opplever at livet tar en brå vending

Western desert

Noveller av Rønnaug Kleiva. Samlaget. 2017.

Denne novellesamlinga inneholder 7 noveller på ca 20 sider hver. Og boka er i et lite format som jeg liker godt – fordi den er hendig både å lese på senga og å ta med seg i sekken på reise. På forsida ser vi en blodrød himmel over hvit vidde – med ett ensom skispor som tar en brå sving. Og det er dette som er tematikken i novellesamlinga. Brå svinger i enkeltmenneskers liv – i skjæringspunktet mellom liv og død.

I alle 7 novellene er det menn som er fortellere. Det er ektemenn, enkemenn, svogere, fedre og sønner. Og alle må på ett eller annet vis forholde seg til døden. Og i forlengelse av det: endringer i livet – frivillig eller ufrivillig. Det handler om valg man tar – og valg man unnlater å forholde seg til. Det handler om kjærlighet – ny, gammel og mangel på sådan!

I første novella «Eg skal aldri gå fra deg» møter vi en far med en ni år gammel datter som håndterer livet så godt de kan etter at kona døde. Han jobber som lærer på et lite sted, men dagene passerer i ei tåke. Han går på jobb, gjør jobben og går hjem. Hjemme «holder han liv» i datra, han gir henne mat, vasker klærne og kjører henne på aktiviteter. Livet går på tomgang – på et minimum. Det er november, kaldt, mørkt og snart ett år siden kona døde.

I tittelnovella møter vi et ektepar som er på reise i Aswan, Egypt – ved Nilen. De sitter og drikker vin på en restaurant og snakker om løst og fast. Det dukker opp ei lys jente på restauranten og de oppdager at hun er norsk, og hun setter seg sammen med dem. Det viser seg at de alle tre har «flyktet fra» tidligere hendelser i livet. Den samme hendelsen: Utøya. Ekteparet har også flyktet fra Norge – sønnen deres var på Utøya og var en av de første som ble drept. Ekteparet er på reise og flukt, og neste stoppested er Western Desert. De har ikke lenger noen grunn til å reise hjem. Der er det ingen…

Og slik fortsetter novellene. De er nydelige og såre. Om menneskers vilje til å overleve, endre seg – og ta grep om egen situasjon – eller la være. Og innimellom er det også innslag av varme og humor.

Ei god bok å nyte – sakte.

Og no er det ikkje meir tid.
Om litt kan vi ikkje skrive til kvarandre, tenkjer eg. Og eg tenkjer på mobilen min, der telefonnummera til dei som er døde, framleis finst, eg er ikkje mann for å slette namn og nummer til dei som er døde. Ikkje slett meg, tenkjer eg. La meg vere på lista di. La stemma mi vere på svararen din så lenge som råd. Gjer vel, legg igjen ei melding.
(S.134)



mandag 17. april 2017

Brevet til Rosalin

Nydelig liten fortelling om de viktige tingene i livet

I romanen Brevet til Rosalin av Øystein Orten (utgitt på Samlaget i 2016) treffer vi Johannes som er i gang med å skrive brev til Rosalin på trettendedag jul. Av innledningen på brevet forstår vi at han aldri har skrevet til henne før – men at det er en sterk forbindelse mellom dem. Hva slags forbindelse dette er, er det resten av romanen handler om. 

Johannes bor alene med katten Pjask, han er litt dårlig til beins, hjemmehjelpen Marianne kommer innom jevnlig både for å ordne og vaske, men er også godt selskap. I tillegg stikker dataingeniøren innom dann og vann for å hjelpe ham med å betale regninger etc. Det er dataingeniøren som har funnet fram til Rosalin via internett. Også Asle blir vi kjent med. Asle er en tidligere elev – men også en som Johannes og kona tok seg litt ekstra av – i barndommen fordi det var så mye alkohol hjemme hos ham. De lot ham innimellom overnatte, ga ham kveldsmat og tørket de regnvåte klærne hans. Nå er han nesten 40 år gammel, men fortsatt barnslig til sinns.

Farfaren er viktig i Johannes liv. Og farfaren erfaringer blir også Johannes sine erfaringer. Johannes er født på samme dag som en alvorlig hendelse skjer i familien. Og selv om Johannes selvsagt ikke kan klandres for dette grusomme som skjer  – så bærer han med seg dette ansvaret og tyngda av det gjennom hele livet.

Hvem er så denne Rosalin som Johannes har bestemt seg for å skrive til – nå når han nesten er 100 år og legene bare gir han noen måneder igjen å leve? Vi forstår raskt at det er en sterk forbindelse mellom disse to, og når man har lest disse 100 sidene – levd seg inn i Johannes sin historie fra barndommen til i dag – så faller brikkene på plass. Det er ei stor bør Johannes har båret på gjennom livet. Noe av det har han arvet, noe har han selv lagt til…

Dette er en vakker roman, med et usedvanlig nydelig språk – fylt av gullkorn:


Nokon seier at ein kan misse språket av ulukker. Andre hevdar at visse lydar kan gjere ein stum. For farfar stemde begge delar. (S.12)


Men far gav oss andri kyss eller klemmar, slik mor gjorde. Far gav oss berre omfamningar. Då sa han aldri eit ord. Far brukte hendene. Aldri kinn eller munn. Men vi forstod kva han meinte. Å halda rundt nokon er også bokstavar i eit språk. (S.18)


Du skal ikkje lyge, heitte det i gamle dagar. [...] Men lygna er ikkje alle tider så lett å få auge på. Ikkje eingong inne i oss sjølve. For det finst ørsmå lygner i alle sanningar. (61)

Denne boka passer for alle!  Og den har et nydelig språk. Og selvsagt handler den om selve livet, døden og ikke minst kjærligheten.
En definitiv FAVORITTBOK!