Fortellingen om mor og far

I høst har det vært debatt om romaner som skildrer virkelige mennesker og virkelige hendelser. Jeg har ikke tenkt å kaste meg inn i den debatten, men har lyst å fortelle om to slike romaner som jeg nettopp har lest. Den ene kom ut i fjor, den andre for over 10 år siden! Begge er verdt å lese.

Myggfangerne

av Päivi Laakso. Utgitt på Cappelen Damm i 2016.


Laakso er forfatter og billedkunstner som er født i Finland, men som har bodd i Norge i ca 30 år. Dette er hennes tredje roman.

I denne lille romanen på litt over 100 sider fortelles en naken og ærlig historie. Fortellingen omhandler noen uker i januar 2009 og åpningsscenen foregår hjemme hos far og mor i Finland og vi får et presist bilde av disse to – og samlivet deres. Jeg-fortelleren heter Päivi – er billedkunstner og bor i Oslo, de gamle foreldrene det fortelles om bor i Tornio, hvor også forfatteren Päivi vokste opp.

Mor og far skal til sjukehuset på kontroll. Det har i alle år vært mor som har vært inn og ut av sjukehuset med diverse problemer, syndromer og sykdommer. Denne gangen er det far som skal til kontroll. Han har fått prostatakreft og må sjekkes jevnlig. Selve bilturen ut til sjukehuset er dramatisk, da det viser seg at far ikke har helt oversikt over hvor de skal og hvorfor. Han har nok begynnende Alzheimers, og mor veileder og peker så godt hun kan. Heldigvis kommer de seg helskinnet til sjukehuset, men her får de en uventet beskjed av legen.

Innimellom hendelsene i romanen blir vi også kjent med familiens fortid, og den er ikke bare rosenrød...

"Jeg har aldri sett far knuse ting. Han knuste bare barn." (S.96)

Alt fortelles av en jeg-person som er allvitende. Fortelleren er inni hodet til mor hele tida, men vi treffer jeg-personen selv i siste del av romanen. Her trår Päivi fram som datteren som har flytta til Oslo.

Romanen er skrevet i et enkelt språk med ganske korte, barberte setninger. Ingen ting unødvendig er med. Forholdet mellom mor og far skildres ut fra hva som sies og hva som blir gjort, men også ut fra hva mor tenker. Jeg stusset litt over dette i starten, fordi datteren som jo ER jeg-personen er ikke til stede i første halvdel av romanen. Men det at vi hele tida leser om mor og far gjør dette litt nærere enn om de skulle hatt bare navnene sine. Man føler familierelasjonen hele tida. 

Romanen er kjapp å lese, men trenger desto lengre tid for å fordøyes.

Mors og fars historie

av Edvard Hoem. Utgitt på Oktober forlag i 2005.

Romanen "Mors og fars historie" er en erindringsbok. Edvard Hoem har gått tilbake i tid for å finne ut hvordan foreldrenes historier egentlig var. Hvem var foreldrene før de ble hans foreldre? Forfatteren har selvsagt krydret de faktiske hendelser med sine egne tanker og diktet videre på det som er kjent fra deres liv.

Far var lekpredikant i Gudbrandsdalen under krigen, mens mor var kokke på Fåberg pleiehjem. De møttes første gang i 1945. Da hadde mor allerede fått et barn med en tysk soldat som stakk av, mens far hadde vært forlovet med kvinnen han elsket. Denne kvinnen måtte han gi slipp på ettersom han var odelsgutt på en storgård på vestlandet, og kvinna hadde sin egen gård å ta hånd om i Gudbrandsdalen. Dermed kunne ikke det bli disse to. Mor kom da etterhvert seilende inn i livet til far - og fordi begge to var sveket og hadde måtte gi opp den virkelige kjærligheten - så er det en trist, men vakker historie som fortelles om hvordan disse to ble til Edvard Hoems mor og far.

Romanen forteller sterke enkelthistorier - og en enda sterkere sam-historie. Det er fortellingen om to som begge ville ha noen andre, men som til slutt tok til takke med hverandre. Og som fikk et godt nok liv sammen. I tillegg hører vi mye om hvordan bondekulturen var i Norge på denne tida, om krigsårene og om hvor få valgmuligheter en ungdom egentlig hadde i 1940-åra.

Jeg har hørt denne boka som lydbok og det var en fantastisk opplevelse. Det er nemlig forfatteren selv som leser.