Kunsten å bli glad i seg selv
av Yukiko Motoya. Pax forlag. 2017.
Det er bare disse 6 døgnene som fortelles – og det er utrolig hvor godt man allikevel lærer Linde å kjenne. Og da kan man jo lure på hvor forutinntatte vi kan være, hvor lite vi trenger å vite om noen før vi selv «fyller» ut resten – etter eget hode.
Da vi treffer Linde første gang er hun 16 år og sammen med to venninner fra klassen. De skal bowle. Når de registrerer seg for å spille så skjer det en feil – og det registreres en spiller A i tillegg. Denne får de ikke fjernet – og det ender med at Linde på sitt første kast gjør det så dårlig at hun også kaster for A. Det rare er at som A så er hun kjempegod i bowling. Hva er det som gjør det? Hvorfor er hun dårlig som seg selv – men flink når hun er en annen? Er det det at hun slapper bedre av når hun spiller som A – eller er det det at hun som seg selv vil for mye?
Disse tre venninnene er outsidere i klassen og de er nok sammen fordi de alle faller utenfor – og ikke fordi de passer sammen. De har funnet sin måte å omgås på. Det handler jo for alle tre om å finne tilhørighet og vennskap – i motsetning til ensomhet og utenforskap. Men blir man venner og får tilhørighet – bare man ikke er utenfor eller ensom? Er det nok?
Denne romanen kan på sett og vis leses på flere nivå. Det er en fin roman om et kvinneliv fortalt gjennom 6 øyeblikksbilder. Samtidig så er den så mye mer! Det er kvinnehistorie, det handler om å søke etter lykken, det å tåle ensomheten og å bli glad i den man er! Og den er skrevet med varme, omtanke - en dæsj humor og en passe dose alvor og sårhet. Kort fortalt en bok som bør leses:)
Noe skal skje
av Therese Aasvik. Vigmostad Bjørke. 2017.
Fred er i 40åra og tilhører en litt velkjent karakter i norsk litteratur nå: ensomme menn – som sliter med noe.
Fred bor i Oslo. Hver torsdag besøker han søstera si og ungene og spiser middag med dem. Og hver første søndag i måneden besøker han moren sin. Fred jobber hjemmefra med å oversette bruksanvisninger til tekniske hjelpemidler for fysisk funksjonshemmede – som rullestoler, senger og lignende. Han går altoppslukende inn for jobben, og nettopp derfor står han også ofte fast. Pasientene som skal bruke hjelpemidlene skal kanskje tilbringe resten av livet sitt som avhengig av dem – og derfor blir det veldig viktig for Fred å behandle disse veilederne med respekt over oversette dem så godt og presist som mulig.
Fred drar ofte ut for å sitte på et svaberg og fiske. Her får han tenke – og være ensom – og vi skjønner raskt at det er noe i fortida som plager ham – bevisst eller ubevisst. Og på andre sida av sundet hvor han pleier å fiske ser han ofte ei dame sammen med dattera si. Han dagdrømmer litt om å bli kjent med henne – og på et tidspunkt blir også hun oppmerksom på ham – og et avstandsforhold vokser fram.
Romanen snegler seg framover – med jevnlige tilbakeblikk fra en spesiell sommer i barndommen. En sommer som varte så altfor lenge – og som burde ha endt tidligere. For hvis den hadde gjort det – så hadde heller ikke dette forferdelige skjedd – som Fred har fortrengt i alle disse årene.
Jeg syns dette var en fantastisk roman – til tross for at den har fått litt blandede kritikker. Den har et presist og godt språk, med mange finurligheter og flere setninger som har dobbel bunn. For en som er glad i språk – er det kjempeartig å lese denne. Også oppbygginga er god – og fortellingen rulles liksom videre, i små, små drypp.
Jeg har brukt lang tid på boka, nettopp fordi jeg har lest biter av den om igjen.
Og vil avslutte med noen sitater. Noen ettertenksomme, noen triste, noen morsomme…
«En gang var jo disse parene helt ukjente for hverandre. At de så kledde seg nakne og lagde flere mennesker, de tenker ikke over hvor enormt det egentlig er, de snakker om vanter og navnelapper når de egentlig konstant burde vært slått av den enorme oppgaven de har pålagt seg sjøl å løse.» (S.34)
«Da kjøkkenet var strøkent, kunne jeg gå. Jeg visste akkurat hvor kort tid jeg kunne bruke på å spise og rydde uten at pappa blei forbanna, jeg rydda ofte mer enn nødvendig, for det var sånn han tok oss på, alt vi burde ha gjort som han ikke hadde bedt oss om.» (s 53)
«Det skulle bare være mellomrom igjen i livet mitt. Jeg hadde planlagt det sånn. Innerst inne har jeg vel tenkt at jeg ikke har rett til å gjøre mer ut av meg.» (S 90)
«Det var ikke tilfeldig at det blei denne leiligheten. På andre visninger kom damene med prospektet knuga mot brystet og begynte å peke: Her skal vi ha det, sånn gjør vi det her. Og jeg prøvde ikke engang, etter hvert begynte jeg å lure på hvordan jeg skulle finne et sted å bo uten ei sånn dame i livet mitt. En som tok avgjørelser, som allerede hadde bestemt hvor skapet skulle stå.» (S 118)
