Før jul plukket jeg med meg noen bøker hjem så jeg hadde litt lesestoff i romjula. Og for noen dager siden var det romanen Dis av Kjersti Kollbotn sin tur. Boka har jeg opprinnelig plukket med meg fordi den har et tiltalende og spennende forsidebilde, boka er utgitt i 2020 og det som sto bak vekket min interesse:
"Dis flyttar heimanfrå for å studere. Ho ser fram til å bu åleine og skape eit liv for seg sjølv. Det blir ikkje heilt slik ho har håpa på. [...]
Vi følgjer eit ungt menneske på leit etter fotfeste etter at tilværet har kome skeivt ut."
Forfatteren erindrer jeg at jeg nok har vært borti før, men jeg sjekker ikke opp. Jeg har derfor ganske så lite forventninger til både handling og form.
Romanen starter med august og at Dis venter på at bagasjen hennes skal komme på rullebåndet på flyplassen. Hun skal flytte til dette stedet fordi hun skal gå på universitetet. Hun tar drosjen til huset hvor hun har fått leid seg en kjellerleilighet og finner nøkkelen som avtalt under ei flat helle ved hushjørnet. Huseierne er bortreist og kommer ikke hjem før enn om et par uker. Dis låser seg inn og får i det samme en sms fra moren som lurer på om hun har kommet fram. Istedenfor å svare, putter Dis telefonen i kjøkkenskuffen og går ut i hagen. Hvorfor svarer hun ikke? Allerede her på bokas andre side fanges interessen min, - undringen på hva som er galt i relasjonen til moren.
Ganske raskt får vi også små glimt av Dis sin barndom og oppvekst. Og det er mye som ikke har vært så bra der. Men hun har en sterk relasjon til broren og det er tydelig at de to har vært nære i hele oppveksten.
Dis bestemmer seg for å gå veien til universitetet for å bli kjent, finne ut hvor hun skal møte dagen etter. Se seg rundt og være litt forberedt. På vei finner hun ut at hun skal gå innom en bar etter en litt vanskelig episode med en tigger. Mens hun sitter på bar så ringer mamma igjen, "Tove" står det på telefonen. Hun tar den ikke.
Hvorfor bruker ikke Dis "mamma" som benevnelse på mammaen sin? Det vitner om distanse. Ønsket om å distansere seg. Hva er det som har foregått mellom mor og datter? Det virker jo som at moren bryr seg, men at datteren ikke vil ha kontakt?
Etter å ha lest litt til - ser jeg at mammaen benevner Dis som S. Og like etterpå ser jeg at broren omtales som L. Og brått husker jeg alt! Jeg husker at jeg jo har lest romanen om barndommen til disse to unge menneskene! En roman som gjorde uslettelig inntrykk på meg da den kom ut i 2009. Ei bok jeg husker jeg var uvel mens jeg leste, men som er så utrolig viktig å ha lest. Nemlig Kjersti Kollbotns debutroman "Eg er mamma, eg skal vere god".
I den romanen er S 6 år og L 3 år, og jeg husker hvor sterkt det faktisk virket på meg at Tove bare kalte barna sine for L og S. De var navnløse. Redusert til bare en bokstav hver...
Tove Vik har en ansvarsfull jobb som
prosjektansvarlig for den nye E8 gjennom Ramfjorden. Tove ser bra ut, og hun har et høgt konsum av menn. Men hun er sint, og hun er fortvilet. Hun klarer ikke å være en god mamma. Hun svikter i morsrollen gang på
gang - og er smertelig klar over det selv. Hun utsetter barna sine for direkte fare, og hun
ber om hjelp. Men det er ingen som hjelper henne.
Boka tar opp et tema det ikke snakkes så mye om, men som like fullt eksisterer.
Det finnes mødre som sliter med morsrollen. Og det finnes barn som blir
mishandlet, og mange kunne ha grepet inn, men ingen gjør det. I denne romanen
er det lege, venner, barnehage og naboer som ser hva som skjer, men som velger
å se en annen vei.
Stemningen i boken er til tider
uhyggelig. Det er noe med kontrastene i teksten som gjør at historien blir
veldig sterk. I det ene øyeblikket pludrer Tove Vik med det søte lille barnet
som er helt avhengig av henne. I neste øyeblikk er hun blitt sint, og da får
hun det rare blikket. De små barna vet hva som kan skje når mamma blir sint, og
de endrer oppførsel.
Tove forsøker å være en god mor, men mislykkes, og vet det… Hennes løsning blir
å annonsere barna bort i avisa: Til alle gode mennesker.” Er du et godt
menneske? Gutt 3 år og jente 6 år gis bort.”
Dette var forhistorien! I romanen Dis møter vi igjen barna, men nå som unge voksne. Unge voksne som skal forme og leve sine egne liv, men som mangler personlige erfaringer om hvordan ha en trygg og kjærlig mamma.
Det var fint å møte S og L igjen. 11 år etter forrige gang. Men det er fortsatt sterkt å leve seg inn i deres historie. Og det er vondt å vite at mange barn har en tilsvarende barndom å se tilbake på.
Dis kan selvsagt leses som en frittstående roman, men jeg anbefaler virkelig å lese begge to - i rekkefølge. Selv om det bare er 6.januar, så er jeg sikker på at dette blir en av årets største leseropplevelser.
