Skildring fra ei grend i Nes

Det er akkurat ett år siden jeg forlot Solør for å prøve livet som nesbu isteden. Da jeg lette etter et passende hus for meg og dyra i januar/februar 2019 så var det ikke så mange aktuelle boliger på markedet. Jeg ønsket å bo ganske nærme sentrum og jobben min, samtidig som jeg ville bo landlig. Jeg endte opp langs Hvamsvegen, like ved Mørdre - og ikke så langt unna Fyhrigrenda. En av de første dagene mine som biblioteksjef i Nes, kanskje den aller første, kom en mann innom for å hilse på den nye sjefen og den nye nesbuen. Og for å slå av en prat. Han ble den første bibliotekbrukeren jeg ble kjent med i Nes. Han lurte på hvor jeg hadde bosatt meg, og det viste seg raskt at det var i nærheten av hvor han selv hadde vokst opp. Det var Torstein Fyhri. Raskt ble jeg introdusert for skrivegruppa som var etablert og som hadde sine skrivemøter på biblioteket. Og jeg fikk høre om flere skriveprosjekter og ønsker om å gi ut både en samling av småstykker, samt at noen også hadde en bok "innabords". Og en av disse deltakerne i skrivegruppa var Torsteins bror, Jon.

Så - når biblioteket igjen åpnet i mai, etter å ha vært korona-stengt i 2 måneder, kom Jon Fyhri innom og fortalte at han hadde brukt koronatida til å ferdigstille boka om livet i Fyhrigrenda. Biblioteket kjøpte selvsagt umiddelbart to eksemplarer og jeg tok med meg den ene hjem for å lese. 

Jeg må innrømme at jeg sjelden leser biografier. Dessuten har jeg aldri vært særlig historisk interessert selv om jeg mener at historien er viktig å kjenne til for å forstå framtida. Men jeg liker å bli kjent med nye mennesker - og jeg liker å vite litt om stedet jeg har flyttet til, så det var med ekte interesse jeg satte meg ned med denne boka. For å bli bedre kjent med Jon, hvordan livet var før i tida i området - og kanskje lære litt om den delen av Nes som jeg hadde bosatt meg i.

Boka var så engasjerende fra første side, at jeg leste den nesten i ett. Jeg har fått vite hvordan det var å vokse opp her like etter krigen. Hvordan hver familie var nesten helt selvforsynte, hvordan de var avhengig av hesten som trekkraft, hvordan de tålte kulde og dårlige tider, og hvordan samholdet var blant naboer og andre i samme grenda. Hvordan livet fortonet seg i en grend, ganske nærme Årnes, men allikevel så langt i fra når det kommer til transportmidler og ikke minst sosial tilhørighet. Årnesbrua omtales som en barriere, og det var nok adskillig lengre fra Årnes til Fyhrigrenda i etterkrigstida enn det er i dag. Jon forteller med seg selv som utgangspunkt, men det er mye interessant lokalhistorie og skildringer av andres liv og hendelser også. For ingen kan fortelle sin egen historie uten også å fortelle om andres.

Jon forteller levende og skriver godt. Det som gjør at denne boka fenger meg, er alle småhistoriene som denne består av i tillegg til de gode skildringene som blant annet gjør at jeg kan føle hvor kaldt det var om vinteren på 50-tallet:

"På nittenfemtitallet var vintrene kaldere enn i dag. Ikke fordi det var så mye kaldere ute. Tja, vinteren 1953-1954 var i alle fall snørike. Men en ting var sikkert, det var mye kaldere inne, og klærne var dårligere.

Husene var dårlig isolerte med bare tømmervegger, eller med to og en halvtomsplank. Isolasjonen var av papp, gamle aviser eller mose som supplement til treverk i en eller annen form. Huset jeg vokste opp i hadde både tømmer og plankevegger. I det vi kalte storgangen viste det seg å bare være perlepanel i furu  yttervegg og furupanel innvendig. Mellomrommet var fylt med torv som hadde seget ned. Det var kort og godt ingenting under vinduene og oppunder taket. Gulvene var fylt med leire, i takene var det linagner. Jeg husker at det sto lagret nummererte vinduer på bua. Disse ble satt inn i huset om høsten. Når vinduene var på plasskunne kulda komme." (S. 12-13)

Men tross skildringer om tøffe kår og utfordringer både i oppvekst og i voksen alder, så er det et godt liv og gode minner det fortelles om. Og jeg blir imponert over hvordan Jon klarer å skildre et spennende og interessant liv med så stor detaljrikdom på under 100 sider. Boka er rikt illustrert med bilder og avisutklipp, og jeg blir kjent med både nålevende og avdøde nesbuer ved å lese denne. Og ikke minst har jeg fått vite mye om historien til stedet jeg har valgt å bosette meg på i Nes.

Og så tenker jeg jo at alle burde få gitt ut en bok i løpet av livet. For jeg tror det er en fin prosess å sette seg ned og tenke gjennom alt man faktisk har opplevd og erfart i løpet av livet. Enten man er ung eller gammel.

Boka "Mitt liv i Fyhrigrenda" kan selvsagt lånes fra Nes bibliotek.

Barnet

Kjersti Annesdatter Skomsvold har skrevet boka "Barnet". Forfatteren debuterte i 2009 med «Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg» som vant flere priser og fikk internasjonal oppmerksomhet for. Hun har gitt ut flere bøker som er oversatt til over 20 språk.

I 2012 kom Monstermenneske – som også ble lest av mange og mye omtalt. Det er derfor litt overraskende at denne boka her «Barnet» som kom i 2018 har gått meg hus forbi… Jammen var det bra jeg oppdaget denne nå.

Et barn blir født. Fra før av har jeg-personen og mannen, Bo, en liten sønn. Nå kommer det altså en datter. I denne romanen forteller jeg-personen til sin nyfødte datter om hvem foreldrene er, hvordan de ble sammen, hva de sliter med, hva hun er bekymret for og så videre. Det er en kjærlighetshistorie til sitt nyfødte barn. Men også en bearbeidelse av tidligere erfaringer og hendelser. 

Vi får høre om hverdagslige hendelser, men også om lang tids sjukdom, ensomhet og sorg. Om bekymringer. Om håp.

Og det er en bok som har setninger og avsnitt man aldri helt blir ferdig med å fordøye:

Jeg trodde kjærlighet innebar å oppdage et nytt menneske, men det er å oppdage seg selv, og det er smertefullt.

Selv tenkte jeg at jeg snart var nødt til å slippe noen helt inn, men det skjønte jeg ikke lenger hvordan man gjorde. Jeg var et primtall som ikke kunne deles på flere. Jeg hadde falt og slått meg så mye, og jeg trodde nesten at kjærligheten var noe som ikke lenger gjaldt meg, at jeg stod utenfor, at det å være to var blitt umulig.

Folk møter hverandre ikke med blanke ark, uten en fortid, det er ikke sånn det er å være menneske.

Han fortalte at han ble så lei av å møte meg, for det var bare sammen med meg han følte at han var i live. Det synes jeg var for stort til at jeg kunne ta det imot, og jeg lot med en gang som om jeg hadde glemt det.

Jeg forestiller meg kjærlighetssorger og gleder du og broren din skal gå gjennom, fotgjengerfelt og verdenshav dere skal krysse, det er så overveldende.

Men så skjønte jeg at han hadde rett. Jeg har kastet bort fortiden vår. Det som kunne vært fortiden vår, tilhører nå noen andre.

Det er vakkert, men veldig sårt. Det handler om å tørre å slippe andre inn på seg, selv om man har brent seg skikkelig en gang. Selv om det igjen kan komme til å gjøre veldig vondt. Og ut av dette vakre oppstår altså barn. To barn. Som et bevis på at man har turt å satse, kanskje.

Dette er ei lita flis av ei bok på litt over 100 sider. Men den bør leses og nytes som om den var dobbelt så lang. For det tar tid å lese denne – for den må rett og slett føles samtidig som man leser.


God fornøyelse!


PS: Og boka kan også lånes i Bookbites (appen for e-bøker).

Jeg dro ned til bror

...er tittelen på svenske Karin Smirnoffs debutroman. En tittel som vekket min nysgjerrighet, sammen med et tiltalende omslagsbilde. En vei som forsvinner i en sving i en skog. Med solskinn som stråler inn fra sida. Vakkert, mystisk - og uten ende.

Jeg tror dette blir en av årets største leseopplevelser for min del. Boka fanget meg fra første til siste side. Den er så inderlig vakker, - og så grufull på samme tid. Den ryster meg langt inn i sjela, og berører meg forsiktig i hjertet. Det er sjelden en bok er så godt skrevet - både språksmessig og ettertenksom.

Jana og Bror er tvillinger. Jana tar bussen langs kysten og hoppet av ved E4. Deretter gikk hun mot bygda, hvor Bror fortsatt bor. Hun tenker å haike siste stykket, men det kommer ingen biler. Det er sterk vind og snøføyke. Det er vanskelig å se hvor hun er for hun er ikke lengre kjent. Imot henne kommer en skikkelse og det er vanskelig å se om det er kvinne eller mann. Han stopper og Jana ser at det ikke er noen hun kjenner. Han spør hvor hun skal, og kan fortelle at da har hun allerede gått feil. Hun skulle tatt av veien for litt siden ned til gården. Været er så ille at hun takker ja til invitasjonen om å bli med mannen hjem til stormen har løyet... Han bor alene i et falleferdig hus, og da Jana kommer inn kjenner hun seg igjen. Hun må ha vært der før. Plutselig ser hun for seg hvordan stua hans ser ut, til tross for at de kun har vært på kjøkkenet. Hun vet den inneholder ei svart kiste som ikke kan åpnes, men at det står et par gule gummistøvler oppå.

Dette er innledningen til fortellingen om livet til Jana, Bror og alle menneskene som har vært viktige for dem - på gode og dårlige måter. Men det som har skjedd før - vil man alltid bære med seg og bruke erfaringer fra inn i framtida. Også de dårlige erfaringene og opplevelsene.

Boka inneholder flere sterke avsnitt. Korthogde utsagn som svir. Det er setninger som setter spor, også hos meg som leser.


"Det tok sin tid sa göranbäckström og flirte. Kalven lå allerede lastet på vogna. Vi bakset moren opp ved siden av barnet sitt. Jeg syntes fortsatt det var feil. Hvem skulle føde nye kalver hvis man skjøt kyrne.
Skogen er full av elg sa göranbäckström til sitt forsvar. 
Verden er full av menn også tenkte jeg. Man burde kanskje skyte bort noen stykker."

 ✮

"Hvis det bare hadde vært arbeidet hadde jeg ikke klaget men besteforeldrene dine var av det slaget som trodde på tukt. I hvertfall farmoren din. Det var nok å velte en vannbøtte for å få juling. Ofte var det nok å bare finnes."


Denne romanen inneholder alt. Kjærlighet, svik, sterke familierelasjoner, hat, vold, trøst, galskap, begjær, omsorg og kanskje viktigst av alt: mulig tilgivelse.

Boka er skrevet både med humor og det dypeste alvor. Og den er spennende til siste side.