Forholdet mellom far og datter

Innimellom overraskes jeg stort over hvordan jeg klarer å plukke bøker med "likt" innhold. Jeg har nettopp lest to bøker - som begge handler om skilte menn som heter Daniel og deres forhold til sine døtre. Begge bøkene er gode, godt skrevet og med en ytre skummel hendelse som ligger og ulmer og gir romanene ytre spenning - selvom den viktigste handlingen er det som skjer inni holdene på folka.

Dette er helt nødvendig

av Benedicte Meyer Kroneberg, Cappelen Damm, 2016.

Fotografen Daniel er nyskilt og sliter med å forstå både hvorfor det ble slik og hva han nå skal gjøre. Nå er det hans dager sammen med barna, Ylva og Thea – og han velger å ta dem med på båttur for overnatting ute på ei øy hvor de som familie også brukte å være om somrene. Jentene er ikke så veldig interessert, så de sitter gjerne nede i båten med ipader eller leker sammen. Båtturen er nok viktigst for far – for å få tid for seg selv sammen med jentene, og for å få tid vekk fra eks’n. Han skrur av telefonen, vil ikke bli kontaktet – og han bestemmer seg for at de ikke skal dra tilbake dagen etter – slik avtalen med mor er. Han vil bryte den – muligens for å vise litt makt, muligens for å skremme/ «straffe» eks’n, for å kjenne på følelsen av å sitte i førersetet – i sitt eget liv, kanskje.
De kommer til bukta på øya, det er høst – og plutselig så kommer det jammen en båt til og trenger seg på. Den legger seg ganske nærme Daniel og jentene – og det irriterer ham. De dro jo hit for å være alene!

Daniel kommer i prat med ekteparet i den andre båten – og de informerer om at det er spådd skikkelig uvær neste kveld. Derfor må de dra inn til land dagen etter – men Daniel trosser dette. De andre drar – mens han og jentene blir. Det kan umulig bli SÅ dårlig vær....
Gjennom Daniels tanker får vi høre hvordan familielivet var, hvordan det havarerte og hvordan han ble bedratt. Denne romanen handler om hvordan en familie går til grunne - og om følelsene som ligger i det.

Ulvens år

av Anders Bortne, Tiden, 2017.

Romanen Ulvens år handler om Sara på 11 år som er skilsmissebarn – og som nettopp har vært på familieferie med moren (og den «nye» familien hennes) og som nå skal være med faren og hans nye kjæreste til Danmark.

Da romanen starter er vi hjemme hos mormor hvor alle er samlet, hvor morfar maser om et stabbur som må males før alle drar, om et litt anstrengt forhold mellom mor og morfar, og om at de MÅ dra snart ettersom Sara skal være med faren sin på ferie.
De kommer seg hjem – og Daniel tropper opp morgenen etter for å hente Sara – som avtalt. Forholdet mellom Daniel og eks’n Ragnhild virker litt anstrengt, men det bærer også preg av at begge gjør sitt beste for at samarbeidet skal være godt.

Daniel henter Sara og i bilen får de høre om at politiet advarer om en terrortrussel fra "pålitelige kilder" som gjør at alle må være på vakt. Men hvordan er man på vakt mot en ukjent trussel?
Terrortrusselen er rammen for resten av historien. Den ligger der og ulmer – og sprer gift mellom mennesker som vil hverandre vel. Ragnhild ringer Daniel flere ganger for å forsikre seg om at Sara er trygg – hun vil vite hvor de skal, ber dem om å endre sine planer om å dra på offentlig bad, om å holde seg unna Oslo sentrum – om å hele tida være på vakt. Daniel innfrir til en viss grad, men det går jo en grense for hvor mye Ragnhild skal bestemme over hans tid sammen med datteren.
Dette er en roman om forholdet mellom en far og hans datter – og de andre personene rundt som også påvirker valg, følelser og handlinger man gjør – eller ikke gjør. Det er tidligere kjærester, nåværende kjærester, halvsøsken og andre slektninger. Og romanen handler om hvordan man navigerer så godt man kan mellom andres forventninger og følelser – fordi man egentlig vil hverandre vel. Hvordan man på det viset legger bånd på seg selv, setter til side egne ønsker og behov – og innimellom får nok av alt sammen.

Det er en fin roman og relasjoner – og om kjærligheten mellom far og datter.