lørdag 6. juni 2020

Skildring fra ei grend i Nes

Det er akkurat ett år siden jeg forlot Solør for å prøve livet som nesbu isteden. Da jeg lette etter et passende hus for meg og dyra i januar/februar 2019 så var det ikke så mange aktuelle boliger på markedet. Jeg ønsket å bo ganske nærme sentrum og jobben min, samtidig som jeg ville bo landlig. Jeg endte opp langs Hvamsvegen, like ved Mørdre - og ikke så langt unna Fyhrigrenda. En av de første dagene mine som biblioteksjef i Nes, kanskje den aller første, kom en mann innom for å hilse på den nye sjefen og den nye nesbuen. Og for å slå av en prat. Han ble den første bibliotekbrukeren jeg ble kjent med i Nes. Han lurte på hvor jeg hadde bosatt meg, og det viste seg raskt at det var i nærheten av hvor han selv hadde vokst opp. Det var Torstein Fyhri. Raskt ble jeg introdusert for skrivegruppa som var etablert og som hadde sine skrivemøter på biblioteket. Og jeg fikk høre om flere skriveprosjekter og ønsker om å gi ut både en samling av småstykker, samt at noen også hadde en bok "innabords". Og en av disse deltakerne i skrivegruppa var Torsteins bror, Jon.

Så - når biblioteket igjen åpnet i mai, etter å ha vært korona-stengt i 2 måneder, kom Jon Fyhri innom og fortalte at han hadde brukt koronatida til å ferdigstille boka om livet i Fyhrigrenda. Biblioteket kjøpte selvsagt umiddelbart to eksemplarer og jeg tok med meg den ene hjem for å lese. 



Jeg må innrømme at jeg sjelden leser biografier. Dessuten har jeg aldri vært særlig historisk interessert selv om jeg mener at historien er viktig å kjenne til for å forstå framtida. Men jeg liker å bli kjent med nye mennesker - og jeg liker å vite litt om stedet jeg har flyttet til, så det var med ekte interesse jeg satte meg ned med denne boka. For å bli bedre kjent med Jon, hvordan livet var før i tida i området - og kanskje lære litt om den delen av Nes som jeg hadde bosatt meg i.

Boka var så engasjerende fra første side, at jeg leste den nesten i ett. Jeg har fått vite hvordan det var å vokse opp her like etter krigen. Hvordan hver familie var nesten helt selvforsynte, hvordan de var avhengig av hesten som trekkraft, hvordan de tålte kulde og dårlige tider, og hvordan samholdet var blant naboer og andre i samme grenda. Hvordan livet fortonet seg i en grend, ganske nærme Årnes, men allikevel så langt i fra når det kommer til transportmidler og ikke minst sosial tilhørighet. Årnesbrua omtales som en barriere, og det var nok adskillig lengre fra Årnes til Fyhrigrenda i etterkrigstida enn det er i dag. Jon forteller med seg selv som utgangspunkt, men det er mye interessant lokalhistorie og skildringer av andres liv og hendelser også. For ingen kan fortelle sin egen historie uten også å fortelle om andres.

Jon forteller levende og skriver godt. Det som gjør at denne boka fenger meg, er alle småhistoriene som denne består av i tillegg til de gode skildringene som blant annet gjør at jeg kan føle hvor kaldt det var om vinteren på 50-tallet:

"På nittenfemtitallet var vintrene kaldere enn i dag. Ikke fordi det var så mye kaldere ute. Tja, vinteren 1953-1954 var i alle fall snørike. Men en ting var sikkert, det var mye kaldere inne, og klærne var dårligere.
Husene var dårlig isolerte med bare tømmervegger, eller med to og en halvtomsplank. Isolasjonen var av papp, gamle aviser eller mose som supplement til treverk i en eller annen form. Huset jeg vokste opp i hadde både tømmer og plankevegger. I det vi kalte storgangen viste det seg å bare være perlepanel i furu  yttervegg og furupanel innvendig. Mellomrommet var fylt med torv som hadde seget ned. Det var kort og godt ingenting under vinduene og oppunder taket. Gulvene var fylt med leire, i takene var det linagner. Jeg husker at det sto lagret nummererte vinduer på bua. Disse ble satt inn i huset om høsten. Når vinduene var på plasskunne kulda komme." (S. 12-13)

Men tross skildringer om tøffe kår og utfordringer både i oppvekst og i voksen alder, så er det et godt liv og gode minner det fortelles om. Og jeg blir imponert over hvordan Jon klarer å skildre et spennende og interessant liv med så stor detaljrikdom på under 100 sider. Boka er rikt illustrert med bilder og avisutklipp, og jeg blir kjent med både nålevende og avdøde nesbuer ved å lese denne. Og ikke minst har jeg fått vite mye om historien til stedet jeg har valgt å bosette meg på i Nes.

Og så tenker jeg jo at alle burde få gitt ut en bok i løpet av livet. For jeg tror det er en fin prosess å sette seg ned og tenke gjennom alt man faktisk har opplevd og erfart i løpet av livet. Enten man er ung eller gammel.

Boka "Mitt liv i Fyhrigrenda" kan selvsagt lånes fra Nes bibliotek.




onsdag 15. april 2020

Barnet



Kjersti Annesdatter Skomsvold har skrevet boka "Barnet". Forfatteren debuterte i 2009 med «Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg» som vant flere priser og fikk internasjonal oppmerksomhet for. Hun har gitt ut flere bøker som er oversatt til over 20 språk.
I 2012 kom Monstermenneske – som også ble lest av mange og mye omtalt. Det er derfor litt overraskende at denne boka her «Barnet» som kom i 2018 har gått meg hus forbi… Jammen var det bra jeg oppdaget denne nå.

Et barn blir født. Fra før av har jeg-personen og mannen, Bo, en liten sønn. Nå kommer det altså en datter. I denne romanen forteller jeg-personen til sin nyfødte datter om hvem foreldrene er, hvordan de ble sammen, hva de sliter med, hva hun er bekymret for og så videre. Det er en kjærlighetshistorie til sitt nyfødte barn. Men også en bearbeidelse av tidligere erfaringer og hendelser. 

Vi får høre om hverdagslige hendelser, men også om lang tids sjukdom, ensomhet og sorg. Om bekymringer. Om håp.


Og det er en bok som har setninger og avsnitt man aldri helt blir ferdig med å fordøye:


Jeg trodde kjærlighet innebar å oppdage et nytt menneske, men det er å oppdage seg selv, og det er smertefullt.


Selv tenkte jeg at jeg snart var nødt til å slippe noen helt inn, men det skjønte jeg ikke lenger hvordan man gjorde. Jeg var et primtall som ikke kunne deles på flere. Jeg hadde falt og slått meg så mye, og jeg trodde nesten at kjærligheten var noe som ikke lenger gjaldt meg, at jeg stod utenfor, at det å være to var blitt umulig.


Folk møter hverandre ikke med blanke ark, uten en fortid, det er ikke sånn det er å være menneske.


Han fortalte at han ble så lei av å møte meg, for det var bare sammen med meg han følte at han var i live. Det synes jeg var for stort til at jeg kunne ta det imot, og jeg lot med en gang som om jeg hadde glemt det.



Jeg forestiller meg kjærlighetssorger og gleder du og broren din skal gå gjennom, fotgjengerfelt og verdenshav dere skal krysse, det er så overveldende.




Men så skjønte jeg at han hadde rett. Jeg har kastet bort fortiden vår. Det som kunne vært fortiden vår, tilhører nå noen andre.




Det er vakkert, men veldig sårt. Det handler om å tørre å slippe andre inn på seg, selv om man har brent seg skikkelig en gang. Selv om det igjen kan komme til å gjøre veldig vondt. Og ut av dette vakre oppstår altså barn. To barn. Som et bevis på at man har turt å satse, kanskje.

Dette er ei lita flis av ei bok på litt over 100 sider. Men den bør leses og nytes som om den var dobbelt så lang. For det tar tid å lese denne – for den må rett og slett føles samtidig som man leser.


God fornøyelse!


PS: Og boka kan også lånes i Bookbites (appen for e-bøker).

mandag 13. april 2020

Jeg dro ned til bror

...er tittelen på svenske Karin Smirnoffs debutroman. En tittel som vekket min nysgjerrighet, sammen med et tiltalende omslagsbilde. En vei som forsvinner i en sving i en skog. Med solskinn som stråler inn fra sida. Vakkert, mystisk - og uten ende.

Jeg tror dette blir en av årets største leseopplevelser for min del. Boka fanget meg fra første til siste side. Den er så inderlig vakker, - og så grufull på samme tid. Den ryster meg langt inn i sjela, og berører meg forsiktig i hjertet. Det er sjelden en bok er så godt skrevet - både språksmessig og ettertenksom.

Jana og Bror er tvillinger. Jana tar bussen langs kysten og hoppet av ved E4. Deretter gikk hun mot bygda, hvor Bror fortsatt bor. Hun tenker å haike siste stykket, men det kommer ingen biler. Det er sterk vind og snøføyke. Det er vanskelig å se hvor hun er for hun er ikke lengre kjent. Imot henne kommer en skikkelse og det er vanskelig å se om det er kvinne eller mann. Han stopper og Jana ser at det ikke er noen hun kjenner. Han spør hvor hun skal, og kan fortelle at da har hun allerede gått feil. Hun skulle tatt av veien for litt siden ned til gården. Været er så ille at hun takker ja til invitasjonen om å bli med mannen hjem til stormen har løyet... Han bor alene i et falleferdig hus, og da Jana kommer inn kjenner hun seg igjen. Hun må ha vært der før. Plutselig ser hun for seg hvordan stua hans ser ut, til tross for at de kun har vært på kjøkkenet. Hun vet den inneholder ei svart kiste som ikke kan åpnes, men at det står et par gule gummistøvler oppå.

Dette er innledningen til fortellingen om livet til Jana, Bror og alle menneskene som har vært viktige for dem - på gode og dårlige måter. Men det som har skjedd før - vil man alltid bære med seg og bruke erfaringer fra inn i framtida. Også de dårlige erfaringene og opplevelsene.

Boka inneholder flere sterke avsnitt. Korthogde utsagn som svir. Det er setninger som setter spor, også hos meg som leser.


"Det tok sin tid sa göranbäckström og flirte. Kalven lå allerede lastet på vogna. Vi bakset moren opp ved siden av barnet sitt. Jeg syntes fortsatt det var feil. Hvem skulle føde nye kalver hvis man skjøt kyrne.
Skogen er full av elg sa göranbäckström til sitt forsvar. 

Verden er full av menn også tenkte jeg. Man burde kanskje skyte bort noen stykker."

 ✮

"Hvis det bare hadde vært arbeidet hadde jeg ikke klaget men besteforeldrene dine var av det slaget som trodde på tukt. I hvertfall farmoren din. Det var nok å velte en vannbøtte for å få juling. Ofte var det nok å bare finnes."


Denne romanen inneholder alt. Kjærlighet, svik, sterke familierelasjoner, hat, vold, trøst, galskap, begjær, omsorg og kanskje viktigst av alt: mulig tilgivelse.

Boka er skrevet både med humor og det dypeste alvor. Og den er spennende til siste side.



søndag 24. november 2019

Svensken - med både humor og alvor


Svensken

Av Guro Hoftun, Cappelen Damm 2018

I februar/mars 2011 er det ski-VM i Oslo – og Norge vinner mye. Hele byen er i seiersrus. Vi følger derimot 4 svensker som er i Norge for å jobbe. De jobber med å montere balkonger i mur og stein-blokker over hele byen. På dagtid klatrer de i stilasjer og kikker inn til beboerne, de borer i murvegger, firer steiner fra boringen ned i bøtter – og monterer nye balkonger i gamle bygårder. Hos verdens lykkeligste folkeslag – som vi nordmenn er.
Kollegene og han harselerer med de rike nordmennene som tross alt ikke virker så lykkelige – og innimellom forsyner de seg litt fra de hjemmene de borer seg inn i. Litt pålegg her, og en sjokolade der. Ingen merker det.

De bor i et nedlagt solarium, hvor svenskene har hvert sitt avlukke. Det er mørkt og rått. Men på torsdager er stemningen god, for da drar de over grensen og hjem til sine familier.
Alle bortsett fra Jens Persson, 41 år og singel. For han har ingen grunn til å vende hjem til Sverige. Han blir igjen alene i helgene.
De andre er litt bekymret for ham. Prøver å overtale han til å bli med, men når avreisetidspunktet kommer – så blir han igjen. Han syns det er helt greit å være alene i helgene.
En helg Jens er igjen i Oslo, bestemmer han seg for å gå på bar. Her møter han Katrine – og for første gang på lenge kjenner han at dette kanskje er noe spesielt. Men han er ikke så dreven på hvordan slikt foregår, og han har kanskje heller ingen forhåpninger om at dette skal bli til noe mer enn et uskyldig møte. Men det viser seg at Katrine tenker annerledes. Hun syns denne «svensken» hun har møtt på byen, og som sa han het Pelle – istedenfor Jens, da han presenterte seg. Han vet ikke helt hvorfor han løy på navnet sitt, men det blir i hvert fall ikke noe enkelt å rette opp etter hvert som de fortsetter å møtes - og Katrine er begeistret fordi han heter nettopp Pelle, som han i Tjorven.

En dag ringer mammaen til Jens og ber ham om å komme hjem og bli med henne på en legeundersøkelse. De tror hun har fått kreft, og hun vil ikke gå alene til legen. Jens blir selvsagt med henne – for slikt gjør man jo for mammaer. Og så er det bare å vente på resultatene.
Imens drar Jens tilbake til Oslo og jobber videre, sammen med arbeidskameratene.

Livene til arbeidskameratene er heller ikke helt enkle – og vi får innblikk i dette gjennom små brokker av det som skjer. På et vis bli arbeidslivet og helgene to helt adskilte liv – hvor det ene tar pause fra jobben, mens jobben er pause fra familien…
Og det er kanskje heller ikke en god kombinasjon på sikt?

Så en dag skjer det noe dramatisk på jobb – bøtta som de firer steiner ned med –løsner fra kroken, og treffer Lars med full kraft…

Hvis du vil vite hvordan dette ender. Med Lars, Jens eller Pelle og moren hans, samt Katrine – så må du nesten ta deg tid til å lese boka Svensken. Den er lettlest - med både humor, litt satire og også noe å tenke over - for verdens lykkeligste folkeslag.



onsdag 2. oktober 2019

En bibliotekars bekjennelser...

Jeg kjenner en som ikke har jobb - fordi jobbhverdagen ble for krevende. Allikevel har han et fast sted å gå hver formiddag for å holde seg oppdatert og å treffe andre. Det er ikke for alle så lett å beholde et sosialt nettverk når man ikke har en fast jobb å gå til. Det er fort gjort å føle seg utenfor, til ingen nytte, bli "usynlig" - og å bli ensom. Men så lenge han har folkebiblioteket å gå til daglig for å lese aviser og treffe gjengen, så har han det ganske bra.

Jeg kjenner ei som sliter på skolen. Hun føler at hun ikke passer inn, verken i skolehverdagen eller blant klassekameratene. Hun sier at hun føler hun blir kvalt og at skolesituasjonen ikke passer for henne. Hun trenger ukentlige pusterom fra skolen - for å holde ut. Da er det flott at læreren hennes forstår og at hun kan få gå på folkebiblioteket en gang i blant og finne roen og få "luft". Og å drømme seg bort i bøkenes verden.

Jeg kjenner en som brenner for å utvikle sosiale relasjoner og å bygge nettverk. Fordi menneskene er sosiale vesener og ikke kan leve uten anerkjennelse og å bli sett. Mange lever i ufrivillig ensomhet og aner ikke hvordan de skal komme seg ut av det. Vedkommende er opptatt av å bygge nettverk og relasjoner mellom gamle og unge, menn og kvinner - på tvers av interesser.  Han traff jeg på biblioteket hvor han ofte sitter og jobber.

Jeg kjenner flere som etter at de ble pensjonister ønsket å ha noe å gå til hver dag. Som en erstatning for jobben og kollegene de hadde hatt. Disse møtes på biblioteket for å lese aviser, diskutere og skravle.

Jeg kjenner ei som jobber for en stor verdensomspennende organisasjon som hjelper mennesker på flukt. Hun har ikke noe arbeidsfellesskap, ikke noe kontor, ikke noen kolleger i nærheten, fordi hun jobber på nett. Men hun har folkebiblioteket som sin arbeidsplass. Der kan hun sitte hver dag for å ha et sted "å gå på jobb", få impulser og snakke med andre.

Jeg kjenner en som skriver små fortellinger. Fortellinger som rører alle som får lese dem. Han har lest alt av klassikere som biblioteket har, og en dag får han kanskje gitt ut en bok. Han skriver på biblioteket - og henter inspirasjon i små og store hendelser og samtaler han har med de andre som er innom.

Jeg kjenner ei dement dame som nesten daglig kommer på biblioteket for å låne bøker og å snakke med noen. Mens hun ikke aner hva hun har lest eller hva hun allerede har lånt med seg hjem. Men det å få snakke med bibliotekarene, bli tatt på alvor og å få oppskrevet på en lapp hva hun har lånt - tror jeg er fint for henne. Til oss er det trygt å komme.

Jeg vet om en ung mann som driver med doktorgraden sin. Han har dysleksi så han strever litt, men han jobber hardt og konsentrert - og kan nå hvor langt som helst! Han har brukt folkebiblioteket både i innhenting av litteratur og forskning og vi har hjulpet til med hvordan skrive litteraturliste og innhente kvalitetssikret informasjon. Vi vet at han vil klare det!

Jeg vet om noen som syns det er skummelt med fremmede, men som allikevel øver seg i å være ute blant folk ved å gå på biblioteket. Etter noen år så kan det hende at de tør å si "hei" til den som står i skranken.

Jeg vet om noen som blir mobbet på skolen, og som føler at et av de tryggeste stedene å være er på biblioteket. Der er det voksne som passer på, og de kan velge å forsvinne inn i bøkenes verden og drømme seg bort til et bedre liv...
Jeg vet om noen som sier at biblioteket var den viktigste og tryggeste plassen de hadde å være i oppveksten, fordi hjemme hos dem var det bare fyll og fest....
Jeg vet om noen som sier at bibliotekaren er den eneste de snakker med i løpet av uka....
Jeg vet om noen som har blitt kjærester etter å ha truffet hverandre på biblioteket....flere faktisk!
Jeg vet om noen som ikke hadde noen omgangskrets etter at mannen døde - og som heldigvis tok tak og begynte å møte opp på bibliotekets arrangementer, og slik fikk nye venner!

Jeg vet om noen som har blitt kjent med utrolig mange fine folk, utrolig mange forskjellige personligheter - og har lært veldig mye om både andre og seg selv. En som har blitt kjent med alle disse som er skrevet om over her. Denne "noen" er meg.

Og jeg er utrolig stolt for å ha ansvar for å drifte etter en formålsparagraf i folkebibliotekloven som sier at: "Folkebibliotekene skal være en uavhengig møteplass og arena for offentlig samtale og debatt."

Det er en lov som tar menneskene på alvor. Alle som en.

Jeg har verdens beste jobb💛.



Monica Skybakmoen
Biblioteksjef i 20 år


fredag 22. mars 2019

Pageturner - men ikke akkurat krim

Dersom du ønsker å krype opp i sofaen med pledd, en te-kopp og la deg fange av en god historie - så har jeg en anbefaling å komme med!

Berge

av Jan Kjærstad, utgitt på Aschehoug forlag i 2017.

Romanen Berge handler om et grufullt massedrap på en kjent Arbeiderpartifamilie. Når romanen starter er det journalisten Ine Wang som er jeg-person, og som får nyss om at noe forferdelig har skjedd på ei hytte langt til skogs i Oslo. Ine har vært en fremadstormende journalist, men har i det siste slitt litt med både det ene og det andre. Hun øyner nå en sjanse til å igjen få suksess dersom hun får til et godt portrettintervju i forbindelse med denne drapssaken….
Romanen har altså tre jeg-fortellere. Den første er Ine Wang, mens den andre er den anerkjente og tillitsfulle dommer Peter Malm som får denne nasjonale kriminalsaken i fanget. Han blir utpekt som dommer, og setter sin ære i å forvalte denne tilliten godt og rettferdig.
Den siste jeg-fortelleren er Berge selv, Nicolai Berge– den antatte terroristen. Han som sitter på den hele og fulle sannhet. Han som raskt utpeker seg som gjerningsmann. Han treffer vi i siste del av boka, og det er knyttet stor spenning til hans fortelling….

På sett og vis er dette en krimroman. Den har et plott som må oppklares – og spenningen knytter seg selvsagt til dette. Denne romanen har store likhetstrekk med 22.juli. Det er ikke mulig å tenke noe annet. Angrep på Ap, angrep på en hel nasjon og hvordan «alle» blir berørt av dette – dommerens respektfulle oppdrag kan sammenlignes med rollen som Geir Lippestad fikk. Og i denne romanen lammes også hele befolkningen av overraskelsen om at noe så grusomt kan skje her i Vårt lille land.

Noen har kanskje prøvd seg på Kjærstad før og funnet ut at han er ikke noe for deg. Denne boka er det!! Kjærstad er kjent for både å eksperimentere med form, og å være litt «tung» å lese. Men Berge er egentlig ingen av delene. Den er lettlest og en pageturner – du suges inn i fortellingen. Det som er Kjærstads «eksperiment» denne gangen er ikke språk og form, men at han tør og evner å ta for seg 22.juli-problematikken på denne måten.

Romanen er en pageturner. det er litt fælt å si det i mars, men skal du lese bare en bok i år – så ta denne. Jeg tror aldri du glemmer den!



lørdag 9. mars 2019

4 gode, men ulike bøker som jeg leste i 2018

Dersom du trenger noen gode boktips, så ta en titt på lista under. Dette er bøker jeg varmt vil anbefale som jeg leste i 2018. Og mine anbefalinger har et bredt spekter - og mange av dem har fått alt for lite oppmerksomhet, syns jeg. 

Sjøen om vinteren

Av Sivert N. Nesbø, utgitt på Tiden forlag, 2018

Eli er 12 år og romanens hovedperson. Alt erfares, fortelles og reflekteres av henne. Eli ligger inne i campingvogna og lytter til foreldrenes samtale utenfor. De tror hun sover. Hun bruker å lytte til foreldrene når de tror hun sover. Det er spennende, men litt skummelt også. Hun hører mora fortelle til faren at bestefaren kvelden før de kommer fram har gått rundt i hagen og gjemt små skatter – overraskelser – som Eli skal få finne de første dagene de er på besøk. Han har alltid brukt å gjøre dette, men nå begynner vel Eli å bli for stort? Hun er 12 år. Denne skatteleitinga var mer naturlig tidligere når Eli og storebroren begge var små. Nå er hun i ferd med å bli for stor for den. Men kan man bli for stor for å leite etter skatter, til å få små gaver?

Eli titter ut gjennom en glipe i gardina, og ser foreldrene sitte i hver sin campingstol og drikke øl og klapse mygg. Kun faren blir plaga av myggen. Eli syns det er fint å se foreldra sitte slik å slappe av. Da hun var mindre trodde hun at faren knapt sov. Han drev alltid med noe – tidlig og seint. Enten i stua eller i kjelleren. En morgen hadde hun spurt mora om faren aldri sov. Da hadde mora svart at «Joda, men han sover bare litt mindre enn meg». Det var et svar som Eli ble beroliget av.
Dagen etter kommer Eli og foreldra fram til hennes mormor og morfar. De drar dit hver sommer, og Eli har gode minner derfra. Dette var andre sommeren som broren hennes ikke var med. Han vil ikke lengre være med. Han vil heller jobbe og feste, henge med venner. Nå er Eli «alene» barn i familien. Og også hun er i brytninga mellom barn og ungdom.

Hun føler seg for stor til å leke, men samtidig så har hun lekenheten i seg. Hos besteforeldra har hun også noen venner som hun omgås når hun er der om somrene: Selma og Andreas. Eli likte å finne på ting med dem, og hun følte at også de trives sammen med henne. De har brukt å gå på jordbærslang, klatre på høyballer, bade i kulpen og andre sommeraktiviteter. Også denne sommeren treffer hun Selma og Andreas. Og det er et helt år siden sist. Det føles fint, samtidig som de alle kjenner på at de er iferd med å bli ungdommer med andre interesser…

Og slik snirkler fortellinga seg framover. Ispedd noen tilbakeblikk fra tidligere besøk hos besteforeldrene, skoletida og en litt opprivende hendelse på leirskole. Hendelser som starter som uskyldige, men som raskt utarter og som i et barnesinn setter spor for alltid. Hvis vi tenker etter så har vi sikkert alle noen enkeltepisoder fra barndom – tidlig ungdom – som vi fortsatt husker som alvorlige. Enten pga frykt, svik eller smerte. Det er sterke erfaringer som former oss – enten vi vil eller ikke. 

Og alt er ikke enkelt for foreldrene til Eli heller. Det er hendelser i hverdagen som vitner om at ikke alt er tipptopp. Det er vanskelig for Eli å forstå hele bildet – ettersom hun bare får med seg bruddstykker av det som skjer. Og det er vel slik vi voksne gjør for å skåne barna våre. Og når barna ikke har forutsetninger for å forstå det som skjer, så kan de fort måtte finne ut av det selv. Og det trenger jo ikke alltid å være riktig, men det trenger ikke alltid å gjøre noe heller.
Slik er det også i denne vakre romanen. Den skildrer Elis tilværelse og Elis tanker. Vi følger henne i brytningen mellom barn og ungdom. Det er en krevende tid, men mye følelser og mye usikkerhet. Samtidig som det er en periode og en utvikling som alle skal igjennom. 
Og det handler om å bli bevisst på alle nyanser i livet og i ulike relasjoner. På et tidspunkt erkjenner jo barn at alt ikke et trygt. Alt er i forandring. Alt kan skje. 

Dette er en roman som passer for alle – for alle som opplever livet. Og for alle som en gang har vært 12 år…



Singularitet

av Marita Fossum, utgitt på Oktober forlag 2018.

Gulline Syvertsen, kalt Gullemor – som er en ressurssterk og bemidlet dame midt i livet - er lei av at alt er forutsigbart og trygt. Hun bestemmer seg for å bryte ned tryggheten – leve på kanten - og måten hun skal gjøre det på er å prostituere seg. Selvmarginalisering kaller hun det. 

Prosjektet høres absurd ut – fordi de aller fleste som prostituerer seg gjør det pga pengene. Det gjør ikke Gullemor. Hun har altså en helt annen drivkraft i det – som gjør dette til et planlagt og ønsket prosjekt. 

Hun jobber en del med selve annonseringen, hva skal hun skrive for at det skal være kort, konsist, men presist? For hun ønsker seg andre kunder enn vanlige "horekunder". Hun tilbyr en annen tjeneste enn kun nærhet og sex - hun vil at samtalen også skal være viktig. Etter hvert ender hun med: Sex & samtale – kan kjøpes av voksen dame.
Hun vurderer hvordan hun skal markedsføre det – ut fra hvilke kunder hun tror hun vil ha, og ender med at lapper som henges langs steder hvor potensielle kunder ferdes er den beste og mest effektive løsningen. 
Hun henger lappene langs Akerselva og langs en sidevei til Akerselva. Fordi hun liker folk som ikke bare ferdes på den bredeste sti…
Så er det bare å vente på responsen – og utryggheten…


Dette er en annerledes roman. En roman som i likhet med hovedpersonen går litt i oppløsning. 
Eller ikke i oppløsning, men det krever en del tankevirksomhet, vurderinger og grublinger hos leseren. Gulline har en annen måte å reflektere på, og agere på, enn det jeg har. Og sikkert mange med meg. Og det gjør jo nettopp denne boka fascinerende, litt skummel – og litt vond. Jeg må rett og slett vurdere mine egne tanker, holdninger og egen tanke om trygghet.

Dersom du tør å utfordres litt, så er dette boka for deg!



Kjærleik i aldrings år

Eigil Steinsfjord, utgitt på Snøfugl forlag i 2017

Noen ganger ramler man over forfattere, norske forfattere, som man aldri har hørt om, men som det viser seg at man burde fått med seg på et tidligere tidspunkt. 

Eigil Steinsfjord – er en slik forfatter. Denne boka her er innkjøpt av Norsk kulturråd, via innkjøpsordningen til alle bibliotek, og derfor fant jeg denne her. 

I denne romanen er det lektor Eirik Fjeld som er hovedpersonen. Han har nettopp blitt pensjonist, og tilbringer mye tid alene på hytta. Kona Laila er aktivt engasjert i miljøspørsmål, og bruker mye av sin tid på å få stengt veien de bor i for gjennomgangstrafikk og parkering i veikanten. Eirik har ikke det samme brennende engasjementet, og vi aner tidlig at de nok har glidd litt fra hverandre. 

På en av sine spaserturer møter Eirik en dame som gjenkjenner han som sin tidligere lærer. Hun er begeistret for å treffe ham igjen, og han lar seg selvsagt sjarmere. Dette blir starten på et vennskap – som skal gi både sorger og gleder. Det er mange års aldersforskjell mellom dem, men det gjør ingen ting. De hygger seg på teater og kafe – og Eirik trives med å bli involvert i Inguns familie. 
Men noe er galt. Eirik glemmer. Han roter med dager, avtaler og ting. 

Demens og glemsomhet har ingen stor rolle i denne romanen, men den ligger som et teppe rundt alt som skjer. Og selv om hendelser ikke direkte er knyttet opp mot sjukdommen, så er det stor sjanse for at den er med på å påvirke det som skjer. Og slik er det jo i virkeligheten også. Det at man glemmer noe, fører ofte til noe annet – som verken var planlagt eller meninga. Men som bare blir slik….

Da jeg begynte å lese boka, så tenkte jeg at dette er en «lettvekter». Jeg syns språket ikke var noe særlig, jeg syns menneskeskildringene og handlinga var platt – men det tok ikke mange sidene før jeg var grepet. Og fra det øyeblikk – så endret det både språk og handling, for meg. Og jeg har kost meg med romanen, og menneskene, og ønsket den ikke skulle ta slutt!

Og den inneholder noen avsnitt som gir grunn til ettertanke:

Vegen heim går han nattemørkret åleine. Han kom seg ikkje til å spørje om dei skulle gå ilag. Kvan ønskjer vel å vera innpåsliten? Kven ønskjer vel å bli avvist? Lukkelegast er den som går åleine. 
(S. 63)

Det kjem ein tanke som ikkje gjev han fred: Han kjem på at han vil leggje ein blome på grava til Jonas. På bussen kjem det på ein skokk med ungar, seks, sju år gamle. To småjenter set seg vis a vis han.
-Å så fin blome! Seier den eine! Får eg lukte?
Båe får sjølvsagt lukte.
-Å, så god lukt, seier ho som pratar.
-Eg heiter Louisa, ho heiter Sara. Kva heiter ho som skal få rosa?
- Det er ein mann.
- Kva heiter han?
-Jonas.
- Då blir han glad.
- ja, eg håpar det.
Slik kan eit lite menneske bli eit lyspunkt i kvardagen, og han fortel jenta då han reiser seg for å gå av at ho har gjort han glad.  (S. 105)



Vi sees (ikke)

Av Sara Løkvik Husby,  utgitt på Efrem forlag i 2017.

Ingeborg er litt vinglete. Hun legger til og trekker fra litt som det passer seg. Hun tenker og tror på det hun tenker. Noe av det er veldig lite – men vokser seg til å bli stort. Mens andre ting – som egentlig er ganske store og omfattende, blir bare en liten parentes. 

Romanen er en form for kjærlighetshistorie. Det er en kjærlighetshistorie mellom to – hvor den ene er dypt forelsket, den andre vet ikke at han er gjenstand for det… eller han vil ikke være det.
Ingeborg blir helt fiksert av denne forelskelsen, og hun får problemer med hverdagene – men heldigvis ser hun en annonse fra Røde Kors om å bli besøksvenn. På denne måten kommer hun inn i livet til Tobias. Samtidig som hun får noe å «drive med». Vennskapet mellom henne og Tobias blir kort og intenst. Tobias er pensjonert sjømann, uten tatoveringer, men med mye livsvisdom. Ingeborg kan lytte til ham – og Tobias trenger selskapet til Ingeborg. Han har heller ingen andre.

Dette er en lettlest liten roman – om forelskelse, om å bli forelsket i selve forelskelsen, om følelser som tar overhånd, om ensomhet. 

Og det er en perle av en roman med små flotte, presise formuleringer:

«......du lærer ikke noe av musikk. Du kan kjenne igjen ting du allerede har lært, men du lærer ingenting.»

«Var det fordi jeg rakk å se et liv, sammen, da jeg så han inn i øynene?»

«25 år, i starten på et liv som raser avgårde, snegler seg videre.»