onsdag 6. januar 2021

Sterk leseopplevelse!

 
Før jul plukket jeg med meg noen bøker hjem så jeg hadde litt lesestoff i romjula. Og for noen dager siden var det romanen Dis av Kjersti Kollbotn sin tur. Boka har jeg opprinnelig plukket med meg fordi den har et tiltalende og spennende forsidebilde, boka er utgitt i 2020 og det som sto bak vekket min interesse:

"Dis flyttar heimanfrå for å studere. Ho ser fram til å bu åleine og skape eit liv for seg sjølv. Det blir ikkje heilt slik ho har håpa på. [...]

Vi følgjer eit ungt menneske på leit etter fotfeste etter at tilværet har kome skeivt ut."

Forfatteren erindrer jeg at jeg nok har vært borti før, men jeg sjekker ikke opp. Jeg har derfor ganske så lite forventninger til både handling og form.

Romanen starter med august og at Dis venter på at bagasjen hennes skal komme på rullebåndet på flyplassen. Hun skal flytte til dette stedet fordi hun skal gå på universitetet. Hun tar drosjen til huset hvor hun har fått leid seg en kjellerleilighet og finner nøkkelen som avtalt under ei flat helle ved hushjørnet. Huseierne er bortreist og kommer ikke hjem før enn om et par uker. Dis låser seg inn og får i det samme en sms fra moren som lurer på om hun har kommet fram. Istedenfor å svare, putter Dis telefonen i kjøkkenskuffen og går ut i hagen. Hvorfor svarer hun ikke? Allerede her på bokas andre side fanges interessen min, - undringen på hva som er galt i relasjonen til moren.

Ganske raskt får vi også små glimt av Dis sin barndom og oppvekst. Og det er mye som ikke har vært så bra der. Men hun har en sterk relasjon til broren og det er tydelig at de to har vært nære i hele oppveksten. 

Dis bestemmer seg for å gå veien til universitetet for å bli kjent, finne ut hvor hun skal møte dagen etter. Se seg rundt og være litt forberedt. På vei finner hun ut at hun skal gå innom en bar etter en litt vanskelig episode med en tigger. Mens hun sitter på bar så ringer mamma igjen, "Tove" står det på telefonen. Hun tar den ikke. 

Hvorfor bruker ikke Dis "mamma" som benevnelse på mammaen sin? Det vitner om distanse. Ønsket om å distansere seg. Hva er det som har foregått mellom mor og datter? Det virker jo som at moren bryr seg, men at datteren ikke vil ha kontakt?

Etter å ha lest litt til - ser jeg at mammaen benevner Dis som S. Og like etterpå ser jeg at broren omtales som L. Og brått husker jeg alt! Jeg husker at jeg jo har lest romanen om barndommen til disse to unge menneskene! En roman som gjorde uslettelig inntrykk på meg da den kom ut i 2009. Ei bok jeg husker jeg var uvel mens jeg leste, men som er så utrolig viktig å ha lest. Nemlig Kjersti Kollbotns debutroman "Eg er mamma, eg skal vere god".

I den romanen er S 6 år og L 3 år, og jeg husker hvor sterkt det faktisk virket på meg at Tove bare kalte barna sine for L og S. De var navnløse. Redusert til bare en bokstav hver...

Tove Vik har en ansvarsfull jobb som prosjektansvarlig for den nye E8 gjennom Ramfjorden. Tove ser bra ut, og hun har et høgt konsum av menn. Men hun er sint, og hun er fortvilet. Hun klarer ikke å være en god mamma. Hun svikter i morsrollen gang på gang - og er smertelig klar over det selv. Hun utsetter barna sine for direkte fare, og hun ber om hjelp. Men det er ingen som hjelper henne.

Boka tar opp et tema det ikke snakkes så mye om, men som like fullt eksisterer. Det finnes mødre som sliter med morsrollen. Og det finnes barn som blir mishandlet, og mange kunne ha grepet inn, men ingen gjør det. I denne romanen er det lege, venner, barnehage og naboer som ser hva som skjer, men som velger å se en annen vei.

Stemningen i boken er til tider uhyggelig. Det er noe med kontrastene i teksten som gjør at historien blir veldig sterk. I det ene øyeblikket pludrer Tove Vik med det søte lille barnet som er helt avhengig av henne. I neste øyeblikk er hun blitt sint, og da får hun det rare blikket. De små barna vet hva som kan skje når mamma blir sint, og de endrer oppførsel.

Tove forsøker å være en god mor, men mislykkes, og vet det… Hennes løsning blir å annonsere barna bort i avisa: Til alle gode mennesker.” Er du et godt menneske? Gutt 3 år og jente 6 år gis bort.”

Dette var forhistorien! I romanen Dis møter vi igjen barna, men nå som unge voksne. Unge voksne som skal forme og leve sine egne liv, men som mangler personlige erfaringer om hvordan ha en trygg og kjærlig mamma. 

Det var fint å møte S og L igjen. 11 år etter forrige gang. Men det er fortsatt sterkt å leve seg inn i deres historie. Og det er vondt å vite at mange barn har en tilsvarende barndom å se tilbake på. 

Dis kan selvsagt leses som en frittstående roman, men jeg anbefaler virkelig å lese begge to - i rekkefølge. Selv om det bare er 6.januar, så er jeg sikker på at dette blir en av årets største leseropplevelser. 



lørdag 6. juni 2020

Skildring fra ei grend i Nes

Det er akkurat ett år siden jeg forlot Solør for å prøve livet som nesbu isteden. Da jeg lette etter et passende hus for meg og dyra i januar/februar 2019 så var det ikke så mange aktuelle boliger på markedet. Jeg ønsket å bo ganske nærme sentrum og jobben min, samtidig som jeg ville bo landlig. Jeg endte opp langs Hvamsvegen, like ved Mørdre - og ikke så langt unna Fyhrigrenda. En av de første dagene mine som biblioteksjef i Nes, kanskje den aller første, kom en mann innom for å hilse på den nye sjefen og den nye nesbuen. Og for å slå av en prat. Han ble den første bibliotekbrukeren jeg ble kjent med i Nes. Han lurte på hvor jeg hadde bosatt meg, og det viste seg raskt at det var i nærheten av hvor han selv hadde vokst opp. Det var Torstein Fyhri. Raskt ble jeg introdusert for skrivegruppa som var etablert og som hadde sine skrivemøter på biblioteket. Og jeg fikk høre om flere skriveprosjekter og ønsker om å gi ut både en samling av småstykker, samt at noen også hadde en bok "innabords". Og en av disse deltakerne i skrivegruppa var Torsteins bror, Jon.

Så - når biblioteket igjen åpnet i mai, etter å ha vært korona-stengt i 2 måneder, kom Jon Fyhri innom og fortalte at han hadde brukt koronatida til å ferdigstille boka om livet i Fyhrigrenda. Biblioteket kjøpte selvsagt umiddelbart to eksemplarer og jeg tok med meg den ene hjem for å lese. 



Jeg må innrømme at jeg sjelden leser biografier. Dessuten har jeg aldri vært særlig historisk interessert selv om jeg mener at historien er viktig å kjenne til for å forstå framtida. Men jeg liker å bli kjent med nye mennesker - og jeg liker å vite litt om stedet jeg har flyttet til, så det var med ekte interesse jeg satte meg ned med denne boka. For å bli bedre kjent med Jon, hvordan livet var før i tida i området - og kanskje lære litt om den delen av Nes som jeg hadde bosatt meg i.

Boka var så engasjerende fra første side, at jeg leste den nesten i ett. Jeg har fått vite hvordan det var å vokse opp her like etter krigen. Hvordan hver familie var nesten helt selvforsynte, hvordan de var avhengig av hesten som trekkraft, hvordan de tålte kulde og dårlige tider, og hvordan samholdet var blant naboer og andre i samme grenda. Hvordan livet fortonet seg i en grend, ganske nærme Årnes, men allikevel så langt i fra når det kommer til transportmidler og ikke minst sosial tilhørighet. Årnesbrua omtales som en barriere, og det var nok adskillig lengre fra Årnes til Fyhrigrenda i etterkrigstida enn det er i dag. Jon forteller med seg selv som utgangspunkt, men det er mye interessant lokalhistorie og skildringer av andres liv og hendelser også. For ingen kan fortelle sin egen historie uten også å fortelle om andres.

Jon forteller levende og skriver godt. Det som gjør at denne boka fenger meg, er alle småhistoriene som denne består av i tillegg til de gode skildringene som blant annet gjør at jeg kan føle hvor kaldt det var om vinteren på 50-tallet:

"På nittenfemtitallet var vintrene kaldere enn i dag. Ikke fordi det var så mye kaldere ute. Tja, vinteren 1953-1954 var i alle fall snørike. Men en ting var sikkert, det var mye kaldere inne, og klærne var dårligere.
Husene var dårlig isolerte med bare tømmervegger, eller med to og en halvtomsplank. Isolasjonen var av papp, gamle aviser eller mose som supplement til treverk i en eller annen form. Huset jeg vokste opp i hadde både tømmer og plankevegger. I det vi kalte storgangen viste det seg å bare være perlepanel i furu  yttervegg og furupanel innvendig. Mellomrommet var fylt med torv som hadde seget ned. Det var kort og godt ingenting under vinduene og oppunder taket. Gulvene var fylt med leire, i takene var det linagner. Jeg husker at det sto lagret nummererte vinduer på bua. Disse ble satt inn i huset om høsten. Når vinduene var på plasskunne kulda komme." (S. 12-13)

Men tross skildringer om tøffe kår og utfordringer både i oppvekst og i voksen alder, så er det et godt liv og gode minner det fortelles om. Og jeg blir imponert over hvordan Jon klarer å skildre et spennende og interessant liv med så stor detaljrikdom på under 100 sider. Boka er rikt illustrert med bilder og avisutklipp, og jeg blir kjent med både nålevende og avdøde nesbuer ved å lese denne. Og ikke minst har jeg fått vite mye om historien til stedet jeg har valgt å bosette meg på i Nes.

Og så tenker jeg jo at alle burde få gitt ut en bok i løpet av livet. For jeg tror det er en fin prosess å sette seg ned og tenke gjennom alt man faktisk har opplevd og erfart i løpet av livet. Enten man er ung eller gammel.

Boka "Mitt liv i Fyhrigrenda" kan selvsagt lånes fra Nes bibliotek.




onsdag 15. april 2020

Barnet



Kjersti Annesdatter Skomsvold har skrevet boka "Barnet". Forfatteren debuterte i 2009 med «Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg» som vant flere priser og fikk internasjonal oppmerksomhet for. Hun har gitt ut flere bøker som er oversatt til over 20 språk.
I 2012 kom Monstermenneske – som også ble lest av mange og mye omtalt. Det er derfor litt overraskende at denne boka her «Barnet» som kom i 2018 har gått meg hus forbi… Jammen var det bra jeg oppdaget denne nå.

Et barn blir født. Fra før av har jeg-personen og mannen, Bo, en liten sønn. Nå kommer det altså en datter. I denne romanen forteller jeg-personen til sin nyfødte datter om hvem foreldrene er, hvordan de ble sammen, hva de sliter med, hva hun er bekymret for og så videre. Det er en kjærlighetshistorie til sitt nyfødte barn. Men også en bearbeidelse av tidligere erfaringer og hendelser. 

Vi får høre om hverdagslige hendelser, men også om lang tids sjukdom, ensomhet og sorg. Om bekymringer. Om håp.


Og det er en bok som har setninger og avsnitt man aldri helt blir ferdig med å fordøye:


Jeg trodde kjærlighet innebar å oppdage et nytt menneske, men det er å oppdage seg selv, og det er smertefullt.


Selv tenkte jeg at jeg snart var nødt til å slippe noen helt inn, men det skjønte jeg ikke lenger hvordan man gjorde. Jeg var et primtall som ikke kunne deles på flere. Jeg hadde falt og slått meg så mye, og jeg trodde nesten at kjærligheten var noe som ikke lenger gjaldt meg, at jeg stod utenfor, at det å være to var blitt umulig.


Folk møter hverandre ikke med blanke ark, uten en fortid, det er ikke sånn det er å være menneske.


Han fortalte at han ble så lei av å møte meg, for det var bare sammen med meg han følte at han var i live. Det synes jeg var for stort til at jeg kunne ta det imot, og jeg lot med en gang som om jeg hadde glemt det.



Jeg forestiller meg kjærlighetssorger og gleder du og broren din skal gå gjennom, fotgjengerfelt og verdenshav dere skal krysse, det er så overveldende.




Men så skjønte jeg at han hadde rett. Jeg har kastet bort fortiden vår. Det som kunne vært fortiden vår, tilhører nå noen andre.




Det er vakkert, men veldig sårt. Det handler om å tørre å slippe andre inn på seg, selv om man har brent seg skikkelig en gang. Selv om det igjen kan komme til å gjøre veldig vondt. Og ut av dette vakre oppstår altså barn. To barn. Som et bevis på at man har turt å satse, kanskje.

Dette er ei lita flis av ei bok på litt over 100 sider. Men den bør leses og nytes som om den var dobbelt så lang. For det tar tid å lese denne – for den må rett og slett føles samtidig som man leser.


God fornøyelse!


PS: Og boka kan også lånes i Bookbites (appen for e-bøker).

mandag 13. april 2020

Jeg dro ned til bror

...er tittelen på svenske Karin Smirnoffs debutroman. En tittel som vekket min nysgjerrighet, sammen med et tiltalende omslagsbilde. En vei som forsvinner i en sving i en skog. Med solskinn som stråler inn fra sida. Vakkert, mystisk - og uten ende.

Jeg tror dette blir en av årets største leseopplevelser for min del. Boka fanget meg fra første til siste side. Den er så inderlig vakker, - og så grufull på samme tid. Den ryster meg langt inn i sjela, og berører meg forsiktig i hjertet. Det er sjelden en bok er så godt skrevet - både språksmessig og ettertenksom.

Jana og Bror er tvillinger. Jana tar bussen langs kysten og hoppet av ved E4. Deretter gikk hun mot bygda, hvor Bror fortsatt bor. Hun tenker å haike siste stykket, men det kommer ingen biler. Det er sterk vind og snøføyke. Det er vanskelig å se hvor hun er for hun er ikke lengre kjent. Imot henne kommer en skikkelse og det er vanskelig å se om det er kvinne eller mann. Han stopper og Jana ser at det ikke er noen hun kjenner. Han spør hvor hun skal, og kan fortelle at da har hun allerede gått feil. Hun skulle tatt av veien for litt siden ned til gården. Været er så ille at hun takker ja til invitasjonen om å bli med mannen hjem til stormen har løyet... Han bor alene i et falleferdig hus, og da Jana kommer inn kjenner hun seg igjen. Hun må ha vært der før. Plutselig ser hun for seg hvordan stua hans ser ut, til tross for at de kun har vært på kjøkkenet. Hun vet den inneholder ei svart kiste som ikke kan åpnes, men at det står et par gule gummistøvler oppå.

Dette er innledningen til fortellingen om livet til Jana, Bror og alle menneskene som har vært viktige for dem - på gode og dårlige måter. Men det som har skjedd før - vil man alltid bære med seg og bruke erfaringer fra inn i framtida. Også de dårlige erfaringene og opplevelsene.

Boka inneholder flere sterke avsnitt. Korthogde utsagn som svir. Det er setninger som setter spor, også hos meg som leser.


"Det tok sin tid sa göranbäckström og flirte. Kalven lå allerede lastet på vogna. Vi bakset moren opp ved siden av barnet sitt. Jeg syntes fortsatt det var feil. Hvem skulle føde nye kalver hvis man skjøt kyrne.
Skogen er full av elg sa göranbäckström til sitt forsvar. 

Verden er full av menn også tenkte jeg. Man burde kanskje skyte bort noen stykker."

 ✮

"Hvis det bare hadde vært arbeidet hadde jeg ikke klaget men besteforeldrene dine var av det slaget som trodde på tukt. I hvertfall farmoren din. Det var nok å velte en vannbøtte for å få juling. Ofte var det nok å bare finnes."


Denne romanen inneholder alt. Kjærlighet, svik, sterke familierelasjoner, hat, vold, trøst, galskap, begjær, omsorg og kanskje viktigst av alt: mulig tilgivelse.

Boka er skrevet både med humor og det dypeste alvor. Og den er spennende til siste side.



søndag 24. november 2019

Svensken - med både humor og alvor


Svensken

Av Guro Hoftun, Cappelen Damm 2018

I februar/mars 2011 er det ski-VM i Oslo – og Norge vinner mye. Hele byen er i seiersrus. Vi følger derimot 4 svensker som er i Norge for å jobbe. De jobber med å montere balkonger i mur og stein-blokker over hele byen. På dagtid klatrer de i stilasjer og kikker inn til beboerne, de borer i murvegger, firer steiner fra boringen ned i bøtter – og monterer nye balkonger i gamle bygårder. Hos verdens lykkeligste folkeslag – som vi nordmenn er.
Kollegene og han harselerer med de rike nordmennene som tross alt ikke virker så lykkelige – og innimellom forsyner de seg litt fra de hjemmene de borer seg inn i. Litt pålegg her, og en sjokolade der. Ingen merker det.

De bor i et nedlagt solarium, hvor svenskene har hvert sitt avlukke. Det er mørkt og rått. Men på torsdager er stemningen god, for da drar de over grensen og hjem til sine familier.
Alle bortsett fra Jens Persson, 41 år og singel. For han har ingen grunn til å vende hjem til Sverige. Han blir igjen alene i helgene.
De andre er litt bekymret for ham. Prøver å overtale han til å bli med, men når avreisetidspunktet kommer – så blir han igjen. Han syns det er helt greit å være alene i helgene.
En helg Jens er igjen i Oslo, bestemmer han seg for å gå på bar. Her møter han Katrine – og for første gang på lenge kjenner han at dette kanskje er noe spesielt. Men han er ikke så dreven på hvordan slikt foregår, og han har kanskje heller ingen forhåpninger om at dette skal bli til noe mer enn et uskyldig møte. Men det viser seg at Katrine tenker annerledes. Hun syns denne «svensken» hun har møtt på byen, og som sa han het Pelle – istedenfor Jens, da han presenterte seg. Han vet ikke helt hvorfor han løy på navnet sitt, men det blir i hvert fall ikke noe enkelt å rette opp etter hvert som de fortsetter å møtes - og Katrine er begeistret fordi han heter nettopp Pelle, som han i Tjorven.

En dag ringer mammaen til Jens og ber ham om å komme hjem og bli med henne på en legeundersøkelse. De tror hun har fått kreft, og hun vil ikke gå alene til legen. Jens blir selvsagt med henne – for slikt gjør man jo for mammaer. Og så er det bare å vente på resultatene.
Imens drar Jens tilbake til Oslo og jobber videre, sammen med arbeidskameratene.

Livene til arbeidskameratene er heller ikke helt enkle – og vi får innblikk i dette gjennom små brokker av det som skjer. På et vis bli arbeidslivet og helgene to helt adskilte liv – hvor det ene tar pause fra jobben, mens jobben er pause fra familien…
Og det er kanskje heller ikke en god kombinasjon på sikt?

Så en dag skjer det noe dramatisk på jobb – bøtta som de firer steiner ned med –løsner fra kroken, og treffer Lars med full kraft…

Hvis du vil vite hvordan dette ender. Med Lars, Jens eller Pelle og moren hans, samt Katrine – så må du nesten ta deg tid til å lese boka Svensken. Den er lettlest - med både humor, litt satire og også noe å tenke over - for verdens lykkeligste folkeslag.



onsdag 2. oktober 2019

En bibliotekars bekjennelser...

Jeg kjenner en som ikke har jobb - fordi jobbhverdagen ble for krevende. Allikevel har han et fast sted å gå hver formiddag for å holde seg oppdatert og å treffe andre. Det er ikke for alle så lett å beholde et sosialt nettverk når man ikke har en fast jobb å gå til. Det er fort gjort å føle seg utenfor, til ingen nytte, bli "usynlig" - og å bli ensom. Men så lenge han har folkebiblioteket å gå til daglig for å lese aviser og treffe gjengen, så har han det ganske bra.

Jeg kjenner ei som sliter på skolen. Hun føler at hun ikke passer inn, verken i skolehverdagen eller blant klassekameratene. Hun sier at hun føler hun blir kvalt og at skolesituasjonen ikke passer for henne. Hun trenger ukentlige pusterom fra skolen - for å holde ut. Da er det flott at læreren hennes forstår og at hun kan få gå på folkebiblioteket en gang i blant og finne roen og få "luft". Og å drømme seg bort i bøkenes verden.

Jeg kjenner en som brenner for å utvikle sosiale relasjoner og å bygge nettverk. Fordi menneskene er sosiale vesener og ikke kan leve uten anerkjennelse og å bli sett. Mange lever i ufrivillig ensomhet og aner ikke hvordan de skal komme seg ut av det. Vedkommende er opptatt av å bygge nettverk og relasjoner mellom gamle og unge, menn og kvinner - på tvers av interesser.  Han traff jeg på biblioteket hvor han ofte sitter og jobber.

Jeg kjenner flere som etter at de ble pensjonister ønsket å ha noe å gå til hver dag. Som en erstatning for jobben og kollegene de hadde hatt. Disse møtes på biblioteket for å lese aviser, diskutere og skravle.

Jeg kjenner ei som jobber for en stor verdensomspennende organisasjon som hjelper mennesker på flukt. Hun har ikke noe arbeidsfellesskap, ikke noe kontor, ikke noen kolleger i nærheten, fordi hun jobber på nett. Men hun har folkebiblioteket som sin arbeidsplass. Der kan hun sitte hver dag for å ha et sted "å gå på jobb", få impulser og snakke med andre.

Jeg kjenner en som skriver små fortellinger. Fortellinger som rører alle som får lese dem. Han har lest alt av klassikere som biblioteket har, og en dag får han kanskje gitt ut en bok. Han skriver på biblioteket - og henter inspirasjon i små og store hendelser og samtaler han har med de andre som er innom.

Jeg kjenner ei dement dame som nesten daglig kommer på biblioteket for å låne bøker og å snakke med noen. Mens hun ikke aner hva hun har lest eller hva hun allerede har lånt med seg hjem. Men det å få snakke med bibliotekarene, bli tatt på alvor og å få oppskrevet på en lapp hva hun har lånt - tror jeg er fint for henne. Til oss er det trygt å komme.

Jeg vet om en ung mann som driver med doktorgraden sin. Han har dysleksi så han strever litt, men han jobber hardt og konsentrert - og kan nå hvor langt som helst! Han har brukt folkebiblioteket både i innhenting av litteratur og forskning og vi har hjulpet til med hvordan skrive litteraturliste og innhente kvalitetssikret informasjon. Vi vet at han vil klare det!

Jeg vet om noen som syns det er skummelt med fremmede, men som allikevel øver seg i å være ute blant folk ved å gå på biblioteket. Etter noen år så kan det hende at de tør å si "hei" til den som står i skranken.

Jeg vet om noen som blir mobbet på skolen, og som føler at et av de tryggeste stedene å være er på biblioteket. Der er det voksne som passer på, og de kan velge å forsvinne inn i bøkenes verden og drømme seg bort til et bedre liv...
Jeg vet om noen som sier at biblioteket var den viktigste og tryggeste plassen de hadde å være i oppveksten, fordi hjemme hos dem var det bare fyll og fest....
Jeg vet om noen som sier at bibliotekaren er den eneste de snakker med i løpet av uka....
Jeg vet om noen som har blitt kjærester etter å ha truffet hverandre på biblioteket....flere faktisk!
Jeg vet om noen som ikke hadde noen omgangskrets etter at mannen døde - og som heldigvis tok tak og begynte å møte opp på bibliotekets arrangementer, og slik fikk nye venner!

Jeg vet om noen som har blitt kjent med utrolig mange fine folk, utrolig mange forskjellige personligheter - og har lært veldig mye om både andre og seg selv. En som har blitt kjent med alle disse som er skrevet om over her. Denne "noen" er meg.

Og jeg er utrolig stolt for å ha ansvar for å drifte etter en formålsparagraf i folkebibliotekloven som sier at: "Folkebibliotekene skal være en uavhengig møteplass og arena for offentlig samtale og debatt."

Det er en lov som tar menneskene på alvor. Alle som en.

Jeg har verdens beste jobb💛.



Monica Skybakmoen
Biblioteksjef i 20 år


fredag 22. mars 2019

Pageturner - men ikke akkurat krim

Dersom du ønsker å krype opp i sofaen med pledd, en te-kopp og la deg fange av en god historie - så har jeg en anbefaling å komme med!

Berge

av Jan Kjærstad, utgitt på Aschehoug forlag i 2017.

Romanen Berge handler om et grufullt massedrap på en kjent Arbeiderpartifamilie. Når romanen starter er det journalisten Ine Wang som er jeg-person, og som får nyss om at noe forferdelig har skjedd på ei hytte langt til skogs i Oslo. Ine har vært en fremadstormende journalist, men har i det siste slitt litt med både det ene og det andre. Hun øyner nå en sjanse til å igjen få suksess dersom hun får til et godt portrettintervju i forbindelse med denne drapssaken….
Romanen har altså tre jeg-fortellere. Den første er Ine Wang, mens den andre er den anerkjente og tillitsfulle dommer Peter Malm som får denne nasjonale kriminalsaken i fanget. Han blir utpekt som dommer, og setter sin ære i å forvalte denne tilliten godt og rettferdig.
Den siste jeg-fortelleren er Berge selv, Nicolai Berge– den antatte terroristen. Han som sitter på den hele og fulle sannhet. Han som raskt utpeker seg som gjerningsmann. Han treffer vi i siste del av boka, og det er knyttet stor spenning til hans fortelling….

På sett og vis er dette en krimroman. Den har et plott som må oppklares – og spenningen knytter seg selvsagt til dette. Denne romanen har store likhetstrekk med 22.juli. Det er ikke mulig å tenke noe annet. Angrep på Ap, angrep på en hel nasjon og hvordan «alle» blir berørt av dette – dommerens respektfulle oppdrag kan sammenlignes med rollen som Geir Lippestad fikk. Og i denne romanen lammes også hele befolkningen av overraskelsen om at noe så grusomt kan skje her i Vårt lille land.

Noen har kanskje prøvd seg på Kjærstad før og funnet ut at han er ikke noe for deg. Denne boka er det!! Kjærstad er kjent for både å eksperimentere med form, og å være litt «tung» å lese. Men Berge er egentlig ingen av delene. Den er lettlest og en pageturner – du suges inn i fortellingen. Det som er Kjærstads «eksperiment» denne gangen er ikke språk og form, men at han tør og evner å ta for seg 22.juli-problematikken på denne måten.

Romanen er en pageturner. det er litt fælt å si det i mars, men skal du lese bare en bok i år – så ta denne. Jeg tror aldri du glemmer den!