tag:blogger.com,1999:blog-11223082394212455702024-03-14T04:16:47.331-07:00Monicas bokanbefalingerMonicaShttp://www.blogger.com/profile/07754602492317631713noreply@blogger.comBlogger29125tag:blogger.com,1999:blog-1122308239421245570.post-50785740275349611402021-11-20T03:52:00.000-08:002021-11-20T03:52:06.391-08:00Ingeborg - En stor fortelling om et lite liv<p></p><blockquote></blockquote><br /><div style="text-align: center;"><div class="separator" style="clear: both; text-align: center;"><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEjgpmY0O0i9zvTc-tchF2GvyAD6Xif0F8PNng0b8agU3_i0yb_NEIBmc4g7eIAI8dZ_u8lPfZqGuBVhy1oeyw5tkzr1BFCM1qQPe7f-MYZI-xOxc43KfaIYmgFOkMs6_x92EpiylZSo2V0/s2016/ingeborg.jpeg" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" data-original-height="2016" data-original-width="1512" height="320" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEjgpmY0O0i9zvTc-tchF2GvyAD6Xif0F8PNng0b8agU3_i0yb_NEIBmc4g7eIAI8dZ_u8lPfZqGuBVhy1oeyw5tkzr1BFCM1qQPe7f-MYZI-xOxc43KfaIYmgFOkMs6_x92EpiylZSo2V0/s320/ingeborg.jpeg" width="240" /></a></div><div class="separator" style="clear: both; text-align: center;"><br /></div><i><b>"Frem til den dagen da alt endret seg, hadde livet fremstått som ganske ordinært.</b></i></div><i><div style="text-align: center;"><i><b>Det var ikke store forskjellene fra den ene dagen til den andre."</b></i></div></i><blockquote></blockquote><p></p><p>Mor stelte hjemme og far arbeidet på Kruttverket, mens han selv var 10 år gammel og slet på skolen. Han satt i et vårvarmt klasserom og strevde med løkkeskrift. Han hadde nettopp mestret blokkbokstavene, - for så å erfare at de ikke gjaldt lengre. Nå var det løkkeskrift som telte. Og det var ikke enkelt for en som følte at skolebenken var full av fliser og vanskelig å sitte stille på....</p><p>Nå er gutten blitt en gammel mann, Han er ustø, bor alene etter at han ble enkemann for over 20 år siden, får ukentlig besøk av hjemmehjelpen - og igjen er det ikke lengre store forskjellen fra den ene til den andre dagen. En gang i uka tar han seg stolprende ned til postkassa som er flyttet til et fellesstativ litt lengre unna. Selv med stokk går det sakte. Men han har lært seg å aldri gi opp, alltid krumme nakken og bite tenna sammen, uansett hvilken motgang han møter. For motgang har han hatt mye av i livet. En gang i tida hadde han drømt om å dra ut, til Amerika eller seile til det fjerne Østen, men det ble aldri noe av. Isteden hadde han alltid bodd i det samme huset som han fortsatt bor i, i søndre Nittedal. </p><p><i><b>"Nå som han ikke hadde så lenge igjen, var det allikevel for seint. Det handlet mest om seile inn den siste tiden. Han så ingen hensikt i å være bitter. Han hadde levd et liv som på en måte bare ble gitt til ham. At han aldri brukte det til noe særskilt var for seint å angre på nå."</b></i></p><p>I postkassa finner han et brev fra kirkelig fellesråd i Nittedal. Det er et varsel om at festetida på grava til kona, Ingeborg, er i ferd med å utløpe. At gravstedet vil bli slettet. Han hadde trodd at folk i hvertfall fikk fred når de først var gravlagt. Men han hadde heller ikke besøkt grava til Ingeborg på lenge. I starten gjorde han det ukentlig, så på spesielle dager - nå nesten aldri. </p><p style="text-align: center;"><i><b>"Han leste brevet en gang til, høyt denne gangen, for å være sikker på at han ikke misforsto. Dette er jo gravskjending, tenkte han, og ble sittende og stirre i veggen mens alle slags tanker og minner trengte seg forbi de solide fortrengningsmekanismene han hadde brukt et liv på å bygge."</b></i></p><p style="text-align: center;">***</p><p>Dette er en stor fortelling om et lite liv - men med eksistensielle problemstillinger, med følelser, med hverdagslige hendelser, med sår som ikke gror, med kjærlighet som vokser - og med relasjoner som er både gode og vanskelige på samme tid. Romanen tar en formiddag å lese, men mye lengre tid å fordøye. Og den gir rom for refleksjon som kanskje påvirker deg selv i framtida. Det er en roman som er god å lese - og sterk å fordøye. </p><p>Bård Nannestad bor i Arendal, er oppvokst i Nittedal og er psykiatrisk sykepleier. Og han er definitivt en av mine store favorittforfattere. Hans debutroman "Da Henrik Husten kom hjem" (2012) - som også er en helt utrolig fortelling - fikk han Sørlandets litteraturpris for. Nå har han altså igjen skrevet en sterkt roman, og er nå nominert til Bookis Årets Ulest-pris. "Ingeborg" er godt skrevet og full av setninger man må lese igjen og igjen...</p><p><br /></p><p style="text-align: center;"><i><b>"Hver morgen på bussen, på vei til jobb, satt han og gledet seg. På sin reserverte måte følte han seg utadvendt og løssluppen, selv om ingen kunne se det på ham. Det tause og forsiktige fortsatte å være det mest markante ved hans karakter."</b></i> (S.42)</p><p style="text-align: center;">*</p><p style="text-align: center;"><i><b>"De ble sittende i hver sin drøm om fremtiden." </b></i>(S.61)</p><p><br /></p>MonicaShttp://www.blogger.com/profile/07754602492317631713noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-1122308239421245570.post-3108114992998498262021-05-17T03:48:00.003-07:002021-05-17T04:49:45.436-07:00Øksemannen som valgte livet<p> I Solør og Elverumsregionen var det på 90- og tidlig 2000-tallet noen navn vi ofte hørte nevnt når det hadde vært kriminelle handlinger: vold, trusler, innbrudd, ran etc. Og Boneng var ett av dem. For meg var han bare et fryktet navn, så da jeg begynte som biblioteksjef i Elverum i 2010 og det begynte å ryktes at denne Boneng hadde blitt frelst, trodde jeg nok bare sånn passe på det. For vi har jo alle hørt hvor utrolig vanskelig det er å komme seg ut av rusmiljøet og særlig da klare å forbli rusfri når man etter hvert må klare seg helt på egenhånd. Jeg visste ikke hvem Erland var som kriminell, men da han returnerte til Elverum var han lett å få øye på i bybildet - og veldig lett å slå av en prat med. Han var nemlig han som alltid smilte og hilste på alle! Og som i ordets rette forstand skinner mot alle han møter - uansett vær og vind.</p><p>Erland er født i 1962 og vokste opp i et godt og rusfritt hjem sammen med foreldre og en bror. Erland var en pappagutt, og tok det svært tungt da faren ble sjuk og døde da Erland var 11 år. </p><p><i>"Når man lener seg til en vegg med hele sin tyngde, og veggen blir borte, så går man på trynet. Den trygge støtten var borte. Da pappa ikke var der lenger, gikk jeg på trynet. Jeg kjente på en blanding av redsel og sinne. "Hvor er tryggheten nå?" spurte jeg meg selv. Når man er barn og mister den viktigste personen i livet, den som alltid er der, som får deg til å føle deg trygg, sikker og beskyttet, blir det veldig tomt. Plutselig er han ikke der mer. Jeg kjente en sterk tomhet." (S.27)</i></p><p>I 1978 fikk Erland hyre på en gasstanker rett etter ungdomsskolen - og det var selve drømmen å jobbe til sjøs. Dessverre ble den aller første turen traumatisk da han ble fanget og torturert i en havn i Cartagena. Dette var en opplevelse som merket Erland for livet, og som nok ble en medvirkende årsak til at rus ble en måte å håndtere tomhet, uro, frykt og fortvilelse med...</p><p>Erlands oppførsel og handlinger har gitt ham til sammen 16 år bak murene og 31 år i rushelvete. Han har stjålet biler, kjørt vogntog beruset i inn- og utland, skadet andre for livet - "<i>det har vært mye rått. Jeg har vanket mye med feil mennesker, farlige mennesker. Det har vært mye kriminalitet, mye vold, mye død, mye rus. Jeg har tenkt en del på om jeg var redd for å dø. Egentlig har jeg aldri visst om jeg var i live neste time."</i> (S.63)</p><p>I 2011 flyttet Erland hjem til Elverum som rusfri. Til byen som han hadde herjet i som kriminell. Til et sted hvor han stort sett kjente bare andre misbrukere. Mange tenkte at det kunne gå galt. <i>"De som egentlig tok valget for meg om å flytte tilbake til hjembyen min, Elverum, de som avgjorde det, var faktisk alle de som aldri hadde giddet hilse på meg før. De hadde aldri giddet å se i min retning. Alle de som egentlig så ned på meg, og som kanskje trakasserte meg for at jeg var der jeg var, de begynte å sende meg venneforespørsler på Facebook. Men ikke bare det, de gjorde så mye mer enn det. De kom med oppløftende og støttende meldinger og kommentarer på statuser. Og på private meldinger løftet de meg. Er det mulig? tenkte jeg. Er det virkelig hjerterom her?" </i>(S.112) Javisst lever Elverum opp til sin visjon om at <b>Elverum har 💗-rom</b>.</p><p>Nå har Erland vært rusfri i 10 år - og han har bevist for seg selv og andre at det er mulig å komme seg ut av rushelvete. I dag nyter Erland hver eneste bidige dag - og han <b>velger</b> hver dag å være positiv. <i>"Jeg har to valgmuligheter hver dag, om hvordan jeg vil møte dagen og hvordan jeg vil at dagen skal styre meg. Vil jeg at det negative skal prege meg? Nei, jeg vil ikke det. Jeg vil at det positive skal prege meg. Jeg vil fokusere på det positive. Hvis jeg fokuserer på det negative, trykker jeg ned meg selv og alle jeg møter. Det gidder jeg ikke. Det er det ikke verdt. Derfor nyter jeg hver eneste dag."</i> (S. 99) Erland er også i dag en kjent skikkelse i bybildet, en som hilser og smiler til alle - og ikke minst er han en god medarbeider hos Kulturskolen og Opplæringssenteret i Elverum kommune. </p><p>I denne boka her forteller Erland om livet sitt - på godt og vondt. Det er en reise i uheldige omstendigheter, dårlige valg, rus, sjukdom, håpløshet - men også om endringer, avgjørende valg, medmenneskelighet, kjærlighet og omsorg. Og mest av alt: om viktigheten av å bry seg om! Ingen er kun sine egne handlinger - alle er mye mer enn det. Alle har behov for å bli sett. </p><div class="separator" style="clear: both; text-align: center;"><a href="https://www.norli.no/media/catalog/product/cache/c4a11e66ee9433953f551e1adfcb16b9/9/7/9788230021538_1.jpg" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" data-original-height="800" data-original-width="564" height="320" src="https://www.norli.no/media/catalog/product/cache/c4a11e66ee9433953f551e1adfcb16b9/9/7/9788230021538_1.jpg" width="226" /></a></div><br /><p>Boka kan kjøpes i bokhandelen - eller du kan låne den på biblioteket. Den er virkelig verdt å lese. </p><p>Og Erland; takk for at jeg har fått blitt litt kjent med deg:)</p><p><br /></p>MonicaShttp://www.blogger.com/profile/07754602492317631713noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-1122308239421245570.post-5354438594447792482021-05-08T04:25:00.002-07:002021-05-08T04:25:31.808-07:00Den norske virkeligheten i perspektiv<p> I 2018 inviterte Samlaget noen skribenter til å skrive om samtida, den norske virkeligheten. Det ble 7 små bøker som tar opp dagsaktuelle problemstillinger. Bokserien fikk mye oppmerksomhet da den kom ut, og Knut Olav Åmås skrev: «Det er korte, personlige essay basert på livserfaringer og observasjoner, og samtidig er de fulle av kunnskap og refleksjon. De personlige historiene har kraft til å endre noe gjennom å gjøre noe med hver enkelt leser.» Serien vant GULL i kategorien serier i den grafiske konkurransen Årets vakreste bøker. Ergo er disse bøkene av god kvalitet – både utenpå og inni. Nes bibliotek har tre av disse bøkene.</p><p>Foreldra til Mona Ibrahim Ahmed er fra Somalia, men flykta fra borgerkrigen til Etiopia. I Etiopia flytta familien fra sted til sted på jakt etter noe å leve av, uten at det ble noe bedre. Monas barndom var ikke preget av lek, men av å hjelpe til hjemme slik at mora kunne tjene penger. Hun hadde ansvar for å lage frokost og planlegge middagen fra hun var ganske lita. Ettersom de flyttet ofte, ble det mange skolebytter. På skolen måtte elevene ha hver sin bankestav som var en 1 meter lang vannslangebit som læreren kunne slå barna med når det trengtes. Mona var et urolig barn og klarte ikke å holde seg når det var noe hun ville si i klassa, og derfor ble bankestaven hennes fort utslitt … Også hjemme var det å bli slått en del av det å vokse opp.</p><div class="separator" style="clear: both; text-align: center;"><a href="https://www.norli.no/media/catalog/product/cache/c4a11e66ee9433953f551e1adfcb16b9/9/7/9788252197334.jpg" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" data-original-height="800" data-original-width="503" height="320" src="https://www.norli.no/media/catalog/product/cache/c4a11e66ee9433953f551e1adfcb16b9/9/7/9788252197334.jpg" width="201" /></a></div><br /><p><br /></p><p>Da Mona var 8 år, dro faren til Europa for å kunne gi familien et bedre liv der etter hvert. Resten av familien havnet på et «ventested» hvor flyktninger ventet på å få reise til USA, England eller Australia. Etter 7 år ringte faren og sa at de nå kunne søke om visum. På flyplassen kjøpte mora hijab til døtrene, og ga beskjed om at de skulle bruke det heretter for å holde på religionen sin. Hun ville ikke miste døtrene til kulturen som ventet dem i Norge.</p><p><b>«Brev til Noreg» </b>starter med at Mona får et brev fra advokaten sin – i 2018, 10 år etter at hun kom til Norge. Det er et endelig avslag på statsborgerskap. Men det står at hun fortsatt kan benytte seg av helsetjenestene. Og hun har fremdeles oppholdstillatelse etter familiegjenforening, men kan ikke få rødt pass eller reise utenfor Schengen. Hun har vern på ubestemt tid mot å bli utvist, men det gir selvsagt ingen trygghet.</p><p>Mona har i disse ti årene hun har vært i Norge tatt et oppgjør med egen kultur, religion og med «klan»-mentaliteten. Det var et sjokk for henne å komme til Norge og oppleve at hun var et individ. At hun kunne mene noe, ville noe, gjøre noe – uten at det var familien og alle rundt som bestemte. Hun la igjen hijaben i et prøverom på Cubus – og har måtte tåle kritikk fra sine egne. Hun har vært en som snakker høgt og tydelig om at ikke bare de somaliske jentene i vesten må få bli selvstendige, men at også guttene må få mulighet til å bli individer. De må få vite at det å vokse opp i Norge er noe helt annet enn den barndommen de har hatt i afrikanske land. At kodene er helt forskjellige. At måten å tenke om Gud og kjønnsroller er ulikt. For vi kan ikke forvente at de forstår det av seg selv, når ingen har lært dem det. Her er det mye å fordøye.</p><div class="separator" style="clear: both; text-align: center;"><a href="https://www.norli.no/media/catalog/product/cache/c4a11e66ee9433953f551e1adfcb16b9/9/7/9788252196726.jpg" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" data-original-height="800" data-original-width="497" height="320" src="https://www.norli.no/media/catalog/product/cache/c4a11e66ee9433953f551e1adfcb16b9/9/7/9788252196726.jpg" width="199" /></a></div><br /><p><br /></p><p>Alf Kjetil Walgermo har skrevet boka <b>«Du som er i himmelen»</b> som starter med: «Den vesle, kvite kista fylte kyrkjerommet. Bak oss var benkeradene tette av sorg. Framfor oss steig fargerike glasmåleri mot himlingen. Vi såg berre alt det kvite. I kista låg Tomine, dotter vår.» Dette er en forferdelig start på ei bok, det å miste et ufødt barn er naturstridig og brutalt. Og hvordan kan man som kristen tro på at det fins en god Gud etter dette? </p><p>Alf Kjetil drøfter sin egen gudstro i denne boka. Han vurderer og reflekterer rundt sin egen tro, og med datterens død er det godt grunn til å tvile. Hva med at hun ikke engang ble døpt? For det er jo gjennom dåpen at Gud tar imot menneskene og forener oss med Jesus Kristus. Får ikke Tomine bli et av Guds barn? Heldigvis mener den norske kirka at sjølve dåpen ikke er til for Gud, men for menneskene. For i bibelen står det at Gud ikke vil at «en eneste av disse små skal gå tapt». Dette gir trøst for Tomines foreldre.</p><p>Slik drøfter Alf Kjetil bibelens og kristendommens grunntanker – bit for bit. Sett i lys av deres egen datters død. For hvordan kan man se lyset, når hele tilværelsen er blitt mørk? Og hvordan kan man for seg sjøl rettferdiggjøre at man fortsatt tror på en god Gud, at man har tillit til at Gud hører ens bønner – når man har blitt fratatt et barn?</p><p>Jeg må innrømme at jeg som ikke er så veldig troende, lærte mye ved å lese denne boka. Jeg har lært mye om andre perspektiver og andre måter å se de kjente fortellingene fra bibelen på. Og ikke minst har jeg lært mye om sorgprosesser – og jeg har dyp respekt for de som tross store kriser klarer å reflektere så godt. Og faktisk klarer å lete etter lyset i mørkret. For det må vi jo alle – for å klare å leve godt videre.</p><div class="separator" style="clear: both; text-align: center;"><a href="https://www.norli.no/media/catalog/product/cache/c4a11e66ee9433953f551e1adfcb16b9/9/7/9788252197594_1_1.jpg" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" data-original-height="800" data-original-width="504" height="320" src="https://www.norli.no/media/catalog/product/cache/c4a11e66ee9433953f551e1adfcb16b9/9/7/9788252197594_1_1.jpg" width="202" /></a></div><br /><p><br /></p><p>Den tredje, lille, viktige boka heter <b>«Mot normalt»</b> og er skrevet av Bjørn Hatterud. </p><p>Bjørn er homofil og funksjonshemma – og i oppveksten i Veldre, litt nord for Brumunddal var det ikke så lett å være verken det ene eller det andre. Dette er ei bok om å ikke passe inn, om å være avvikeren, om motgang og lidelse – og om å allikevel klare seg godt. Mer på tross av enn på grunn av! Det var ikke lett å være verken funksjonshemma eller homo på 80-90tallet i Norge. Og kanskje enda vanskeligere i små bygdesamfunn hvor alle er så synlige. Bjørn ble både mobbet, utestengt og ropt stygt etter – uten at noen tok tak i det. Og han hadde det tøft, både med alvorlige helseproblemer, mange operasjoner, fysiske og psykiske smerter og ikke minst ensomhet. Og det er lett å tro at dette bare er en trist bok, men det er det ikke! Boka består av små bruddstykker av opplevelser og refleksjoner. Både fra barndom, ungdom og voksenlivet. Og gjennom disse bitene får vi innblikk i et helt liv. Og ikke minst gir den mye håp – og viser at nesten alt er mulig, tross mye motgang underveis.</p><p>Boka er vondt å lese, men også artig - og fortellinga om morfars reaksjon da han fikk vite at Bjørn var homo er rørende. Og ikke minst er det hysterisk morsomt da morfar etter hvert glemmer at Bjørn er homo, for det spiller virkelig ingen rolle for ham hva slags legning han har. </p><p><b>Disse tre bøkene kan du finne på ditt lokale bibliotek. Eller som e-bøker i feks Bookbites-appen. </b></p><p><b>God lesning!</b></p><p><br /></p>MonicaShttp://www.blogger.com/profile/07754602492317631713noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-1122308239421245570.post-53593327511813055062021-01-06T12:15:00.001-08:002021-01-06T12:16:04.456-08:00Sterk leseopplevelse!<p></p><div class="separator" style="clear: both; text-align: center;"><a href="https://www.norli.no/media/catalog/product/cache/c4a11e66ee9433953f551e1adfcb16b9/9/7/9788202660222.jpg" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" data-original-height="800" data-original-width="512" height="320" src="https://www.norli.no/media/catalog/product/cache/c4a11e66ee9433953f551e1adfcb16b9/9/7/9788202660222.jpg" width="205" /></a></div> <br />Før jul plukket jeg med meg noen bøker hjem så jeg hadde litt lesestoff i romjula. Og for noen dager siden var det romanen Dis av Kjersti Kollbotn sin tur. Boka har jeg opprinnelig plukket med meg fordi den har et tiltalende og spennende forsidebilde, boka er utgitt i 2020 og det som sto bak vekket min interesse:<p></p><p><i>"Dis flyttar heimanfrå for å studere. Ho ser fram til å bu åleine og skape eit liv for seg sjølv. Det blir ikkje heilt slik ho har håpa på. [...]</i></p><p><i>Vi følgjer eit ungt menneske på leit etter fotfeste etter at tilværet har kome skeivt ut."</i></p><p>Forfatteren erindrer jeg at jeg nok har vært borti før, men jeg sjekker ikke opp. Jeg har derfor ganske så lite forventninger til både handling og form.</p><p>Romanen starter med august og at Dis venter på at bagasjen hennes skal komme på rullebåndet på flyplassen. Hun skal flytte til dette stedet fordi hun skal gå på universitetet. Hun tar drosjen til huset hvor hun har fått leid seg en kjellerleilighet og finner nøkkelen som avtalt under ei flat helle ved hushjørnet. Huseierne er bortreist og kommer ikke hjem før enn om et par uker. Dis låser seg inn og får i det samme en sms fra moren som lurer på om hun har kommet fram. Istedenfor å svare, putter Dis telefonen i kjøkkenskuffen og går ut i hagen. Hvorfor svarer hun ikke? Allerede her på bokas andre side fanges interessen min, - undringen på hva som er galt i relasjonen til moren.</p><p>Ganske raskt får vi også små glimt av Dis sin barndom og oppvekst. Og det er mye som ikke har vært så bra der. Men hun har en sterk relasjon til broren og det er tydelig at de to har vært nære i hele oppveksten. </p><p>Dis bestemmer seg for å gå veien til universitetet for å bli kjent, finne ut hvor hun skal møte dagen etter. Se seg rundt og være litt forberedt. På vei finner hun ut at hun skal gå innom en bar etter en litt vanskelig episode med en tigger. Mens hun sitter på bar så ringer mamma igjen, "Tove" står det på telefonen. Hun tar den ikke. </p><p>Hvorfor bruker ikke Dis "mamma" som benevnelse på mammaen sin? Det vitner om distanse. Ønsket om å distansere seg. Hva er det som har foregått mellom mor og datter? Det virker jo som at moren bryr seg, men at datteren ikke vil ha kontakt?</p><p>Etter å ha lest litt til - ser jeg at mammaen benevner Dis som S. Og like etterpå ser jeg at broren omtales som L. Og brått husker jeg alt! Jeg husker at jeg jo har lest romanen om barndommen til disse to unge menneskene! En roman som gjorde uslettelig inntrykk på meg da den kom ut i 2009. Ei bok jeg husker jeg var uvel mens jeg leste, men som er så utrolig viktig å ha lest. Nemlig Kjersti Kollbotns debutroman "Eg er mamma, eg skal vere god".</p><p>I den romanen er S 6 år og L 3 år, og jeg husker hvor sterkt det faktisk virket på meg at Tove bare kalte barna sine for L og S. De var navnløse. Redusert til bare en bokstav hver...</p><p class="MsoNormal" style="line-height: normal; mso-margin-bottom-alt: auto; mso-margin-top-alt: auto;"><span style="font-family: "Times New Roman",serif; font-size: 12.0pt; mso-fareast-font-family: "Times New Roman";">Tove Vik har en ansvarsfull jobb som
prosjektansvarlig for den nye E8 gjennom Ramfjorden. Tove ser bra ut, og hun har et høgt konsum av menn. Men hun er sint, og hun er fortvilet. Hun klarer ikke å være en god mamma. Hun svikter i morsrollen gang på
gang - og er smertelig klar over det selv. Hun utsetter barna sine for direkte fare, og hun
ber om hjelp. Men det er ingen som hjelper henne. <br />
<br />
Boka tar opp et tema det ikke snakkes så mye om, men som like fullt eksisterer.
Det finnes mødre som sliter med morsrollen. Og det finnes barn som blir
mishandlet, og mange kunne ha grepet inn, men ingen gjør det. I denne romanen
er det lege, venner, barnehage og naboer som ser hva som skjer, men som velger
å se en annen vei. <o:p></o:p></span></p><p class="MsoNormal" style="line-height: normal; mso-margin-bottom-alt: auto; mso-margin-top-alt: auto;"><span style="font-family: "Times New Roman",serif; font-size: 12.0pt; mso-fareast-font-family: "Times New Roman";">Stemningen i boken er til tider
uhyggelig. Det er noe med kontrastene i teksten som gjør at historien blir
veldig sterk. I det ene øyeblikket pludrer Tove Vik med det søte lille barnet
som er helt avhengig av henne. I neste øyeblikk er hun blitt sint, og da får
hun det rare blikket. De små barna vet hva som kan skje når mamma blir sint, og
de endrer oppførsel.<br />
<br />
Tove forsøker å være en god mor, men mislykkes, og vet det… Hennes løsning blir
å annonsere barna bort i avisa: Til alle gode mennesker.” Er du et godt
menneske? Gutt 3 år og jente 6 år gis bort.”<o:p></o:p></span></p><p>
</p><p class="MsoNormal" style="line-height: normal; mso-margin-bottom-alt: auto; mso-margin-top-alt: auto;"><span style="font-family: Times New Roman, serif;">Dette var forhistorien! I romanen Dis møter vi igjen barna, men nå som unge voksne. Unge voksne som skal forme og leve sine egne liv, men som mangler personlige erfaringer om hvordan ha en trygg og kjærlig mamma. </span></p><p class="MsoNormal" style="line-height: normal; mso-margin-bottom-alt: auto; mso-margin-top-alt: auto;"><span style="font-family: Times New Roman, serif;">Det var fint å møte S og L igjen. 11 år etter forrige gang. Men det er fortsatt sterkt å leve seg inn i deres historie. Og det er vondt å vite at mange barn har en tilsvarende barndom å se tilbake på. </span></p><p class="MsoNormal" style="line-height: normal; mso-margin-bottom-alt: auto; mso-margin-top-alt: auto;"><span style="font-family: Times New Roman, serif;">Dis kan selvsagt leses som en frittstående roman, men jeg anbefaler virkelig å lese begge to - i rekkefølge. Selv om det bare er 6.januar, så er jeg sikker på at dette blir en av årets største leseropplevelser. </span></p><div class="separator" style="clear: both; text-align: center;"><a href="https://dj4fsg3e1je59.cloudfront.net/9788204141941/img/0" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" data-original-height="450" data-original-width="291" height="320" src="https://dj4fsg3e1je59.cloudfront.net/9788204141941/img/0" width="206" /></a></div><br /><p><br /></p>MonicaShttp://www.blogger.com/profile/07754602492317631713noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-1122308239421245570.post-56122361801762458132020-06-06T04:15:00.001-07:002020-06-06T04:15:23.471-07:00Skildring fra ei grend i NesDet er akkurat ett år siden jeg forlot Solør for å prøve livet som nesbu isteden. Da jeg lette etter et passende hus for meg og dyra i januar/februar 2019 så var det ikke så mange aktuelle boliger på markedet. Jeg ønsket å bo ganske nærme sentrum og jobben min, samtidig som jeg ville bo landlig. Jeg endte opp langs Hvamsvegen, like ved Mørdre - og ikke så langt unna Fyhrigrenda. En av de første dagene mine som biblioteksjef i Nes, kanskje den aller første, kom en mann innom for å hilse på den nye sjefen og den nye nesbuen. Og for å slå av en prat. Han ble den første bibliotekbrukeren jeg ble kjent med i Nes. Han lurte på hvor jeg hadde bosatt meg, og det viste seg raskt at det var i nærheten av hvor han selv hadde vokst opp. Det var Torstein Fyhri. Raskt ble jeg introdusert for skrivegruppa som var etablert og som hadde sine skrivemøter på biblioteket. Og jeg fikk høre om flere skriveprosjekter og ønsker om å gi ut både en samling av småstykker, samt at noen også hadde en bok "innabords". Og en av disse deltakerne i skrivegruppa var Torsteins bror, Jon.<div><br /><div>Så - når biblioteket igjen åpnet i mai, etter å ha vært korona-stengt i 2 måneder, kom Jon Fyhri innom og fortalte at han hadde brukt koronatida til å ferdigstille boka om livet i Fyhrigrenda. Biblioteket kjøpte selvsagt umiddelbart to eksemplarer og jeg tok med meg den ene hjem for å lese. </div><div><br /></div><div class="separator" style="clear: both; text-align: center;"><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEivl9RULf2i3lJ6HLQRwVTGKq6uG0zpCkfNCQe7U9mvJ5kWHMUACiU4OWq8PwjyDpztXSco_5HtUtaF-outyN9hNfMtUPfIExM3nE65ChcnqTsSoFTQjQVQ4973FkDylF3LpW-FooRMvx4/s2806/IMG_4752.jpg" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" data-original-height="2806" data-original-width="2786" height="320" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEivl9RULf2i3lJ6HLQRwVTGKq6uG0zpCkfNCQe7U9mvJ5kWHMUACiU4OWq8PwjyDpztXSco_5HtUtaF-outyN9hNfMtUPfIExM3nE65ChcnqTsSoFTQjQVQ4973FkDylF3LpW-FooRMvx4/s320/IMG_4752.jpg" /></a></div><div><br /></div><div><br /></div><div>Jeg må innrømme at jeg sjelden leser biografier. Dessuten har jeg aldri vært særlig historisk interessert selv om jeg mener at historien er viktig å kjenne til for å forstå framtida. Men jeg liker å bli kjent med nye mennesker - og jeg liker å vite litt om stedet jeg har flyttet til, så det var med ekte interesse jeg satte meg ned med denne boka. For å bli bedre kjent med Jon, hvordan livet var før i tida i området - og kanskje lære litt om den delen av Nes som jeg hadde bosatt meg i.</div></div><div><br /></div><div>Boka var så engasjerende fra første side, at jeg leste den nesten i ett. Jeg har fått vite hvordan det var å vokse opp her like etter krigen. Hvordan hver familie var nesten helt selvforsynte, hvordan de var avhengig av hesten som trekkraft, hvordan de tålte kulde og dårlige tider, og hvordan samholdet var blant naboer og andre i samme grenda. Hvordan livet fortonet seg i en grend, ganske nærme Årnes, men allikevel så langt i fra når det kommer til transportmidler og ikke minst sosial tilhørighet. Årnesbrua omtales som en barriere, og det var nok adskillig lengre fra Årnes til Fyhrigrenda i etterkrigstida enn det er i dag. Jon forteller med seg selv som utgangspunkt, men det er mye interessant lokalhistorie og skildringer av andres liv og hendelser også. For ingen kan fortelle sin egen historie uten også å fortelle om andres.</div><div><br /></div><div>Jon forteller levende og skriver godt. Det som gjør at denne boka fenger meg, er alle småhistoriene som denne består av i tillegg til de gode skildringene som blant annet gjør at jeg kan føle hvor kaldt det var om vinteren på 50-tallet:</div><div><br /></div><div>"<i>På nittenfemtitallet var vintrene kaldere enn i dag. Ikke fordi det var så mye kaldere ute. Tja, vinteren 1953-1954 var i alle fall snørike. Men en ting var sikkert, det var mye kaldere inne, og klærne var dårligere.</i></div><div><i>Husene var dårlig isolerte med bare tømmervegger, eller med to og en halvtomsplank. Isolasjonen var av papp, gamle aviser eller mose som supplement til treverk i en eller annen form. Huset jeg vokste opp i hadde både tømmer og plankevegger. I det vi kalte storgangen viste det seg å bare være perlepanel i furu yttervegg og furupanel innvendig. Mellomrommet var fylt med torv som hadde seget ned. Det var kort og godt ingenting under vinduene og oppunder taket. Gulvene var fylt med leire, i takene var det linagner. Jeg husker at det sto lagret nummererte vinduer på bua. Disse ble satt inn i huset om høsten. Når vinduene var på plasskunne kulda komme.</i>" <font size="1">(S. 12-13)</font></div><div><br /></div><div>Men tross skildringer om tøffe kår og utfordringer både i oppvekst og i voksen alder, så er det et godt liv og gode minner det fortelles om. Og jeg blir imponert over hvordan Jon klarer å skildre et spennende og interessant liv med så stor detaljrikdom på under 100 sider. Boka er rikt illustrert med bilder og avisutklipp, og jeg blir kjent med både nålevende og avdøde nesbuer ved å lese denne. Og ikke minst har jeg fått vite mye om historien til stedet jeg har valgt å bosette meg på i Nes.</div><div><br /></div><div>Og så tenker jeg jo at alle burde få gitt ut en bok i løpet av livet. For jeg tror det er en fin prosess å sette seg ned og tenke gjennom alt man faktisk har opplevd og erfart i løpet av livet. Enten man er ung eller gammel.</div><div><br /></div><div>Boka "Mitt liv i Fyhrigrenda" kan selvsagt <a href="https://nes-ak.bib.no/cgi-bin/m2?tnr=139736" target="_blank">lånes fra Nes bibliotek</a>.</div><div><br /></div><div class="separator" style="clear: both; text-align: center;"><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEiIB69nOGBKt7z0QNMk0MoZ8QK7Y22LfdD5Sg9Fieup3FrgOlCozmqkqZhp-jXqjTR-kVuPwNFhRG6BCvrYsLRy8RjNKTdvPsPYy-GifaBXzcjxNUm9NISfXDOajCXsNJpf6Va415R2Yec/s2772/IMG_4753.jpg" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" data-original-height="2772" data-original-width="2692" height="320" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEiIB69nOGBKt7z0QNMk0MoZ8QK7Y22LfdD5Sg9Fieup3FrgOlCozmqkqZhp-jXqjTR-kVuPwNFhRG6BCvrYsLRy8RjNKTdvPsPYy-GifaBXzcjxNUm9NISfXDOajCXsNJpf6Va415R2Yec/s320/IMG_4753.jpg" /></a></div><div><br /></div><div><br /></div><div><br /></div>MonicaShttp://www.blogger.com/profile/07754602492317631713noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-1122308239421245570.post-48527378436783519292020-04-15T03:39:00.002-07:002020-04-15T03:42:24.819-07:00Barnet<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="https://www.bokkilden.no/servlet/VisBildeServlet?produktId=16006218" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" data-original-height="800" data-original-width="536" height="320" src="https://www.bokkilden.no/servlet/VisBildeServlet?produktId=16006218" width="214" /></a></div>
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<br /></div>
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<br /></div>
<div class="separator" style="clear: both; text-align: left;">
</div>
<div class="MsoNormal">
Kjersti Annesdatter Skomsvold har skrevet boka "Barnet". Forfatteren debuterte i 2009 med
«Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg» som vant flere priser og fikk
internasjonal oppmerksomhet for. Hun har gitt ut flere bøker som er oversatt
til over 20 språk.<o:p></o:p></div>
<div class="MsoNormal">
I 2012 kom Monstermenneske – som også ble lest av mange og mye
omtalt. Det er derfor litt overraskende at denne boka her «Barnet» som kom i
2018 har gått meg hus forbi… Jammen var det bra jeg oppdaget denne nå.<o:p></o:p></div>
<div class="MsoNormal">
<br /></div>
<div class="MsoNormal">
Et barn blir født. Fra før av har jeg-personen og mannen,
Bo, en liten sønn. Nå kommer det altså en datter. I denne romanen forteller
jeg-personen til sin nyfødte datter om hvem foreldrene er, hvordan de ble
sammen, hva de sliter med, hva hun er bekymret for og så videre. Det er en
kjærlighetshistorie til sitt nyfødte barn. Men også en bearbeidelse av
tidligere erfaringer og hendelser. </div>
<div class="MsoNormal">
<br /></div>
<div class="MsoNormal">
Vi får høre om hverdagslige hendelser, men også om lang tids
sjukdom, ensomhet og sorg. Om bekymringer. Om håp. <o:p></o:p></div>
<div class="MsoNormal">
<br /></div>
<div class="MsoNormal">
<br /></div>
<div class="MsoNormal">
Og det er en bok som har setninger og avsnitt man aldri helt blir
ferdig med å fordøye:<o:p></o:p></div>
<br />
<br />
<div style="text-align: center;">
<i>Jeg trodde kjærlighet innebar å oppdage et nytt menneske, men det er å oppdage seg selv, og det er smertefullt.</i></div>
<div style="text-align: center;">
<i><br /></i></div>
<div style="text-align: center;">
<br /></div>
<div style="text-align: center;">
<i>Selv tenkte jeg at jeg snart var nødt til å slippe noen helt inn, men det skjønte jeg ikke lenger hvordan man gjorde. Jeg var et primtall som ikke kunne deles på flere. Jeg hadde falt og slått meg så mye, og jeg trodde nesten at kjærligheten var noe som ikke lenger gjaldt meg, at jeg stod utenfor, at det å være to var blitt umulig.</i></div>
<div style="text-align: center;">
<br /></div>
<div style="text-align: center;">
<br /></div>
<div style="text-align: center;">
<i>Folk møter hverandre ikke med blanke ark, uten en fortid, det er ikke sånn det er å være menneske</i>.</div>
<div style="text-align: center;">
<br /></div>
<div style="text-align: center;">
<br /></div>
<div style="text-align: center;">
<i>Han fortalte at han ble så lei av å møte meg, for det var bare sammen med meg han følte at han var i live. Det synes jeg var for stort til at jeg kunne ta det imot, og jeg lot med en gang som om jeg hadde glemt det.</i></div>
<div style="text-align: center;">
<br /></div>
<br />
<div style="text-align: center;">
<span style="font-style: italic;"><br /></span></div>
<i><div style="text-align: center;">
<i>Jeg forestiller meg kjærlighetssorger og gleder du og broren din skal gå gjennom, fotgjengerfelt og verdenshav dere skal krysse, det er så overveldende.</i></div>
</i><br />
<br />
<div style="text-align: center;">
<span style="font-style: italic;"><br /></span></div>
<i><div style="text-align: center;">
<br /></div>
<div style="text-align: center;">
<i>Men så skjønte jeg at han hadde rett. Jeg har kastet bort fortiden vår. Det som kunne vært fortiden vår, tilhører nå noen andre.</i></div>
</i><br />
<br />
<br />
<br />
Det er vakkert, men veldig sårt. Det handler om å tørre å slippe andre inn på seg, selv om man har brent seg skikkelig en gang. Selv om det igjen kan komme til å gjøre veldig vondt. Og ut av dette vakre oppstår altså barn. To barn. Som et bevis på at man har turt å satse, kanskje.<br />
<br />
Dette er ei lita flis av ei bok på litt over 100 sider. Men den bør leses og nytes som om den var dobbelt så lang. For det tar tid å lese denne – for den må rett og slett føles samtidig som man leser.<br />
<br />
<br />
God fornøyelse! <br />
<br />
<br />
PS: Og boka kan også lånes i Bookbites (appen for e-bøker).MonicaShttp://www.blogger.com/profile/07754602492317631713noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-1122308239421245570.post-26328187620488099702020-04-13T02:23:00.001-07:002020-04-13T02:23:06.036-07:00Jeg dro ned til bror...er tittelen på svenske Karin Smirnoffs debutroman. En tittel som vekket min nysgjerrighet, sammen med et tiltalende omslagsbilde. En vei som forsvinner i en sving i en skog. Med solskinn som stråler inn fra sida. Vakkert, mystisk - og uten ende.<br />
<br />
Jeg tror dette blir en av årets største leseopplevelser for min del. Boka fanget meg fra første til siste side. Den er så inderlig vakker, - og så grufull på samme tid. Den ryster meg langt inn i sjela, og berører meg forsiktig i hjertet. Det er sjelden en bok er så godt skrevet - både språksmessig og ettertenksom.<br />
<br />
Jana og Bror er tvillinger. Jana tar bussen langs kysten og hoppet av ved E4. Deretter gikk hun mot bygda, hvor Bror fortsatt bor. Hun tenker å haike siste stykket, men det kommer ingen biler. Det er sterk vind og snøføyke. Det er vanskelig å se hvor hun er for hun er ikke lengre kjent. Imot henne kommer en skikkelse og det er vanskelig å se om det er kvinne eller mann. Han stopper og Jana ser at det ikke er noen hun kjenner. Han spør hvor hun skal, og kan fortelle at da har hun allerede gått feil. Hun skulle tatt av veien for litt siden ned til gården. Været er så ille at hun takker ja til invitasjonen om å bli med mannen hjem til stormen har løyet... Han bor alene i et falleferdig hus, og da Jana kommer inn kjenner hun seg igjen. Hun må ha vært der før. Plutselig ser hun for seg hvordan stua hans ser ut, til tross for at de kun har vært på kjøkkenet. Hun vet den inneholder ei svart kiste som ikke kan åpnes, men at det står et par gule gummistøvler oppå.<br />
<br />
Dette er innledningen til fortellingen om livet til Jana, Bror og alle menneskene som har vært viktige for dem - på gode og dårlige måter. Men det som har skjedd før - vil man alltid bære med seg og bruke erfaringer fra inn i framtida. Også de dårlige erfaringene og opplevelsene.<br />
<br />
Boka inneholder flere sterke avsnitt. Korthogde utsagn som svir. Det er setninger som setter spor, også hos meg som leser.<br />
<br />
<br />
<i>"Det tok sin tid sa göranbäckström og flirte. Kalven lå allerede lastet på vogna. Vi bakset moren opp ved siden av barnet sitt. Jeg syntes fortsatt det var feil. Hvem skulle føde nye kalver hvis man skjøt kyrne.<br />Skogen er full av elg sa göranbäckström til sitt forsvar. </i><br />
<i>Verden er full av menn også tenkte jeg. Man burde kanskje skyte bort noen stykker."</i><br />
<br />
<div style="text-align: center;">
✮</div>
<i><br /></i>
<i>"Hvis det bare hadde vært arbeidet hadde jeg ikke klaget men besteforeldrene dine var av det slaget som trodde på tukt. I hvertfall farmoren din. Det var nok å velte en vannbøtte for å få juling. Ofte var det nok å bare finnes."</i><br />
<br />
<br />
Denne romanen inneholder alt. Kjærlighet, svik, sterke familierelasjoner, hat, vold, trøst, galskap, begjær, omsorg og kanskje viktigst av alt: mulig tilgivelse.<br />
<br />
Boka er skrevet både med humor og det dypeste alvor. Og den er spennende til siste side.<br />
<br />
<br />
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="https://www.bokkilden.no/servlet/VisBildeServlet?produktId=20115203" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" data-original-height="800" data-original-width="512" height="320" src="https://www.bokkilden.no/servlet/VisBildeServlet?produktId=20115203" width="204" /></a></div>
<br />MonicaShttp://www.blogger.com/profile/07754602492317631713noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-1122308239421245570.post-90759907855490861982019-11-24T13:11:00.003-08:002019-11-24T13:11:30.929-08:00Svensken - med både humor og alvor<br />
<h2>
Svensken</h2>
<div class="MsoTitle">
<o:p></o:p></div>
<div class="MsoNormal">
Av Guro Hoftun, Cappelen Damm 2018<o:p></o:p></div>
<div class="MsoNormal">
<br /></div>
<div class="MsoNormal">
I februar/mars 2011 er det ski-VM i Oslo – og Norge vinner
mye. Hele byen er i seiersrus. Vi følger derimot 4 svensker som er i Norge for
å jobbe. De jobber med å montere balkonger i mur og stein-blokker over hele
byen. På dagtid klatrer de i stilasjer og kikker inn til beboerne, de borer i
murvegger, firer steiner fra boringen ned i bøtter – og monterer nye balkonger
i gamle bygårder. Hos verdens lykkeligste folkeslag – som vi nordmenn er. <o:p></o:p></div>
<div class="MsoNormal">
Kollegene og han harselerer med de rike nordmennene som
tross alt ikke virker så lykkelige – og innimellom forsyner de seg litt fra de
hjemmene de borer seg inn i. Litt pålegg her, og en sjokolade der. Ingen merker
det.</div>
<div class="MsoNormal">
<o:p></o:p></div>
<div class="MsoNormal">
<br /></div>
<div class="MsoNormal">
De bor i et nedlagt solarium, hvor svenskene har hvert sitt
avlukke. Det er mørkt og rått. Men på torsdager er stemningen god, for da drar
de over grensen og hjem til sine familier.<o:p></o:p></div>
<div class="MsoNormal">
Alle bortsett fra Jens Persson, 41 år og singel. For han har
ingen grunn til å vende hjem til Sverige. Han blir igjen alene i helgene. <o:p></o:p></div>
<div class="MsoNormal">
De andre er litt bekymret for ham. Prøver å overtale han til
å bli med, men når avreisetidspunktet kommer – så blir han igjen. Han syns det
er helt greit å være alene i helgene. <o:p></o:p></div>
<div class="MsoNormal">
En helg Jens er igjen i Oslo, bestemmer han seg for å gå på
bar. Her møter han Katrine – og for første gang på lenge kjenner han at dette
kanskje er noe spesielt. Men han er ikke så dreven på hvordan slikt foregår, og
han har kanskje heller ingen forhåpninger om at dette skal bli til noe mer enn
et uskyldig møte. Men det viser seg at Katrine tenker annerledes. Hun syns
denne «svensken» hun har møtt på byen, og som sa han het Pelle – istedenfor
Jens, da han presenterte seg. Han vet ikke helt hvorfor han løy på navnet sitt,
men det blir i hvert fall ikke noe enkelt å rette opp etter hvert som de
fortsetter å møtes - og Katrine er begeistret fordi han heter nettopp Pelle, som han i Tjorven.<br style="mso-special-character: line-break;" />
<!--[endif]--><o:p></o:p></div>
<br />
<div class="MsoNormal">
En dag ringer mammaen til Jens og ber ham om å komme hjem og bli
med henne på en legeundersøkelse. De tror hun har fått kreft, og hun vil ikke
gå alene til legen. Jens blir selvsagt med henne – for slikt gjør man jo for
mammaer. Og så er det bare å vente på resultatene.<o:p></o:p></div>
<div class="MsoNormal">
Imens drar Jens tilbake til Oslo og jobber videre, sammen
med arbeidskameratene.<o:p></o:p></div>
<div class="MsoNormal">
<br /></div>
<div class="MsoNormal">
Livene til arbeidskameratene er heller ikke helt enkle – og
vi får innblikk i dette gjennom små brokker av det som skjer. På et vis bli
arbeidslivet og helgene to helt adskilte liv – hvor det ene tar pause fra
jobben, mens jobben er pause fra familien…<o:p></o:p></div>
<div class="MsoNormal">
Og det er kanskje heller ikke en god kombinasjon på sikt?</div>
<div class="MsoNormal">
<o:p></o:p></div>
<div class="MsoNormal">
<br /></div>
<div class="MsoNormal">
Så en dag skjer det noe dramatisk på jobb – bøtta som de
firer steiner ned med –løsner fra kroken, og treffer Lars med full kraft…<o:p></o:p></div>
<div class="MsoNormal">
<br /></div>
<div class="MsoNormal">
Hvis du vil vite hvordan dette ender. Med Lars, Jens eller
Pelle og moren hans, samt Katrine – så må du nesten ta deg tid til å lese boka
Svensken. Den er lettlest - med både humor, litt satire og også noe å tenke over - for verdens lykkeligste folkeslag.<o:p></o:p></div>
<div class="MsoNormal">
<br /></div>
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="https://krydder.bib.no/1197/11262581.bilde.1545464591.x.jpg" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" data-original-height="800" data-original-width="512" height="400" src="https://krydder.bib.no/1197/11262581.bilde.1545464591.x.jpg" width="255" /></a></div>
<div class="MsoNormal">
<br /></div>
<br />MonicaShttp://www.blogger.com/profile/07754602492317631713noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-1122308239421245570.post-39961023883843640612019-10-02T12:19:00.001-07:002019-10-02T12:22:02.802-07:00En bibliotekars bekjennelser...<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEgUX6vk2DK4T2F58WTYvuUzqgX0sBQq2DOhkKG6xsxKpLj6XciQJTQCLik_nTeFb423ppuwntGjpICejaaiXv2rwx1yMs4lKNg7x2rubRt2VBsYlM2lJ5_ATyyJKmI015VxaDOQvzoNqa0/s1600/monmar.JPG" imageanchor="1" style="clear: left; float: left; margin-bottom: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" data-original-height="492" data-original-width="707" height="222" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEgUX6vk2DK4T2F58WTYvuUzqgX0sBQq2DOhkKG6xsxKpLj6XciQJTQCLik_nTeFb423ppuwntGjpICejaaiXv2rwx1yMs4lKNg7x2rubRt2VBsYlM2lJ5_ATyyJKmI015VxaDOQvzoNqa0/s320/monmar.JPG" width="320" /></a></div>
Jeg kjenner en som ikke har jobb - fordi jobbhverdagen ble for krevende. Allikevel har han et fast sted å gå hver formiddag for å holde seg oppdatert og å treffe andre. Det er ikke for alle så lett å beholde et sosialt nettverk når man ikke har en fast jobb å gå til. Det er fort gjort å føle seg utenfor, til ingen nytte, bli "usynlig" - og å bli ensom. Men så lenge han har folkebiblioteket å gå til daglig for å lese aviser og treffe gjengen, så har han det ganske bra.<br />
<br />
Jeg kjenner ei som sliter på skolen. Hun føler at hun ikke passer inn, verken i skolehverdagen eller blant klassekameratene. Hun sier at hun føler hun blir kvalt og at skolesituasjonen ikke passer for henne. Hun trenger ukentlige pusterom fra skolen - for å holde ut. Da er det flott at læreren hennes forstår og at hun kan få gå på folkebiblioteket en gang i blant og finne roen og få "luft". Og å drømme seg bort i bøkenes verden.<br />
<br />
Jeg kjenner en som brenner for å utvikle sosiale relasjoner og å bygge nettverk. Fordi menneskene er sosiale vesener og ikke kan leve uten anerkjennelse og å bli sett. Mange lever i ufrivillig ensomhet og aner ikke hvordan de skal komme seg ut av det. Vedkommende er opptatt av å bygge nettverk og relasjoner mellom gamle og unge, menn og kvinner - på tvers av interesser. Han traff jeg på biblioteket hvor han ofte sitter og jobber.<br />
<br />
Jeg kjenner flere som etter at de ble pensjonister ønsket å ha noe å gå til hver dag. Som en erstatning for jobben og kollegene de hadde hatt. Disse møtes på biblioteket for å lese aviser, diskutere og skravle.<br />
<br />
Jeg kjenner ei som jobber for en stor verdensomspennende organisasjon som hjelper mennesker på flukt. Hun har ikke noe arbeidsfellesskap, ikke noe kontor, ikke noen kolleger i nærheten, fordi hun jobber på nett. Men hun har folkebiblioteket som sin arbeidsplass. Der kan hun sitte hver dag for å ha et sted "å gå på jobb", få impulser og snakke med andre.<br />
<br />
Jeg kjenner en som skriver små fortellinger. Fortellinger som rører alle som får lese dem. Han har lest alt av klassikere som biblioteket har, og en dag får han kanskje gitt ut en bok. Han skriver på biblioteket - og henter inspirasjon i små og store hendelser og samtaler han har med de andre som er innom.<br />
<br />
Jeg kjenner ei dement dame som nesten daglig kommer på biblioteket for å låne bøker og å snakke med noen. Mens hun ikke aner hva hun har lest eller hva hun allerede har lånt med seg hjem. Men det å få snakke med bibliotekarene, bli tatt på alvor og å få oppskrevet på en lapp hva hun har lånt - tror jeg er fint for henne. Til oss er det trygt å komme.<br />
<br />
Jeg vet om en ung mann som driver med doktorgraden sin. Han har dysleksi så han strever litt, men han jobber hardt og konsentrert - og kan nå hvor langt som helst! Han har brukt folkebiblioteket både i innhenting av litteratur og forskning og vi har hjulpet til med hvordan skrive litteraturliste og innhente kvalitetssikret informasjon. Vi vet at han vil klare det!<br />
<br />
Jeg vet om noen som syns det er skummelt med fremmede, men som allikevel øver seg i å være ute blant folk ved å gå på biblioteket. Etter noen år så kan det hende at de tør å si "hei" til den som står i skranken.<br />
<br />
Jeg vet om noen som blir mobbet på skolen, og som føler at et av de tryggeste stedene å være er på biblioteket. Der er det voksne som passer på, og de kan velge å forsvinne inn i bøkenes verden og drømme seg bort til et bedre liv...<br />
Jeg vet om noen som sier at biblioteket var den viktigste og tryggeste plassen de hadde å være i oppveksten, fordi hjemme hos dem var det bare fyll og fest....<br />
Jeg vet om noen som sier at bibliotekaren er den eneste de snakker med i løpet av uka....<br />
Jeg vet om noen som har blitt kjærester etter å ha truffet hverandre på biblioteket....flere faktisk!<br />
Jeg vet om noen som ikke hadde noen omgangskrets etter at mannen døde - og som heldigvis tok tak og begynte å møte opp på bibliotekets arrangementer, og slik fikk nye venner!<br />
<br />
Jeg vet om noen som har blitt kjent med utrolig mange fine folk, utrolig mange forskjellige personligheter - og har lært veldig mye om både andre og seg selv. En som har blitt kjent med alle disse som er skrevet om over her. Denne "noen" er meg.<br />
<br />
Og jeg er utrolig stolt for å ha ansvar for å drifte etter en formålsparagraf i folkebibliotekloven som sier at: <b><i>"<span style="text-indent: 4%;"></span>Folkebibliotekene skal være en uavhengig møteplass og arena for offentlig samtale og debatt."</i></b><br />
<br />
Det er en lov som tar menneskene på alvor. Alle som en.<br />
<br />
Jeg har verdens beste jobb💛.<br />
<br />
<br />
<br />
Monica Skybakmoen<br />
Biblioteksjef i 20 år<br />
<br />
<span style="background-color: white; color: #333333; font-family: "helvetica neue" , "helvetica" , "arial" , sans-serif; font-size: 15px; text-indent: 4%;"></span>
<br />
<a name='more'></a>MonicaShttp://www.blogger.com/profile/07754602492317631713noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-1122308239421245570.post-53797371613292093952019-03-22T22:31:00.001-07:002019-03-22T22:31:37.434-07:00Pageturner - men ikke akkurat krimDersom du ønsker å krype opp i sofaen med pledd, en te-kopp og la deg fange av en god historie - så har jeg en anbefaling å komme med!<br />
<br />
<h4>
Berge</h4>
<div>
av Jan Kjærstad, utgitt på Aschehoug forlag i 2017.</div>
<div>
<br /></div>
<div>
<div class="MsoNormal">
<span style="font-size: 12.0pt; line-height: 115%;">Romanen
Berge handler om et grufullt massedrap på en kjent Arbeiderpartifamilie. Når
romanen starter er det journalisten Ine Wang som er jeg-person, og som får nyss
om at noe forferdelig har skjedd på ei hytte langt til skogs i Oslo. Ine har
vært en fremadstormende journalist, men har i det siste slitt litt med både det
ene og det andre. Hun øyner nå en sjanse til å igjen få suksess dersom hun får
til et godt portrettintervju i forbindelse med denne drapssaken….<o:p></o:p></span></div>
<div class="MsoNormal">
<span style="font-size: 12.0pt; line-height: 115%;">Romanen har
altså tre jeg-fortellere. Den første er Ine Wang, mens den andre er den
anerkjente og tillitsfulle dommer Peter Malm som får denne nasjonale
kriminalsaken i fanget. Han blir utpekt som dommer, og setter sin ære i å
forvalte denne tilliten godt og rettferdig.<o:p></o:p></span></div>
<div class="MsoNormal">
<span style="font-size: 12.0pt; line-height: 115%;">Den siste
jeg-fortelleren er Berge selv, Nicolai Berge– den antatte terroristen. Han som
sitter på den hele og fulle sannhet. Han som raskt utpeker seg som
gjerningsmann. Han treffer vi i siste del av boka, og det er knyttet stor
spenning til hans fortelling….<o:p></o:p></span></div>
<div class="MsoNormal">
<br /></div>
<div class="MsoNormal">
<span style="font-size: 12.0pt; line-height: 115%;">På sett og
vis er dette en krimroman. Den har et plott som må oppklares – og spenningen
knytter seg selvsagt til dette. Denne romanen har store likhetstrekk med
22.juli. Det er ikke mulig å tenke noe annet. Angrep på Ap, angrep på en hel
nasjon og hvordan «alle» blir berørt av dette – dommerens respektfulle oppdrag
kan sammenlignes med rollen som Geir Lippestad fikk. Og i denne romanen lammes
også hele befolkningen av overraskelsen om at noe så grusomt kan skje her i
Vårt lille land. <o:p></o:p></span></div>
<div class="MsoNormal">
<br /></div>
<div class="MsoNormal">
<span style="font-size: 12.0pt; line-height: 115%;">Noen har
kanskje prøvd seg på Kjærstad før og funnet ut at han er ikke noe for deg.
Denne boka er det!! Kjærstad er kjent for både å eksperimentere med form, og å
være litt «tung» å lese. Men Berge er egentlig ingen av delene. Den er lettlest
og en pageturner – du suges inn i fortellingen. Det som er Kjærstads
«eksperiment» denne gangen er ikke språk og form, men at han tør og evner å ta
for seg 22.juli-problematikken på denne måten. <o:p></o:p></span></div>
<div class="MsoNormal">
<span style="font-size: 12.0pt; line-height: 115%;"><br /></span></div>
<div class="MsoNormal">
<span style="font-size: 12.0pt; line-height: 115%;">Romanen er
en pageturner. det er litt fælt å si det i mars, men skal du lese
bare en bok i år – så ta denne. Jeg tror aldri du glemmer den!<o:p></o:p></span></div>
</div>
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="https://krydder.bib.no/1025/10772683.bilde.1503485305.x.jpg" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" data-original-height="800" data-original-width="502" height="320" src="https://krydder.bib.no/1025/10772683.bilde.1503485305.x.jpg" width="200" /></a></div>
<div>
<br /></div>
<div>
<br /></div>
<div>
<br /></div>
MonicaShttp://www.blogger.com/profile/07754602492317631713noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-1122308239421245570.post-66903644003009024922019-03-09T01:41:00.000-08:002019-03-09T01:41:18.212-08:004 gode, men ulike bøker som jeg leste i 2018 Dersom du trenger noen gode boktips, så ta en titt på lista under. Dette er bøker jeg varmt vil anbefale som jeg leste i 2018. Og mine anbefalinger har et bredt spekter - og mange av dem har fått alt for lite oppmerksomhet, syns jeg. <div>
<br /></div>
<h4>
Sjøen om vinteren</h4>
<div>
<div>
Av Sivert N. Nesbø, utgitt på Tiden forlag, 2018</div>
<div>
<br /></div>
<div>
Eli er 12 år og romanens hovedperson. Alt erfares, fortelles og reflekteres av henne. Eli ligger inne i campingvogna og lytter til foreldrenes samtale utenfor. De tror hun sover. Hun bruker å lytte til foreldrene når de tror hun sover. Det er spennende, men litt skummelt også. Hun hører mora fortelle til faren at bestefaren kvelden før de kommer fram har gått rundt i hagen og gjemt små skatter – overraskelser – som Eli skal få finne de første dagene de er på besøk. Han har alltid brukt å gjøre dette, men nå begynner vel Eli å bli for stort? Hun er 12 år. Denne skatteleitinga var mer naturlig tidligere når Eli og storebroren begge var små. Nå er hun i ferd med å bli for stor for den. Men kan man bli for stor for å leite etter skatter, til å få små gaver?</div>
<div>
<br /></div>
<div>
Eli titter ut gjennom en glipe i gardina, og ser foreldrene sitte i hver sin campingstol og drikke øl og klapse mygg. Kun faren blir plaga av myggen. Eli syns det er fint å se foreldra sitte slik å slappe av. Da hun var mindre trodde hun at faren knapt sov. Han drev alltid med noe – tidlig og seint. Enten i stua eller i kjelleren. En morgen hadde hun spurt mora om faren aldri sov. Da hadde mora svart at «Joda, men han sover bare litt mindre enn meg». Det var et svar som Eli ble beroliget av.</div>
<div>
Dagen etter kommer Eli og foreldra fram til hennes mormor og morfar. De drar dit hver sommer, og Eli har gode minner derfra. Dette var andre sommeren som broren hennes ikke var med. Han vil ikke lengre være med. Han vil heller jobbe og feste, henge med venner. Nå er Eli «alene» barn i familien. Og også hun er i brytninga mellom barn og ungdom.</div>
<div>
<br /></div>
<div>
Hun føler seg for stor til å leke, men samtidig så har hun lekenheten i seg. Hos besteforeldra har hun også noen venner som hun omgås når hun er der om somrene: Selma og Andreas. Eli likte å finne på ting med dem, og hun følte at også de trives sammen med henne. De har brukt å gå på jordbærslang, klatre på høyballer, bade i kulpen og andre sommeraktiviteter. Også denne sommeren treffer hun Selma og Andreas. Og det er et helt år siden sist. Det føles fint, samtidig som de alle kjenner på at de er iferd med å bli ungdommer med andre interesser…</div>
<div>
<br /></div>
<div>
Og slik snirkler fortellinga seg framover. Ispedd noen tilbakeblikk fra tidligere besøk hos besteforeldrene, skoletida og en litt opprivende hendelse på leirskole. Hendelser som starter som uskyldige, men som raskt utarter og som i et barnesinn setter spor for alltid. Hvis vi tenker etter så har vi sikkert alle noen enkeltepisoder fra barndom – tidlig ungdom – som vi fortsatt husker som alvorlige. Enten pga frykt, svik eller smerte. Det er sterke erfaringer som former oss – enten vi vil eller ikke. </div>
<div>
<br /></div>
<div>
Og alt er ikke enkelt for foreldrene til Eli heller. Det er hendelser i hverdagen som vitner om at ikke alt er tipptopp. Det er vanskelig for Eli å forstå hele bildet – ettersom hun bare får med seg bruddstykker av det som skjer. Og det er vel slik vi voksne gjør for å skåne barna våre. Og når barna ikke har forutsetninger for å forstå det som skjer, så kan de fort måtte finne ut av det selv. Og det trenger jo ikke alltid å være riktig, men det trenger ikke alltid å gjøre noe heller.</div>
<div>
Slik er det også i denne vakre romanen. Den skildrer Elis tilværelse og Elis tanker. Vi følger henne i brytningen mellom barn og ungdom. Det er en krevende tid, men mye følelser og mye usikkerhet. Samtidig som det er en periode og en utvikling som alle skal igjennom. </div>
<div>
Og det handler om å bli bevisst på alle nyanser i livet og i ulike relasjoner. På et tidspunkt erkjenner jo barn at alt ikke et trygt. Alt er i forandring. Alt kan skje. </div>
<div>
<br /></div>
<div>
Dette er en roman som passer for alle – for alle som opplever livet. Og for alle som en gang har vært 12 år…</div>
</div>
<div>
<br /></div>
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="https://krydder.bib.no/1194/11266131.bilde.1543317036.x.jpg" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" data-original-height="800" data-original-width="510" height="320" src="https://krydder.bib.no/1194/11266131.bilde.1543317036.x.jpg" width="204" /></a></div>
<div>
<br /></div>
<div>
<br /></div>
<h4>
Singularitet</h4>
<div>
av Marita Fossum, utgitt på Oktober forlag 2018.</div>
<div>
<br /></div>
<div>
<div>
Gulline Syvertsen, kalt Gullemor – som er en ressurssterk og bemidlet dame midt i livet - er lei av at alt er forutsigbart og trygt. Hun bestemmer seg for å bryte ned tryggheten – leve på kanten - og måten hun skal gjøre det på er å prostituere seg. Selvmarginalisering kaller hun det. </div>
<div>
<br /></div>
<div>
Prosjektet høres absurd ut – fordi de aller fleste som prostituerer seg gjør det pga pengene. Det gjør ikke Gullemor. Hun har altså en helt annen drivkraft i det – som gjør dette til et planlagt og ønsket prosjekt. </div>
<div>
<br /></div>
<div>
Hun jobber en del med selve annonseringen, hva skal hun skrive for at det skal være kort, konsist, men presist? For hun ønsker seg andre kunder enn vanlige "horekunder". Hun tilbyr en annen tjeneste enn kun nærhet og sex - hun vil at samtalen også skal være viktig. Etter hvert ender hun med: Sex & samtale – kan kjøpes av voksen dame.</div>
<div>
Hun vurderer hvordan hun skal markedsføre det – ut fra hvilke kunder hun tror hun vil ha, og ender med at lapper som henges langs steder hvor potensielle kunder ferdes er den beste og mest effektive løsningen. </div>
<div>
Hun henger lappene langs Akerselva og langs en sidevei til Akerselva. Fordi hun liker folk som ikke bare ferdes på den bredeste sti…</div>
<div>
Så er det bare å vente på responsen – og utryggheten…</div>
<div>
<br /></div>
<div>
<br /></div>
<div>
Dette er en annerledes roman. En roman som i likhet med hovedpersonen går litt i oppløsning. </div>
<div>
Eller ikke i oppløsning, men det krever en del tankevirksomhet, vurderinger og grublinger hos leseren. Gulline har en annen måte å reflektere på, og agere på, enn det jeg har. Og sikkert mange med meg. Og det gjør jo nettopp denne boka fascinerende, litt skummel – og litt vond. Jeg må rett og slett vurdere mine egne tanker, holdninger og egen tanke om trygghet.</div>
</div>
<div>
<br /></div>
<div>
Dersom du tør å utfordres litt, så er dette boka for deg!</div>
<div>
<br /></div>
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="https://krydder.bib.no/1087/10998284.bilde.1538128987.x.jpg" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" data-original-height="800" data-original-width="470" height="320" src="https://krydder.bib.no/1087/10998284.bilde.1538128987.x.jpg" width="188" /></a></div>
<div>
<br /></div>
<div>
<br /></div>
<h4>
Kjærleik i aldrings år</h4>
<div>
<div>
Eigil Steinsfjord, utgitt på Snøfugl forlag i 2017</div>
<div>
<br /></div>
<div>
Noen ganger ramler man over forfattere, norske forfattere, som man aldri har hørt om, men som det viser seg at man burde fått med seg på et tidligere tidspunkt. </div>
<div>
<br /></div>
<div>
Eigil Steinsfjord – er en slik forfatter. Denne boka her er innkjøpt av Norsk kulturråd, via innkjøpsordningen til alle bibliotek, og derfor fant jeg denne her. </div>
<div>
<br /></div>
<div>
I denne romanen er det lektor Eirik Fjeld som er hovedpersonen. Han har nettopp blitt pensjonist, og tilbringer mye tid alene på hytta. Kona Laila er aktivt engasjert i miljøspørsmål, og bruker mye av sin tid på å få stengt veien de bor i for gjennomgangstrafikk og parkering i veikanten. Eirik har ikke det samme brennende engasjementet, og vi aner tidlig at de nok har glidd litt fra hverandre. </div>
<div>
<br /></div>
<div>
På en av sine spaserturer møter Eirik en dame som gjenkjenner han som sin tidligere lærer. Hun er begeistret for å treffe ham igjen, og han lar seg selvsagt sjarmere. Dette blir starten på et vennskap – som skal gi både sorger og gleder. Det er mange års aldersforskjell mellom dem, men det gjør ingen ting. De hygger seg på teater og kafe – og Eirik trives med å bli involvert i Inguns familie. </div>
<div>
Men noe er galt. Eirik glemmer. Han roter med dager, avtaler og ting. </div>
<div>
<br /></div>
<div>
Demens og glemsomhet har ingen stor rolle i denne romanen, men den ligger som et teppe rundt alt som skjer. Og selv om hendelser ikke direkte er knyttet opp mot sjukdommen, så er det stor sjanse for at den er med på å påvirke det som skjer. Og slik er det jo i virkeligheten også. Det at man glemmer noe, fører ofte til noe annet – som verken var planlagt eller meninga. Men som bare blir slik….</div>
<div>
<br /></div>
<div>
Da jeg begynte å lese boka, så tenkte jeg at dette er en «lettvekter». Jeg syns språket ikke var noe særlig, jeg syns menneskeskildringene og handlinga var platt – men det tok ikke mange sidene før jeg var grepet. Og fra det øyeblikk – så endret det både språk og handling, for meg. Og jeg har kost meg med romanen, og menneskene, og ønsket den ikke skulle ta slutt!</div>
<div>
<br /></div>
<div>
Og den inneholder noen avsnitt som gir grunn til ettertanke:</div>
<div>
<br /></div>
<div>
<i>Vegen heim går han nattemørkret åleine. Han kom seg ikkje til å spørje om dei skulle gå ilag. Kvan ønskjer vel å vera innpåsliten? Kven ønskjer vel å bli avvist? Lukkelegast er den som går åleine.</i> </div>
<div>
(S. 63)</div>
<div>
<br /></div>
<div>
<i>Det kjem ein tanke som ikkje gjev han fred: Han kjem på at han vil leggje ein blome på grava til Jonas. På bussen kjem det på ein skokk med ungar, seks, sju år gamle. To småjenter set seg vis a vis han.</i></div>
<div>
<i>-Å så fin blome! Seier den eine! Får eg lukte?</i></div>
<div>
<i>Båe får sjølvsagt lukte.</i></div>
<div>
<i>-Å, så god lukt, seier ho som pratar.</i></div>
<div>
<i>-Eg heiter Louisa, ho heiter Sara. Kva heiter ho som skal få rosa?</i></div>
<div>
<i>- Det er ein mann.</i></div>
<div>
<i>- Kva heiter han?</i></div>
<div>
<i>-Jonas.</i></div>
<div>
<i>- Då blir han glad.</i></div>
<div>
<i>- ja, eg håpar det.</i></div>
<div>
<i>Slik kan eit lite menneske bli eit lyspunkt i kvardagen, og han fortel jenta då han reiser seg for å gå av at ho har gjort han glad. </i> (S. 105)</div>
</div>
<div>
<br /></div>
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="https://krydder.bib.no/1050/10856267.bilde.1519122308.x.jpg" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" data-original-height="800" data-original-width="540" height="320" src="https://krydder.bib.no/1050/10856267.bilde.1519122308.x.jpg" width="215" /></a></div>
<div>
<br /></div>
<div>
<br /></div>
<h4>
Vi sees (ikke)</h4>
<div>
<div>
Av Sara Løkvik Husby, utgitt på Efrem forlag i 2017.</div>
<div>
<br /></div>
<div>
Ingeborg er litt vinglete. Hun legger til og trekker fra litt som det passer seg. Hun tenker og tror på det hun tenker. Noe av det er veldig lite – men vokser seg til å bli stort. Mens andre ting – som egentlig er ganske store og omfattende, blir bare en liten parentes. </div>
<div>
<br /></div>
<div>
Romanen er en form for kjærlighetshistorie. Det er en kjærlighetshistorie mellom to – hvor den ene er dypt forelsket, den andre vet ikke at han er gjenstand for det… eller han vil ikke være det.</div>
<div>
Ingeborg blir helt fiksert av denne forelskelsen, og hun får problemer med hverdagene – men heldigvis ser hun en annonse fra Røde Kors om å bli besøksvenn. På denne måten kommer hun inn i livet til Tobias. Samtidig som hun får noe å «drive med». Vennskapet mellom henne og Tobias blir kort og intenst. Tobias er pensjonert sjømann, uten tatoveringer, men med mye livsvisdom. Ingeborg kan lytte til ham – og Tobias trenger selskapet til Ingeborg. Han har heller ingen andre.</div>
<div>
<br /></div>
<div>
Dette er en lettlest liten roman – om forelskelse, om å bli forelsket i selve forelskelsen, om følelser som tar overhånd, om ensomhet. </div>
</div>
<div>
<br /></div>
<div>
Og det er en perle av en roman med små flotte, presise formuleringer:<br /><br /><span style="background-color: white; color: #333333; font-family: "Helvetica Neue", Helvetica, Arial, sans-serif; font-size: 14px;"><i>«......du lærer ikke noe av musikk. Du kan kjenne igjen ting du allerede har lært, men du lærer ingenting.»</i></span></div>
<div>
<span style="background-color: white; color: #333333; font-family: "Helvetica Neue", Helvetica, Arial, sans-serif; font-size: 14px;"><i><br /></i></span></div>
<div>
<span style="background-color: white; color: #333333; font-family: "Helvetica Neue", Helvetica, Arial, sans-serif; font-size: 14px;"><i>«Var det fordi jeg rakk å se et liv, sammen, da jeg så han inn i øynene?»</i></span></div>
<div>
<span style="background-color: white; color: #333333; font-family: "Helvetica Neue", Helvetica, Arial, sans-serif; font-size: 14px;"><i><br /></i></span></div>
<div>
<span style="background-color: white; color: #333333; font-family: "Helvetica Neue", Helvetica, Arial, sans-serif; font-size: 14px;"><i>«25 år, i starten på et liv som raser avgårde, snegler seg videre.»</i></span></div>
<div>
<span style="background-color: white; color: #333333; font-family: "Helvetica Neue", Helvetica, Arial, sans-serif; font-size: 14px;"><i><br /></i></span></div>
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="https://static.bokelskere.no/1ac7171ec2eb703865d6e5fd1909912bfeb5c7b4f895d2f5b0e6671f.jpeg" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" data-original-height="450" data-original-width="283" height="320" src="https://static.bokelskere.no/1ac7171ec2eb703865d6e5fd1909912bfeb5c7b4f895d2f5b0e6671f.jpeg" width="201" /></a></div>
<div>
<span style="background-color: white; color: #333333; font-family: "Helvetica Neue", Helvetica, Arial, sans-serif; font-size: 14px;"><i><br /></i></span></div>
MonicaShttp://www.blogger.com/profile/07754602492317631713noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-1122308239421245570.post-65674388965383362452017-11-16T11:01:00.000-08:002017-11-16T11:01:02.366-08:00To bøker om å akseptere seg selv og fortida<h4>
Kunsten å bli glad i seg selv</h4>
<div>
av Yukiko Motoya. Pax forlag. 2017.</div>
<div>
<br /></div>
I denne lille perlen av en roman møter vi en kvinne som heter Linde. Vi får innblikk i livet hennes gjennom 6 tidsbilder fra 6 ulike dager. Fra hun er tre år gammel og fram til hun er 63 år gammel. <br /><br />Det er bare disse 6 døgnene som fortelles – og det er utrolig hvor godt man allikevel lærer Linde å kjenne. Og da kan man jo lure på hvor forutinntatte vi kan være, hvor lite vi trenger å vite om noen før vi selv «fyller» ut resten – etter eget hode.<br /><br />Da vi treffer Linde første gang er hun 16 år og sammen med to venninner fra klassen. De skal bowle. Når de registrerer seg for å spille så skjer det en feil – og det registreres en spiller A i tillegg. Denne får de ikke fjernet – og det ender med at Linde på sitt første kast gjør det så dårlig at hun også kaster for A. Det rare er at som A så er hun kjempegod i bowling. Hva er det som gjør det? Hvorfor er hun dårlig som seg selv – men flink når hun er en annen? Er det det at hun slapper bedre av når hun spiller som A – eller er det det at hun som seg selv vil for mye? <br /><br />Disse tre venninnene er outsidere i klassen og de er nok sammen fordi de alle faller utenfor – og ikke fordi de passer sammen. De har funnet sin måte å omgås på. Det handler jo for alle tre om å finne tilhørighet og vennskap – i motsetning til ensomhet og utenforskap. Men blir man venner og får tilhørighet – bare man ikke er utenfor eller ensom? Er det nok?<br /><br />Denne romanen kan på sett og vis leses på flere nivå. Det er en fin roman om et kvinneliv fortalt gjennom 6 øyeblikksbilder. Samtidig så er den så mye mer! Det er kvinnehistorie, det handler om å søke etter lykken, det å tåle ensomheten og å bli glad i den man er! Og den er skrevet med varme, omtanke - en dæsj humor og en passe dose alvor og sårhet. Kort fortalt en bok som bør leses:)<div>
<br /></div>
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="https://krydder.bib.no/1002/10649891.bilde.1497006538.s.jpg" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" data-original-height="266" data-original-width="160" height="320" src="https://krydder.bib.no/1002/10649891.bilde.1497006538.s.jpg" width="192" /></a></div>
<div>
<br /><div>
<br /></div>
<h4>
Noe skal skje</h4>
<div>
av Therese Aasvik. Vigmostad Bjørke. 2017.</div>
<div>
<br /></div>
<br /><br />Fred er i 40åra og tilhører en litt velkjent karakter i norsk litteratur nå: ensomme menn – som sliter med noe. <br /><br />Fred bor i Oslo. Hver torsdag besøker han søstera si og ungene og spiser middag med dem. Og hver første søndag i måneden besøker han moren sin. Fred jobber hjemmefra med å oversette bruksanvisninger til tekniske hjelpemidler for fysisk funksjonshemmede – som rullestoler, senger og lignende. Han går altoppslukende inn for jobben, og nettopp derfor står han også ofte fast. Pasientene som skal bruke hjelpemidlene skal kanskje tilbringe resten av livet sitt som avhengig av dem – og derfor blir det veldig viktig for Fred å behandle disse veilederne med respekt over oversette dem så godt og presist som mulig.<br /><br />Fred drar ofte ut for å sitte på et svaberg og fiske. Her får han tenke – og være ensom – og vi skjønner raskt at det er noe i fortida som plager ham – bevisst eller ubevisst. Og på andre sida av sundet hvor han pleier å fiske ser han ofte ei dame sammen med dattera si. Han dagdrømmer litt om å bli kjent med henne – og på et tidspunkt blir også hun oppmerksom på ham – og et avstandsforhold vokser fram.<br /><br />Romanen snegler seg framover – med jevnlige tilbakeblikk fra en spesiell sommer i barndommen. En sommer som varte så altfor lenge – og som burde ha endt tidligere. For hvis den hadde gjort det – så hadde heller ikke dette forferdelige skjedd – som Fred har fortrengt i alle disse årene. <br /><br /><br />Jeg syns dette var en fantastisk roman – til tross for at den har fått litt blandede kritikker. Den har et presist og godt språk, med mange finurligheter og flere setninger som har dobbel bunn. For en som er glad i språk – er det kjempeartig å lese denne. Også oppbygginga er god – og fortellingen rulles liksom videre, i små, små drypp. <br /><br />Jeg har brukt lang tid på boka, nettopp fordi jeg har lest biter av den om igjen. <br /><br />Og vil avslutte med noen sitater. Noen ettertenksomme, noen triste, noen morsomme…<br /><br /><br />«<i>En gang var jo disse parene helt ukjente for hverandre. At de så kledde seg nakne og lagde flere mennesker, de tenker ikke over hvor enormt det egentlig er, de snakker om vanter og navnelapper når de egentlig konstant burde vært slått av den enorme oppgaven de har pålagt seg sjøl å løse.</i>» (S.34)<br /><br /><br />«<i>Da kjøkkenet var strøkent, kunne jeg gå. Jeg visste akkurat hvor kort tid jeg kunne bruke på å spise og rydde uten at pappa blei forbanna, jeg rydda ofte mer enn nødvendig, for det var sånn han tok oss på, alt vi burde ha gjort som han ikke hadde bedt oss om.</i>» (s 53)<br /><br /><br /> «<i>Det skulle bare være mellomrom igjen i livet mitt. Jeg hadde planlagt det sånn. Innerst inne har jeg vel tenkt at jeg ikke har rett til å gjøre mer ut av meg</i>.» (S 90)<br /><br /><br />«<i>Det var ikke tilfeldig at det blei denne leiligheten. På andre visninger kom damene med prospektet knuga mot brystet og begynte å peke: Her skal vi ha det, sånn gjør vi det her. Og jeg prøvde ikke engang, etter hvert begynte jeg å lure på hvordan jeg skulle finne et sted å bo uten ei sånn dame i livet mitt. En som tok avgjørelser, som allerede hadde bestemt hvor skapet skulle stå.</i>» (S 118)</div>
<div>
<br /></div>
<div>
<br /></div>
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="https://krydder.bib.no/1003/10657183.bilde.1497008117.x.jpg" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" data-original-height="800" data-original-width="472" height="320" src="https://krydder.bib.no/1003/10657183.bilde.1497008117.x.jpg" width="188" /></a></div>
<div>
<br /><div>
</div>
</div>
MonicaShttp://www.blogger.com/profile/07754602492317631713noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-1122308239421245570.post-17471372330024338092017-11-05T00:41:00.002-07:002017-11-05T00:41:57.755-07:00Det kan også skje oss<h3>
Et uoverskuelig mørke</h3>
av Håvard Syvertsen. Aschehoug. 2017.<br /><br />Hovedpersonene i denne romanen er 5 ulike jeg-personer som alle opplever den samme katastrofen: et strømløst Oslo, ikke noe internett eller mobilforbindelse, helikoptre og menn med skytevåpen – og ett bilde før alle medier går i svart av et bombet Storting. Ingen vet hva som skjer – ingen vet hvem som står bak – eller hvor stort angrepet er. Men Norge er angrepet – og vi har ingen kommunikasjonsmåter som fungerer. Alle må sørge for seg selv – ut fra hva hver enkelt tenker er det smarteste å gjøre i en slik krisesituasjon. Og det er ikke bare Oslo sentrum som angripes, det er også Kongsberg.<br /><br />Tidsramma er ca 20-30 år fram i tid. Det kan virke som at de som står bak kuppet er imot det multikulturelle samfunn – og det har vært et regimeskifte også i Sverige. Noe som har ført til at grensa til Sverige er stengt for nordmenn. De vil ikke ha utlendinger inn! Mange svensker er dessuten internert i leire rundt omkring i landet. <div>
<br /></div>
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="https://krydder.bib.no/1008/10662010.bilde.1490186387.s.jpg" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" data-original-height="247" data-original-width="160" height="320" src="https://krydder.bib.no/1008/10662010.bilde.1490186387.s.jpg" width="207" /></a></div>
<div>
<br /><br />Romanen er skrevet i jeg-form fra alle 5 personene. Det er <b>Martin</b> som må rømme med kona og barnebarnet <b>Rebekka</b> som de forsøker å ikke skremme, men de kan ikke gjøre rede for hvor mammaen hennes er. Hun har en strengt hemmelig jobb og er på jobbreise – trolig angående noe som har med kuppet å gjøre. Det er sjukepleieren <b>Kaisa</b> som trosser eksplosjoner og bevæpnede menn for å gjøre sin plikt med å hjelpe sårede. Det er <b>Fredrik</b> som er i ferd med å få et forhold til Kaisa. Det er <b>Lilly</b> som bor på Kongsberg og er leder på kulturhuset og som må dra på jobb for å ta hånd om ansatte. Alle disse menneskene opplever den samme katastrofen – og det er lett å tenke at krigen kan ramme også oss en gang i framtida. Som den rammet for eksempel Syria. Det er veldig mye vanskeligere å distansere seg fra fortellinga når det er Oslo som rammes – samt landsbygda. Ingen steder kan man være trygg – man vet ikke hvem som er angriperne eller hvilke planer de har. Man må bare ta beslutninger på vegne av seg selv – og håpe man overlever…<br /><br />Jeg syns romanen er god – men vond. Den er dyster og den viser hva mennesker er i stand til å gjøre når det handler om liv eller død. Det er lett å tenke at det skjer ikke meg, eller oss – eller Norge. </div>
<div>
<br /></div>
<div>
Men hva har vi egentlig å kommunisere med dersom strømmen går – og internett og mobildekning forsvinner? </div>
<div>
<br /></div>
<div>
Plutselig er det bare mørkt – et uoverskuelig mørke...<br /><br /> <br /><br />Romanen er lettlest og mørk. Den er vond, men godt skrevet. Og den får i hvert fall meg til å reflektere over hvordan det er å bli angrepet, være på flukt – og å ikke ane utfallet…</div>
MonicaShttp://www.blogger.com/profile/07754602492317631713noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-1122308239421245570.post-46452559798889045702017-08-02T04:40:00.002-07:002017-08-02T04:45:33.504-07:00Forholdet mellom far og datterInnimellom overraskes jeg stort over hvordan jeg klarer å plukke bøker med "likt" innhold. Jeg har nettopp lest to bøker - som begge handler om skilte menn som heter Daniel og deres forhold til sine døtre. Begge bøkene er gode, godt skrevet og med en ytre skummel hendelse som ligger og ulmer og gir romanene ytre spenning - selvom den viktigste handlingen er det som skjer inni holdene på folka.<br />
<br />
<h4>
<span style="font-size: large;">
Dette er helt nødvendig</span></h4>
<div>
av Benedicte Meyer Kroneberg, Cappelen Damm, 2016.</div>
<div>
<br /></div>
<div>
<br />
<a href="https://www.cappelendamm.no/sek-asset/products/9788202527518.jpg?w=360" imageanchor="1" style="clear: left; float: left; margin-bottom: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" data-original-height="566" data-original-width="360" height="320" src="https://www.cappelendamm.no/sek-asset/products/9788202527518.jpg?w=360" width="203" /></a>Fotografen Daniel er nyskilt og sliter med å forstå både hvorfor det ble slik og hva han nå skal gjøre. Nå er det hans dager sammen med barna, Ylva og Thea – og han velger å ta dem med på båttur for overnatting ute på ei øy hvor de som familie også brukte å være om somrene. Jentene er ikke så veldig interessert, så de sitter gjerne nede i båten med ipader eller leker sammen. Båtturen er nok viktigst for far – for å få tid for seg selv sammen med jentene, og for å få tid vekk fra eks’n. Han skrur av telefonen, vil ikke bli kontaktet – og han bestemmer seg for at de ikke skal dra tilbake dagen etter – slik avtalen med mor er. Han vil bryte den – muligens for å vise litt makt, muligens for å skremme/ «straffe» eks’n, for å kjenne på følelsen av å sitte i førersetet – i sitt eget liv, kanskje.<br />
De kommer til bukta på øya, det er høst – og plutselig så kommer det jammen en båt til og trenger seg på. Den legger seg ganske nærme Daniel og jentene – og det irriterer ham. De dro jo hit for å være alene!<br />
<br />
Daniel kommer i prat med ekteparet i den andre båten – og de informerer om at det er spådd skikkelig uvær neste kveld. Derfor må de dra inn til land dagen etter – men Daniel trosser dette. De andre drar – mens han og jentene blir. Det kan umulig bli SÅ dårlig vær....<br />
Gjennom Daniels tanker får vi høre hvordan familielivet var, hvordan det havarerte og hvordan han ble bedratt. Denne romanen handler om hvordan en familie går til grunne - og om følelsene som ligger i det. <br />
<br />
<br />
<div class="MsoNoSpacing">
<span style="font-size: 12.0pt;"><br /></span></div>
<h4>
<span style="font-size: large;">Ulvens år</span></h4>
</div>
<div>
<span style="font-size: 12.0pt;">av Anders Bortne, Tiden, 2017.</span></div>
<div>
<span style="font-size: 12.0pt;"><br /></span></div>
<div>
<br />
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="https://static1.squarespace.com/static/5632237ce4b01dad8c314999/565c61f6e4b0c668da6f2dcf/586bb82f2e69cfdbc242d966/1483454515578/9788210055775-300dpi.jpg?format=500w" imageanchor="1" style="clear: right; float: right; margin-bottom: 1em; margin-left: 1em;"><img border="0" data-original-height="778" data-original-width="500" height="320" src="https://static1.squarespace.com/static/5632237ce4b01dad8c314999/565c61f6e4b0c668da6f2dcf/586bb82f2e69cfdbc242d966/1483454515578/9788210055775-300dpi.jpg?format=500w" width="205" /></a></div>
<br />
Romanen Ulvens år handler om Sara på 11 år som er skilsmissebarn – og som nettopp har vært på familieferie med moren (og den «nye» familien hennes) og som nå skal være med faren og hans nye kjæreste til Danmark.<br />
<br />
Da romanen starter er vi hjemme hos mormor hvor alle er samlet, hvor morfar maser om et stabbur som må males før alle drar, om et litt anstrengt forhold mellom mor og morfar, og om at de MÅ dra snart ettersom Sara skal være med faren sin på ferie.<br />
De kommer seg hjem – og Daniel tropper opp morgenen etter for å hente Sara – som avtalt. Forholdet mellom Daniel og eks’n Ragnhild virker litt anstrengt, men det bærer også preg av at begge gjør sitt beste for at samarbeidet skal være godt.<br />
<br />
Daniel henter Sara og i bilen får de høre om at politiet advarer om en terrortrussel fra "pålitelige kilder" som gjør at alle må være på vakt. Men hvordan er man på vakt mot en ukjent trussel?<br />
Terrortrusselen er rammen for resten av historien. Den ligger der og ulmer – og sprer gift mellom mennesker som vil hverandre vel. Ragnhild ringer Daniel flere ganger for å forsikre seg om at Sara er trygg – hun vil vite hvor de skal, ber dem om å endre sine planer om å dra på offentlig bad, om å holde seg unna Oslo sentrum – om å hele tida være på vakt. Daniel innfrir til en viss grad, men det går jo en grense for hvor mye Ragnhild skal bestemme over hans tid sammen med datteren.<br />
Dette er en roman om forholdet mellom en far og hans datter – og de andre personene rundt som også påvirker valg, følelser og handlinger man gjør – eller ikke gjør. Det er tidligere kjærester, nåværende kjærester, halvsøsken og andre slektninger. Og romanen handler om hvordan man navigerer så godt man kan mellom andres forventninger og følelser – fordi man egentlig vil hverandre vel. Hvordan man på det viset legger bånd på seg selv, setter til side egne ønsker og behov – og innimellom får nok av alt sammen.<br />
<br />
Det er en fin roman og relasjoner – og om kjærligheten mellom far og datter.<br />
<div class="MsoNormal">
<span style="background: #F8F8F8; font-size: 12.0pt; line-height: 115%; mso-bidi-font-family: Calibri; mso-bidi-theme-font: minor-latin;"><br /></span></div>
<div class="MsoNormal">
<span style="background: #F8F8F8; font-size: 12.0pt; line-height: 115%; mso-bidi-font-family: Calibri; mso-bidi-theme-font: minor-latin;"><br /></span></div>
</div>
MonicaShttp://www.blogger.com/profile/07754602492317631713noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-1122308239421245570.post-27972666382553637632017-07-15T04:30:00.002-07:002017-07-15T04:30:33.389-07:00Levende og døde<span style="font-family: "Calibri","sans-serif"; font-size: 14pt; line-height: 115%; mso-ansi-language: NO-BOK; mso-ascii-theme-font: minor-latin; mso-bidi-font-family: Arial; mso-bidi-language: AR-SA; mso-fareast-font-family: SimSun; mso-fareast-language: ZH-CN; mso-fareast-theme-font: minor-fareast; mso-hansi-theme-font: minor-latin;"><span class="xbe"><span style="font-size: 14pt; mso-bidi-font-family: Arial;">Hvis du skal lese bare <strong>en</strong> bok i sommer, så anbefaler jeg denne. Den er brutal, ærlig, viktig og ikke minst særdeles godt skrevet.</span></span><br />
<div class="MsoNoSpacing" style="margin: 0cm 0cm 0pt;">
<span class="xbe"><span style="font-size: 14pt; mso-bidi-font-family: Arial;"></span></span> </div>
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="https://krydder.bib.no/1003/10656284.bilde.1488210851.x.jpg" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" data-original-height="800" data-original-width="461" height="320" src="https://krydder.bib.no/1003/10656284.bilde.1488210851.x.jpg" width="184" /></a></div>
<div class="MsoNoSpacing" style="margin: 0cm 0cm 0pt;">
<span class="xbe"><span style="font-size: 14pt; mso-bidi-font-family: Arial;"></span></span> </div>
<div class="MsoNoSpacing" style="margin: 0cm 0cm 0pt;">
<span class="xbe"><span style="font-size: 14pt; mso-bidi-font-family: Arial;">Romanen «Levende og døde» kom originalt ut i 2014, men er oversatt til norsk i
2017. På koreansk heter romanen noe sånt som «Gutten kommer», mens den på norsk
har fått tittelen «Levende og døde». Begge titlene passer godt.<o:p></o:p></span></span></div>
<span style="font-family: Times New Roman; font-size: small;">
</span><br />
<span class="xbe"><span style="font-size: 14pt; mso-bidi-font-family: Arial;"><o:p><div class="MsoNoSpacing" style="margin: 0cm 0cm 0pt;">
<span style="font-size: 14pt;">Han Kang er født i Gwangju i Sør-Korea i </span><span class="xbe"><span style="font-size: 14pt; mso-bidi-font-family: Arial;">1970. Hun har studert koreansk litteratur, hun har skrevet
flere romaner og fått flere priser.</span></span></div>
</o:p><div class="MsoNoSpacing" style="margin: 0cm 0cm 0pt;">
</div>
</span></span><div class="MsoNoSpacing" style="margin: 0cm 0cm 0pt;">
<span class="xbe"><span style="font-size: 14pt;">Våren 1980
var det opprør i Sør-Korea. Studenter og unge arbeidere protesterer mot landets
regime og </span></span><span style="font-size: 14pt;">Den 27. mai fant Gwangju-massakren sted. I <span class="xbe">Gwangju ble mennesker meid ned av hæren: de slås ihjæl, de skjæres
opp med bajonett, de skytes i filler. Mange tas til fange og tortureres på
måter som er så grusomme og utspekulerte at det nesten ikke er til å fatte. </span>Umiddelbare
tall over døde varierte sterkt fra noen dusin til over 2000, men etter en
nærmere etterforskning utført av sivile myndigheter endte antall drepte på vel
200 og 850 skadde.<span class="xbe"> <o:p></o:p></span></span></div>
<span style="font-family: Times New Roman; font-size: small;">
</span><br />
<div class="MsoNoSpacing" style="margin: 0cm 0cm 0pt;">
<span class="xbe"><span style="font-size: 14pt; mso-bidi-font-family: Arial;">I «Levende og døde» fortelles denne historien. Flere unge mennesker
forteller sin opplevelse i du-form. Noe som drar leseren tett inn i
handlingen. <o:p></o:p></span></span></div>
<span style="font-family: Times New Roman; font-size: small;">
</span><br />
<span style="font-size: 14pt; mso-bidi-font-family: Arial;">Dong-ho
er 14 år. Han leter etter bestevennen blant de døde. <span style="font-family: Times New Roman; font-size: small;">
</span><br />
<div class="MsoNoSpacing" style="margin: 0cm 0cm 0pt;">
<span style="font-size: 14pt; mso-bidi-font-family: Arial;">Han
finner ikke vennen sin. I stedet havner han som frivillig i arbeidet med å
sortere og stable likene i skolens gymsal. Det kommer stadig flere lik, og de
som vanskeligst lar seg identifisere plasseres for seg. Dong-ho skriver ned all
informasjon han kan om likene før kroppene går i oppløsning. Han vil gjerne
gjøre en innsats for at familiemedlemmer kan finne igjen sine døde. <span class="xbe"><o:p></o:p></span></span></div>
<span style="font-family: Times New Roman; font-size: small;">
</span><br />
<span style="font-family: Times New Roman; font-size: small;">
</span><span class="xbe"><span style="font-size: 14pt; mso-bidi-font-family: Arial;">Romanen er vakker og ekstremt brutal. Men ikke mer brutal enn
virkeligheten. Det tar tid å lese boka fordi den lukter av råtne lik, jeg
kjenner smerten av tortur og av sorg. Det er helt uforståelig hva mennesker kan
gjøre mot hverandre. <o:p></o:p></span></span><br />
<span style="font-family: Times New Roman; font-size: small;">
</span><br />
<div class="MsoNoSpacing" style="margin: 0cm 0cm 0pt;">
<span class="xbe"><span style="font-size: 14pt; mso-bidi-font-family: Arial;">Boka er viktig. </span></span></div>
<div class="MsoNoSpacing" style="margin: 0cm 0cm 0pt;">
<span class="xbe"><span style="font-size: 14pt; mso-bidi-font-family: Arial;">Den er viktig for å få kjennskap til hva som foregår i
andre land og hva andre mennesker gjennomlever. Det er en roman som skildrer
det som skjedde i virkeligheten 27.mai 1980 – og som fortsatt skjer, daglig,
mange steder i verden.<o:p></o:p></span></span></div>
<span style="font-family: Times New Roman; font-size: small;">
</span><br />
<div class="MsoNoSpacing" style="margin: 0cm 0cm 0pt;">
<o:p><span style="font-size: small;"> </span></o:p></div>
<span style="font-family: Times New Roman; font-size: small;">
</span></span><br />
<div class="MsoNoSpacing" style="margin: 0cm 0cm 0pt;">
<span style="font-size: 14pt; mso-bidi-font-family: Arial;"><o:p> </o:p></span></div>
<span style="font-family: Times New Roman; font-size: small;">
</span></span><br />MonicaShttp://www.blogger.com/profile/07754602492317631713noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-1122308239421245570.post-14341238947615734712017-07-08T23:50:00.000-07:002017-07-08T23:56:16.760-07:00Romaner i brevs formDet å skrive brev er det nesten ingen som gjør lengre og det er synd. For brevskriving er en helt annen aktivitet enn å slenge avgårde en mail. Det å skrive brev er litt mer "alvorlig" og omstendelig ettersom det krever flere handlinger og man vet at det tar litt tid før det kommer fram til mottakeren. Dersom man skriver feil - og har postlagt det, så er det ingen måte å kjapt få rettet opp i det. Man må vente.<br />
<br />
Jeg har lest to brevromaner i sommer. To helt forskjellige, men brevformen er lik. Og begge bøkene er vel verdt å lese!<br />
<br />
<h4>
Den glitrende snøen ved verdens ende</h4>
av Eowyn Ivey. Utgitt på Panta forlag i 2016.<div>
<br />Oberst Allen Forrester og hans menn legger i 1885 ut på en nærmest umulig ekspedisjon opp Wolverine River i Alaska for å finne ut av hvordan landområdene der ser ut. Ingen har gjort det før dem. Hjemme sitter hans kone Sophie som gjerne skulle ha vært med, men som fikk reiseforbud fordi det er for farlig for en gravid kvinne.<br />
<div>
<br /></div>
<div>
Sophie skriver brev til Allen, og Allen skriver både brev til Sophie, men kanskje viktigere: han skriver dagbok underveis. Allen vet at området ved Wolverine river er farlig og skremmende og de aner ikke hva som møter dem i deres kartlegging av område og de innfødte. Reisefølget opplever både sult og dramatisk natur, men også det mytiske og mystiske som skjuler seg i dalen. Her opplever de uforklarlige hendelser i grensegangen mellom mennesker og dyr - og mellom levende og død. Alt nedtegnes i dagboka, og når Allen er for dårlig til å skrive selv så overtar noen av hans menn.</div>
<div>
<br /></div>
<div>
Hjemme gjennomgår Sophie sine egne problemer knyttet til det å vente på ektemannen, det at hun finner ut at hun har lyst til å drive med fotografering - og det at ikke alt er like enkelt å gjennomføre når man er oberstfrue - fordi det er knyttet forventninger til rollen.</div>
<div>
<br /></div>
<div>
Denne romanen er spennende og inneholder alt en god fortelling skal: kjærlighet, savn, uforklarlige hendelser, dramatikk og spenning. </div>
<div>
<br /></div>
<div>
Forfatteren har tidligere skrevet Snøbarnet som sikkert mange har lest.</div>
<div>
<br /></div>
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="https://krydder.bib.no/0992/10600030.bilde.1476432908.s.jpg" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" data-original-height="249" data-original-width="160" height="320" src="https://krydder.bib.no/0992/10600030.bilde.1476432908.s.jpg" width="205" /></a></div>
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<br /></div>
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<br /></div>
<h4 style="clear: both; text-align: left;">
All gjeldende fornuft</h4>
<div>
av Wencke Mühleisen. Utgitt på Gyldendal forlag i 2017.</div>
<div>
<br /></div>
<div>
Jeg-personen i denne brevromanen er en kvinne i 60åra som ønsker endring i livet sitt. Hun skriver brev til tre personer: til sin livsledsager (mannen sin), til en venninne og til et ukjent "du". </div>
<div>
Jeg-personen bor på hybel i Stavanger hvor hun er ansatt som professor, mens mannen bor igjen i leiligheta i Oslo. </div>
<div>
<br /></div>
<div>
(Til livsledsager)</div>
<div>
<i>"Hvordan har du det? spør du i telefonen. Jeg skal svare deg nå, i dette brevet. Jeg vil skrive brev til deg. På et vis er skriving det samme som kjærlighet: å leve i en så intensivert tilstand at sannhet og tilstedeværelse er avgjørende. Blodårene i hendene og armene som taster inn ordene, leder rett til hjertet. Det er gammeldag med brev, litt fjollete kanskje, men kan hende får ordene en annen klang enn i de hastige e-postene og sms-ene mellom oss? Ta det rolig, du trenger ikke skrive brev tilbake. Det er jeg som trenger å skrive til deg."</i> (S.9)</div>
<div>
<br /></div>
<div>
<i>"Kjære du.</i></div>
<div>
<i>Du finnes ingen steder, men jeg skriver til deg! Jeg har lett, men finner deg ikke. [...] Jeg har ingen adresse å sende dette brevet til. Men jeg vil poste det med frimerke, påskrevet "Til deg". Hva annet kan jeg gjøre? Jeg vet ikke hva du er, hvem du er eller hvor du er. Dt er usannsynlig at du er den som er ansatt i Posten og åpner brevet fordi det verken har adressat [eller] avsender. Men alt kan hende. Det vet du."</i> (S.16)</div>
<div>
<br /></div>
<div>
Kvinnen skriver brev gjennom litt over ett år, samtidig som hun gjennomgår en liten livskrise. Hun må bort fra alt, tar permisjon fra jobben som professor og flykter til en kjellerleilighet i Italia. </div>
<div>
<br /></div>
<div>
(Til livsledsager)</div>
<div>
<i>"Jeg vet du har vært urolig fordi jeg ikke sa hvor jeg reiste, men bare sendte deg en sms om at jeg dro bort for en stund. Jeg hadde kommet fra Stavanger etter semesterstart og skulle starte på forskningspermisjonen min. Som om jeg var fri til hva som helst, fri til å flytte inn i et kjellerrom, sik jeg har gjort her i den italienske landsbyen hvor jeg holder til, der høstmorgenens mildhet lyser akkurat nå, mens jeg skriver til deg. Jeg kan ikke være sammen med deg. Jeg kan ikke være uten deg. Alt som før har falt meg naturlig, faller nå fra hverandre foran øynene mine. Derfor er jeg her.</i>" (S.59)</div>
<div>
<br /></div>
<div>
(Til venninnen)</div>
<div>
<i>"Jeg synes å høre stemmen din, den sindige, der du skyter inn at det jeg kaller den altomfattende meningsløsheten, i virkeligheten bare er det helt vanlige livet, der man gjør et eller annet, lever sammen med den ene eller den adre, besøker den ene eller den andre, hører på en eller annen musikk, er medlem i en eller annen organisasjon, stemmer på et eller annet parti, har en eller annen jobb. Alt detter ikke nødvendigvis forbundet med herandre, men en del av de nødvendige livsbevarende gjøremålene som mange er utelukket fra, og som mennesker verden over kjemper for å få <b>lov</b> å delta i - dette helt vanglige livet, som vi også kan kalle den helt vanlige meningsløsheten."</i> (S. 83)</div>
<div>
<br /></div>
<div>
<br /></div>
<div>
Gjennom slike brev får vi høre hvordan jeg-personen har det, hva slags liv hun har levd - og hvilke drømmer hun har. Det er en lettlest roman, med et innhold som er relevant for de fleste av oss - og med mange gode refleksjoner og tanker som er verdt å bruke litt tid på.</div>
<div>
<br /></div>
<div>
Definitivt en av mine favorittbøker i år! </div>
<div>
<br /></div>
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="https://krydder.bib.no/1002/10649798.bilde.1485360987.s.jpg" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" data-original-height="269" data-original-width="160" height="320" src="https://krydder.bib.no/1002/10649798.bilde.1485360987.s.jpg" width="190" /></a></div>
<div>
<br /></div>
</div>
MonicaShttp://www.blogger.com/profile/07754602492317631713noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-1122308239421245570.post-89030296716371085402017-04-25T11:22:00.002-07:002017-04-25T11:22:36.712-07:00Om mennesker som opplever at livet tar en brå vending<h2>
Western desert</h2>
<div>
Noveller av Rønnaug Kleiva. Samlaget. 2017.</div>
<div>
<br /></div>
Denne novellesamlinga inneholder 7 noveller på ca 20 sider hver. Og boka er i et lite format som jeg liker godt – fordi den er hendig både å lese på senga og å ta med seg i sekken på reise. På forsida ser vi en blodrød himmel over hvit vidde – med ett ensom skispor som tar en brå sving. Og det er dette som er tematikken i novellesamlinga. Brå svinger i enkeltmenneskers liv – i skjæringspunktet mellom liv og død. <br /><br />I alle 7 novellene er det menn som er fortellere. Det er ektemenn, enkemenn, svogere, fedre og sønner. Og alle må på ett eller annet vis forholde seg til døden. Og i forlengelse av det: endringer i livet – frivillig eller ufrivillig. Det handler om valg man tar – og valg man unnlater å forholde seg til. Det handler om kjærlighet – ny, gammel og mangel på sådan! <br /><br />I første novella «Eg skal aldri gå fra deg» møter vi en far med en ni år gammel datter som håndterer livet så godt de kan etter at kona døde. Han jobber som lærer på et lite sted, men dagene passerer i ei tåke. Han går på jobb, gjør jobben og går hjem. Hjemme «holder han liv» i datra, han gir henne mat, vasker klærne og kjører henne på aktiviteter. Livet går på tomgang – på et minimum. Det er november, kaldt, mørkt og snart ett år siden kona døde. <br /><br />I tittelnovella møter vi et ektepar som er på reise i Aswan, Egypt – ved Nilen. De sitter og drikker vin på en restaurant og snakker om løst og fast. Det dukker opp ei lys jente på restauranten og de oppdager at hun er norsk, og hun setter seg sammen med dem. Det viser seg at de alle tre har «flyktet fra» tidligere hendelser i livet. Den samme hendelsen: Utøya. Ekteparet har også flyktet fra Norge – sønnen deres var på Utøya og var en av de første som ble drept. Ekteparet er på reise og flukt, og neste stoppested er Western Desert. De har ikke lenger noen grunn til å reise hjem. Der er det ingen… <br /><br />Og slik fortsetter novellene. De er nydelige og såre. Om menneskers vilje til å overleve, endre seg – og ta grep om egen situasjon – eller la være. Og innimellom er det også innslag av varme og humor. <br /><br />Ei god bok å nyte – sakte.<br /><br /><div style="text-align: right;">
<a href="https://krydder.bib.no/1007/10682040.bilde.1489215747.x.jpg" imageanchor="1" style="clear: left; float: left; margin-bottom: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" height="320" src="https://krydder.bib.no/1007/10682040.bilde.1489215747.x.jpg" width="197" /></a><i><span style="font-size: large;">Og no er det ikkje meir tid.</span></i></div>
<div style="text-align: right;">
<i><span style="font-size: large;">Om litt kan vi ikkje skrive til kvarandre, tenkjer eg. Og eg tenkjer på mobilen min, der telefonnummera til dei som er døde, framleis finst, eg er ikkje mann for å slette namn og nummer til dei som er døde. Ikkje slett meg, tenkjer eg. La meg vere på lista di. La stemma mi vere på svararen din så lenge som råd. Gjer vel, legg igjen ei melding.</span></i></div>
<div style="text-align: right;">
<i>(S.134)</i></div>
<div style="text-align: right;">
<br /></div>
<div style="text-align: right;">
<br /></div>
<div>
<div style="text-align: right;">
<br /></div>
</div>
MonicaShttp://www.blogger.com/profile/07754602492317631713noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-1122308239421245570.post-61483322026589136632017-04-17T08:31:00.000-07:002017-04-17T08:31:13.984-07:00Brevet til Rosalin<h2>
Nydelig liten fortelling om de viktige tingene i livet</h2>
<div>
I romanen Brevet til Rosalin av Øystein Orten (utgitt på Samlaget i 2016) treffer vi Johannes som er i gang med å skrive brev til Rosalin på
trettendedag jul. Av innledningen på brevet forstår vi at han aldri har skrevet
til henne før – men at det er en sterk forbindelse mellom dem. Hva slags forbindelse dette er, er
det resten av romanen handler om. </div>
<div>
<br /></div>
<div>
Johannes bor
alene med katten Pjask, han er litt dårlig til beins, hjemmehjelpen Marianne
kommer innom jevnlig både for å ordne og vaske, men er også godt selskap. I
tillegg stikker dataingeniøren innom dann og vann for å hjelpe ham med å betale
regninger etc. Det er dataingeniøren som har funnet fram til Rosalin via internett. Også
Asle blir vi kjent med. Asle er en tidligere elev – men også en som Johannes og kona
tok seg litt ekstra av – i barndommen fordi det var så mye alkohol hjemme hos
ham. De lot ham innimellom overnatte, ga ham kveldsmat og tørket de regnvåte
klærne hans. Nå er han nesten 40 år gammel, men fortsatt barnslig til sinns.</div>
<div>
<br /></div>
<div class="MsoNormal">
<o:p></o:p></div>
<div class="MsoNormal">
Farfaren er viktig i Johannes liv. Og farfaren erfaringer
blir også Johannes sine erfaringer. Johannes er født på samme dag som en
alvorlig hendelse skjer i familien. Og selv om Johannes selvsagt ikke kan
klandres for dette grusomme som skjer – så bærer han med seg dette ansvaret og tyngda av det gjennom
hele livet.<o:p></o:p></div>
<div class="MsoNormal">
<br /></div>
<div class="MsoNormal">
Hvem er så denne Rosalin som Johannes har bestemt seg for å
skrive til – nå når han nesten er 100 år og legene bare gir han noen måneder
igjen å leve? Vi forstår raskt at det er en sterk forbindelse mellom disse to,
og når man har lest disse 100 sidene – levd seg inn i Johannes sin historie fra
barndommen til i dag – så faller brikkene på plass. Det er ei stor bør Johannes
har båret på gjennom livet. Noe av det har han arvet, noe har han selv lagt
til…<o:p></o:p></div>
<div class="MsoNormal">
<br /></div>
<h4>
<b>Dette er en vakker
roman, med et usedvanlig nydelig språk – fylt av gullkorn:</b></h4>
<div class="MsoNormal">
<b><br /></b></div>
<div class="MsoNormal">
<span style="background: white; color: #333333; line-height: 115%;"><span style="font-family: Georgia, Times New Roman, serif;"><i>Nokon seier at ein kan
misse språket av ulukker. Andre hevdar at visse lydar kan gjere ein stum. For
farfar stemde begge delar. </i></span></span><span style="background: white; color: #333333; font-family: "Helvetica","sans-serif"; font-size: 10.5pt; line-height: 115%;">(S.12)</span><o:p></o:p></div>
<div class="MsoNormal">
<span style="background: white; color: #333333; font-family: "Helvetica","sans-serif"; font-size: 10.5pt; line-height: 115%;"><br /></span></div>
<div class="MsoNormal">
<span style="background: white; color: #333333; font-family: "Helvetica","sans-serif"; font-size: 10.5pt; line-height: 115%;"><br /></span></div>
<div class="MsoNormal">
<span style="background: white; color: #333333; line-height: 115%;"><span style="font-family: Georgia, Times New Roman, serif;"><i>Men far gav oss andri
kyss eller klemmar, slik mor gjorde. Far gav oss berre omfamningar. Då sa han
aldri eit ord. Far brukte hendene. Aldri kinn eller munn. Men vi forstod kva
han meinte. Å halda rundt nokon er også bokstavar i eit språk.</i></span></span><span style="background: white; color: #333333; font-family: "Helvetica","sans-serif"; font-size: 10.5pt; line-height: 115%;"> (S.18)<o:p></o:p></span></div>
<div class="MsoNormal">
<span style="background: white; color: #333333; font-family: "Helvetica","sans-serif"; font-size: 10.5pt; line-height: 115%;"><br /></span></div>
<div class="MsoNormal">
<span style="background: white; color: #333333; font-family: "Helvetica","sans-serif"; font-size: 10.5pt; line-height: 115%;"><br /></span></div>
<div class="MsoNormal">
<span style="background: white; color: #333333; line-height: 115%;"><i><span style="font-family: Georgia, Times New Roman, serif;">Du skal ikkje lyge,
heitte det i gamle dagar. [...] Men lygna er ikkje alle tider så lett å få auge
på. Ikkje eingong inne i oss sjølve. For det finst ørsmå lygner i alle
sanningar.</span></i></span><span style="background: white; color: #333333; font-family: "Helvetica","sans-serif"; font-size: 10.5pt; line-height: 115%;"> (61)<o:p></o:p></span></div>
<div class="MsoNormal">
<br /></div>
<div class="MsoNormal">
<span style="background: white; color: #333333; mso-bidi-font-family: Calibri; mso-bidi-theme-font: minor-latin;">Denne boka passer for alle! Og den har et nydelig språk. Og selvsagt ha</span><span style="background-color: white; color: #333333;">ndler den om selve livet,
døden og ikke minst kjærligheten.</span></div>
<div class="MsoNormal">
<span style="background: white; color: #333333; mso-bidi-font-family: Calibri; mso-bidi-theme-font: minor-latin;">En definitiv FAVORITTBOK!<o:p></o:p></span></div>
<div class="MsoNormal">
<span style="background: white; color: #333333; mso-bidi-font-family: Calibri; mso-bidi-theme-font: minor-latin;"><br /></span></div>
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="https://static.bokelskere.no/d6a15bb05c235f33d0cc3e884614abcb67d9a220637101cf5e4d9b4d.jpeg" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" height="320" src="https://static.bokelskere.no/d6a15bb05c235f33d0cc3e884614abcb67d9a220637101cf5e4d9b4d.jpeg" width="201" /></a></div>
<div class="MsoNormal">
<span style="background: white; color: #333333; mso-bidi-font-family: Calibri; mso-bidi-theme-font: minor-latin;"><br /></span></div>
MonicaShttp://www.blogger.com/profile/07754602492317631713noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-1122308239421245570.post-78814831866645883682017-03-04T00:25:00.002-08:002017-03-10T09:18:58.402-08:00Menn forklarer meg ting<h2>
Menn forklarer meg ting</h2>
<div>
essaysamling av Rebecca Solnit. Utgitt på Pelikan forlag i 2016.</div>
<div>
<br /></div>
<div>
Originalt ble denne gitt ut i 2014, og den består av 9 essay skrevet fra 2008 og fram til 2014. Rebecca Solnit er historiker, forfatter, aktivist og har i over 20 år skrevet om dette. Hun har gitt ut 17 bøker om politikk, geografi, samfunnsliv, feminisme og håp. </div>
<div>
<br /></div>
<div>
Mansplaining er et uttrykk som forbindes med Solnit. Mansplaining er sammen satt av "man" og "splaining" som kommer fra verbet "to explain" og betyr at noen forklarer noen noe - i betydningen å framheve sin egen fortreffelighet. Ofte er det menn som gjør dette ovenfor kvinner de selv tror har lite innsikt eller kompetanse. Solnits essay "Menn forklarer meg ting" er morsomt på overflaten, men har en alvorlig undertone. Hva er det som gjør at mange menn føler sterkt for å forklare særlig kvinner om ting, selv om kvinnene faktisk har mer kunnskap og kompetanse om feltet? Mange kvinner har nok opplevd å bli belært av menn - uten å ha bedt om det. Og uten å trenge det.</div>
<div>
<br /></div>
<div>
I de andre essayene i boka kommer Solnit med kraftig samfunnskritikk - og toucher innom alvorlige tema som voldtektskultur, Kassandra-syndromet, språkets makt og at kvinner alltid må leve i frykt for å bli utsatt for vold eller voldtekt. Som hun så presist sier:</div>
<div>
<br /></div>
<div>
<div id="post" style="background-color: white; color: #1d1801; font-family: Georgia, Palatino, "Palatino Linotype", Times, "Times New Roman", serif; position: relative; width: 800px;">
<div class="right" style="float: left; line-height: 1.7em; padding: 0px 0px 0px 30px; width: 500px;">
<i>“Yeah, we know not all men are rapists and murderers, are not abusers and misogynists, but all women are impacted by the men who are.” And that’s where the focus needs to be, because it has such a huge impact.“</i><br />
<div style="font-size: 0.81em;">
<br /></div>
<div style="font-size: 0.81em;">
(http://fuckyeahrebeccasolnit.tumblr.com/page/4)</div>
<div style="font-size: 0.81em;">
<br /></div>
</div>
</div>
</div>
<br />
<br />
<br />
<br />
<br />
<br />
<br />
<div>
<br /></div>
<div>
<br />
<br />
<br />
I essayet "Bestemor edderkopp" viser Solnit hvordan kvinner gjennom tidene er usynliggjort av menn og i samfunnet forøvrig. Hvordan stamtavler tidligere bare oppga forfedrene og ikke formødrene, hvordan kvinner som gifter seg mistet sitt eget navn og ble "fru Arthur Nicolls" i stedenfor Charlotte Brontë...Hvordan samfunnet reagerer med sjokk på forslaget om at alle menn får portforbud på campusområdet til et universitet pga mange voldtekter av damer...Men det er ingen som syns det er feil at damer bør kle seg godt, holde seg inne på kveldstid eller kun gå ut to og to - fordi de skal unngå å bli voldtatt av disse mennene....</div>
<div>
<br /></div>
<div>
Essaysamlinga er sterk og setter fingeren på mye av holdningene i samfunnet vårt som virkelig ikke er bra. Og som det fortsatt vil ta mange, mange år å komme til livs...</div>
<div>
<br /></div>
<div>
Hvorfor er det slik at damer omtales som sladrekjerringer - eller at vi også sier at menn er sladrekjerringer? Barn og kvinner er ikke ikke mer disponert for å lyve enn menn? Men det er en fin måte å undertrykke oss på. Og ved å fortsette å bruke slike uttrykk er vi med på å føre dette videre. </div>
<div>
Og det er med på å gjøre at kvinner som uttaler seg offentlig eller tydelig - først blir "dømt" på om dette i det heletatt er noe vi skal lytte til fordi hun kan være en løgnaktig sladrekjerring...En mann "dømmes" dessverre ikke på samme måte.</div>
<div>
<br /></div>
<div>
Jeg blir opprørt på kvinners vegne - over hele verden - når jeg leser denne boka. Og jeg mener at alle burde dykke inn i den og lese ett essay eller tre. Det er viktig samfunnskritikk og den setter fingeren på viktige hendelser opp gjennom historien - som viser at vi tross alt er på tur framover. Bare så uendelig sakte....<br />
<br />
<br />
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="https://krydder.bib.no/0998/10620031.bilde.1481715036.x.jpg" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" height="320" src="https://krydder.bib.no/0998/10620031.bilde.1481715036.x.jpg" width="203" /></a></div>
<br /></div>
<div>
<br /></div>
<div>
<br />
<blockquote class="tr_bq">
<div class="MsoNormal" style="line-height: 150%;">
<div style="text-align: right;">
<i><span style="font-family: "georgia" , serif; line-height: 150%;">Kvinnene er det
evige temaet, hvilket har mye til felles med å være objekt, eller til og med
underkastet. Til sammenlikning er det skrevet svært få artikler om hvorvidt
menn er lykkelige eller hvorfor også deres ekteskap ryker eller hvor fine eller
ikke-fine kroppene deres er, selv filmstjernekroppene. Det er det kjønnet som
begår flest forbrytelser, særlig voldsforbrytelser, og de begår også flest
selvmord. [...]Jeg tror fremtiden til noe vi ikke lenger kan kalle feminisme må
innvolvere en mer inngående studie av mannen. Feminismen forsøkte og forsøker
fortsatt å endre hele den menneskelige verden; mange menn er med på dette
prosjektet, men det re på høy tid å ta en nærmere kikk på hvordan prosjektet
gagner mannen, og på hvordan status qou er nedbrytende også for menn. Det bør
også ses nærmere på de mennene som utfører mesteparten av volden, truslene,
hatet - den frivillige politistyrkens opprørskontroll - og hele kulturen som
oppmuntrer dem. [...] Voldtekter har alltid blitt fremstilt som isolerte
enkelthendelser som skyldes avvik hos overgriperen (eller naturlig
ukontrollerbare drifter, eller offerets adferd), fremfor et mønster der
årsakene er kulturelt betinget. Uttrykket "voldtektskultur" har
begynt å bre om seg.</span></i><o:p></o:p></div>
</div>
</blockquote>
<div style="text-align: right;">
(s.120-121)</div>
</div>
<div>
<div style="text-align: right;">
<br /></div>
</div>
<div>
<div style="text-align: right;">
<br /></div>
</div>
<div>
<div style="text-align: right;">
<br /></div>
</div>
MonicaShttp://www.blogger.com/profile/07754602492317631713noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-1122308239421245570.post-37397941229027379712017-03-03T10:10:00.000-08:002017-03-03T10:10:17.270-08:00Et hummerliv <h2 style="clear: both; text-align: center;">
<span style="text-align: left;">Et hummerliv</span></h2>
<div>
av Erik Fosnes Hansen. Utgitt på Cappelen Damm i 2016.</div>
<div>
<br /></div>
<div>
Erik Fosnes Hansen er en av mine favorittforfattere, så jeg ble veldig glad da han igjen kom med en utgivelse. Jeg tok med meg boka hjem for å riktig kose meg med den. Og ble mer og mer i stuss for hver side jeg leste; hva i all verden er dette slags historie?? Først ble jeg sugd inn i fortellinga, men så ble jeg litt utålmodig og bekymret for om dette ikke var et "mesterverk" på linje med hans tidligere utgivelser, som f.eks.Salme ved reisens slutt og Løvekvinnen. Men bekymringen min var heldigvis grunnløs. Etter en liten downperiode i fortellinga der jeg lurte på om dette i det heletatt hadde noe for seg, så tok nøstinga til. Og forfatteren nøster hele fortellinga sammen igjen til sist. Og jeg kan her og nå bare opplyse om at jeg også likte denne romanen veldig godt, selvom den nok ikke kan måle seg helt med Løvekvinnen. Men den handler om livet på et høgfjellshotell, om en ensom ungdom og et ensomt barn. Og om to foreldre som er forsvunnet. Og selvsagt om hummer!</div>
<div>
<br /></div>
<div>
<br /></div>
<div>
<div class="MsoNormal">
Sidd er 14 år. Han bor på Fåvnesheim høyfjellshotell med sine besteforeldre og hotellets ansatte. Det er forresten ikke så mange ansatte, fordi det er dårlige tider for høgfjellshotell. De fleste drar heller til syden. Men kokken Jim er i høyeste grad til stede. Han har bodd der det meste av livet og er som en av familien.<o:p></o:p></div>
<div class="MsoNormal">
<br /></div>
<div class="MsoNormal">
Sidd er foreldreløs. Faren var en indisk lege fra Bergen og moren er forduftet. Ingen har fortalt Sidd nøyaktig hvorfor det er blitt slik. Hvor er det blitt av foreldrene? Sidd leter etter sin historie og sine røtter, men får bare utydelige svar.<o:p></o:p></div>
<div class="MsoNormal">
<br /></div>
<div class="MsoNormal">
Romanen starter dramatisk med et selskap – hvor banksjef Berge brått faller sammen, og Sidd gjør munn mot munn metoden – på ekte Røde kors hjelpekorps’ vis. Men banksjefen overlever ikke, til tross for Sidds heroiske innsats. Dødsfallet og gjenopplivingsforsøket går selvsagt hardt inn på Sidd og han blir sengeliggende en stund. Men dette er ikke eneste gang at Sidd redder liv i fortellinga.</div>
<div class="MsoNormal">
<br /></div>
<div class="MsoNormal">
Sidd samler på frimerker fra posten til hotellet, men plutselig har tilfanget av frimerket blitt nesten null. Han sjekker opp med resepsjonisten om det muligens kommer færre brev, men han får bekreftet at det kommer like mange som før. Sidd bestemmer seg for å spionere på hva som skjer med posten. Det er bestefaren som henter posten i resepsjonen og som alltid har brukt å åpne den og samtidig rive av frimerkene. Det viser seg at bestefaren henter posten og tar den med seg. Og etter litt etterforskning finner Sidd alle brevene – uåpnet. Hva har skjedd med bestefaren? Er det i ferd med å rable for ham?<o:p></o:p></div>
<div class="MsoNormal">
<br /></div>
<div class="MsoNormal">
En familie kommer til høgfjellshotellet, og de har en datter med seg, Karoline. Hun er en del yngre enn Sidd. Karoline er mye aleina ettersom foreldrene har så mye å ordne nede i bygda. Karoline vil spille minigolf, og etter hvert forbarmer Sidd seg over henne og blir med. Det er starten på et litt merkelig vennskap – som også vil bli ganske dramatisk.<o:p></o:p></div>
<div class="MsoNormal">
<br /></div>
<div class="MsoNormal">
Dette er en historie som man både kan le og grine til. Og ofte av de samme scenene. Det er en burlesk komedie som inneholder både kjærlighet og død. Og vi blir godt kjent med Sidd som er en ekte livredder i 1982 – som er det året dette foregår i.<o:p></o:p></div>
<div class="MsoNormal">
<br /></div>
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="https://krydder.bib.no/0988/10515301.bilde.1476267869.x.jpg" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" height="320" src="https://krydder.bib.no/0988/10515301.bilde.1476267869.x.jpg" width="202" /></a></div>
<div class="MsoNormal">
<br /></div>
<div class="MsoNormal">
<br /></div>
<div class="MsoNormal">
<br /></div>
</div>
<div>
<br /></div>
<div>
<br /></div>
<div>
<br /></div>
<div>
<br /></div>
<div class="MsoNormal">
<br /></div>
MonicaShttp://www.blogger.com/profile/07754602492317631713noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-1122308239421245570.post-16032135457556429272017-03-03T09:44:00.000-08:002017-03-03T09:44:11.044-08:00Om savnet etter mamma<h2>
Døden</h2>
<div>
Noen ganger kommer man over vakre bøker om døden, om savnet, om samholdet blant de som blir igjen. Ofte tenker vi på døden som noe trist og vondt - og det er det - men grunnen til at det er trist og vondt er at man elsket den som er død. At man savner den som er borte for alltid. Og en mamma etterlater seg nesten alltid et tomrom, selvom det også kunne være et vanskelig forhold. Disse to bøkene jeg her vil fortelle om handler begge om savnet etter mamma, men er allikevel gode og varme fortellinger.</div>
<div>
<br /></div>
<h4>
Lukta av våt jord om natta</h4>
<div>
av Maria B.Bokneberg. Utgitt på Samlaget i 2016.</div>
<br /><br />Mie, Rakel og faren bor sammen på familiehytta. De er i sorg. En mangler. Mamma mangler. Mamma har tatt livet sitt. På familiehytta. Hun hengte seg.<br />Denne gangen fikk de ikke noe forvarsel, som de har fått før. Tidligere har hun bedt om hjelp eller kommet med små hint som har gjort at hun har blitt innlagt. Denne gangen gjorde hun ikke det.<br /> <br />Romanen handler om det å sørge over at mamma er borte. Om tankene man selv sliter med fordi man ikke klarte å avverge det. Om forståelsen man har fordi det gikk slik, og om bebreidelsene man har til seg selv, de rundt - og for det valget mamma tok.<br /><br />Romanen forteller om tida like etter selvmordet. Om fortvilelsen, trøsten og samholdet for de som er igjen. Om det fine som var - og om det fine som må bygges opp igjen når en brikke er falt bort.<br /> <br />Dette er en viktig og fin fortelling om et vondt og vanskelig tema.<div>
<br /></div>
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="https://krydder.bib.no/0992/10581524.bilde.1476367306.x.jpg" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" height="320" src="https://krydder.bib.no/0992/10581524.bilde.1476367306.x.jpg" width="208" /></a></div>
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<br /></div>
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<br /></div>
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<br /></div>
<h4 style="clear: both; text-align: left;">
Sibylle</h4>
av Ingrid Z.Aanestad. Utgitt på Oktober forlag i 2016.<br /> <br />Søstrene Sibylle og Synne har alltid hatt et nært forhold. Nå bor Synne i Berlin, men har kommet hjem på ferie til Sibylle og far. Sibylle bor fortsatt hos far, men er straks på vei ut i verden for å gå videre på skole.<br /> <br />Sibylle, Synne og far drar over fjellet til vestlandet hvor mormor bor. De skal dit på ferie. Hos mormor er det bilder på veggene, men ingen av moren. Moren er død. Moren likte seg ikke foran kameraet, bare bak. Sibylle kjenner moren kun gjennom andres historier fortalt i bruddstykker.<br /> <br />Romanen handler om forholdet mellom søstrene, faren og mormor - og alles savn etter moren som er død. Man kan fint savne moren sin selvom man ikke husker henne selv. Fortellingen består av alminnelige hverdagsøyeblikk som til sammen danner historien om denne lille familien.<br /> <br />Det er en fin og varsom roman og savn og samhold.<div>
<br /></div>
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="https://krydder.bib.no/0992/10574676.bilde.1478186487.x.jpg" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" height="320" src="https://krydder.bib.no/0992/10574676.bilde.1478186487.x.jpg" width="197" /></a></div>
<div>
<br /></div>
MonicaShttp://www.blogger.com/profile/07754602492317631713noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-1122308239421245570.post-71221490827691524642017-01-29T11:37:00.002-08:002017-01-29T11:37:44.176-08:00Fortellingen om mor og farI høst har det vært debatt om romaner som skildrer virkelige mennesker og virkelige hendelser. Jeg har ikke tenkt å kaste meg inn i den debatten, men har lyst å fortelle om to slike romaner som jeg nettopp har lest. Den ene kom ut i fjor, den andre for over 10 år siden! Begge er verdt å lese.<br />
<br />
<h4>
Myggfangerne</h4>
av Päivi Laakso. Utgitt på Cappelen Damm i 2016.<br /><br /><br />Laakso er forfatter og billedkunstner som er født i Finland, men som har bodd i Norge i ca 30 år. Dette er hennes tredje roman. <br /><br />
<span style="font-family: inherit;"><span style="line-height: 115%;">I
denne lille romanen på litt over 100 sider fortelles en naken og ærlig
historie. Fortellingen omhandler noen uker i januar 2009 </span><span style="line-height: 115%;">og åpningsscenen
foregår hjemme hos far og mor i Finland og vi får et presist bilde av disse to
– og samlivet der</span>es. Jeg-fortelleren heter Päivi – er billedkunstner og bor i Oslo, de gamle foreldrene det fortelles om bor i Tornio, hvor også forfatteren Päivi vokste opp.</span><br />
<span style="font-family: inherit;"><br /></span>
<span style="font-family: inherit;">Mor og far skal til sjukehuset på kontroll. Det har i alle
år vært mor som har vært inn og ut av sjukehuset med diverse problemer,
syndromer og sykdommer. Denne gangen er det far som skal til kontroll. Han har
fått prostatakreft og må sjekkes jevnlig. Selve bilturen ut til sjukehuset er
dramatisk, da det viser seg at far ikke har helt oversikt over hvor de skal og
hvorfor. Han har nok begynnende Alzheimers, og mor veileder og peker så godt
hun kan. Heldigvis kommer de seg helskinnet til sjukehuset, men her får de en uventet beskjed av legen.</span><br />
<div>
<span style="line-height: 115%;"><span style="font-family: inherit;">
<div class="MsoNormal">
<span style="font-family: inherit;">Innimellom hendelsene i romanen blir vi også kjent med familiens fortid, og den er ikke bare rosenrød...</span></div>
<div class="MsoNormal">
<br /></div>
<div class="MsoNormal">
<i><span style="font-size: large;">"</span></i><span style="background-color: white; color: #333333; font-family: "helvetica neue" , "helvetica" , "arial" , sans-serif;"><i><span style="font-size: large;">Jeg har aldri sett far knuse ting. Han knuste bare barn."</span></i><span style="font-size: 14px;"> (S.96)</span></span></div>
</span><span style="font-family: inherit;"><div class="MsoNormal">
<br /></div>
<div class="MsoNormal">
Alt fortelles av en jeg-person som er allvitende.
Fortelleren er inni hodet til mor hele tida, men vi treffer jeg-personen selv i
siste del av romanen. Her trår Päivi fram som datteren som har flytta til Oslo.
<o:p></o:p></div>
<div class="MsoNormal">
<br /></div>
<div class="MsoNormal">
Romanen er skrevet i et enkelt språk med ganske korte,
barberte setninger. Ingen ting unødvendig er med. Forholdet mellom mor og far
skildres ut fra hva som sies og hva som blir gjort, men også ut fra hva mor
tenker. Jeg stusset litt over dette i starten, fordi datteren som jo ER
jeg-personen er ikke til stede i første halvdel av romanen. Men det at vi hele
tida leser om mor og far gjør dette litt nærere enn om de skulle hatt bare
navnene sine. Man føler familierelasjonen hele tida. <o:p></o:p></div>
</span></span></div>
<div>
<span style="font-weight: normal;">Romanen er kjapp å lese, men trenger desto lengre tid for å fordøyes.</span></div>
<div>
<span style="font-weight: normal;"><br /></span></div>
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="https://static.bokelskere.no/bc4e570cc5e0a867e93cd97468a4a68c730b7e5f1c4d44ca71fd6509.jpeg" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" height="320" src="https://static.bokelskere.no/bc4e570cc5e0a867e93cd97468a4a68c730b7e5f1c4d44ca71fd6509.jpeg" width="205" /></a></div>
<div>
<span style="font-weight: normal;"><br /></span></div>
<div>
<span style="font-weight: normal;"><br /></span></div>
<h4>
Mors og fars historie</h4>
<div>
av Edvard Hoem. Utgitt på Oktober forlag i 2005.</div>
<div>
<br /></div>
<div>
Romanen "Mors og fars historie" er en erindringsbok. Edvard Hoem har gått tilbake i tid for å finne ut hvordan foreldrenes historier egentlig var. Hvem var foreldrene før de ble hans foreldre? Forfatteren har selvsagt krydret de faktiske hendelser med sine egne tanker og diktet videre på det som er kjent fra deres liv.<br />
<br />
Far var lekpredikant i Gudbrandsdalen under krigen, mens mor var kokke på Fåberg pleiehjem. De møttes første gang i 1945. Da hadde mor allerede fått et barn med en tysk soldat som stakk av, mens far hadde vært forlovet med kvinnen han elsket. Denne kvinnen måtte han gi slipp på ettersom han var odelsgutt på en storgård på vestlandet, og kvinna hadde sin egen gård å ta hånd om i Gudbrandsdalen. Dermed kunne ikke det bli disse to. Mor kom da etterhvert seilende inn i livet til far - og fordi begge to var sveket og hadde måtte gi opp den virkelige kjærligheten - så er det en trist, men vakker historie som fortelles om hvordan disse to ble til Edvard Hoems mor og far.<br />
<br />
Romanen forteller sterke enkelthistorier - og en enda sterkere sam-historie. Det er fortellingen om to som begge ville ha noen andre, men som til slutt tok til takke med hverandre. Og som fikk et godt nok liv sammen. I tillegg hører vi mye om hvordan bondekulturen var i Norge på denne tida, om krigsårene og om hvor få valgmuligheter en ungdom egentlig hadde i 1940-åra.<br />
<br />
Jeg har hørt denne boka som lydbok og det var en fantastisk opplevelse. Det er nemlig forfatteren selv som leser.<br />
<br />
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="https://static.bokelskere.no/c6d1ce0836bcd1af0d1944a965247e26ddca5241b81c8c9c446a0ed8.jpeg" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" height="320" src="https://static.bokelskere.no/c6d1ce0836bcd1af0d1944a965247e26ddca5241b81c8c9c446a0ed8.jpeg" width="199" /></a></div>
<br />
<br />
<br /></div>
<div>
<span style="font-weight: normal;"><br /></span></div>
<div>
<span style="font-weight: normal;"><br /></span></div>
MonicaShttp://www.blogger.com/profile/07754602492317631713noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-1122308239421245570.post-7271725567547562692017-01-09T03:39:00.000-08:002017-01-09T03:40:08.739-08:00To romaner - ett samlivsbrudd<h4>
Året</h4>
<div>
<i>av Tomas Espedal. Utgitt på Gyldendal forlag i 2016.</i></div>
<div>
<br /></div>
Tomas Espedal er en relativt velkjent forfatter fra Bergen (f.1961). Han har utgitt mange bøker, fått flere priser, flere er også oversatt til mange andre språk. Han eksperimenterer stadig med fortellerformen og har gitt ut både essay, brev, dagbok, reiseskildringer, selvbiografi, fotoroman – og nå en roman skrevet på en form som likner dikt.<br />
<br />
I Året møter vi en hovedperson som elsker – som elsker den samme personen gjennom hele livet, uten å nå bli elsket igjen. Det er flere år siden bruddet, men enda sørger ham. Romanen handler på et vis om det å få lov til å være i sorgen. Sorgen er en like naturlig del av livet som kjærligheten – og som døden. <br />
<br />
Hovedpersonen tilbringer påsken på sporet av den italienske 1300-talls dikteren Petrarca i Avignon. Petrarca er mest kjent for sine kjærlighetsdikt til Laura. Jeg-personen søker trøst for sin egen kjærlighetssorg ved å oppsøke stedene hvor Petrarca har vært. Han bor på lurvete hoteller, drikker og studerer Petrarca. Etterpå drar han på cruise i Middelhavet med sin 78 år gamle far. Han har et ambivalent forhold til faren – han både elsker ham og hater ham. Kanskje fordi de er like? Kanskje fordi faren eldes og det er vanskelig å ta inn over seg.<br />
<br />
Romanen er en form for dagboknotater. De hopper litt hit og dit – og selve fortellingen blir til i bruddstykker. Kjærlighetssorgen etter Janne ligger som et teppe over hele romanen – og er sår og litt deprimerende. Men det er også vakkert at en så sterk følelse kan berøre mennesker så sterkt.<br />
<br />
<br />
<span style="background-color: white; color: #333333; font-family: "helvetica neue" , "helvetica" , "arial" , sans-serif; font-size: 14px;"><i>«Å miste noen<br />som ikke blir borte<br />er nesten verre<br />enn å miste den<br />som er borte<br />for godt.<br />Å leve med kjærlighetstapet<br />samtidig som den du elsker<br />elsker en annen.<br />Det er en sang.<br />En novembersang.<br />En kjærlighetssang<br />i november.<br />Jeg elsker deg.<br />Det tar ikke slutt.<br />Heller ikke sangen tar slutt.<br />Det er noen andre som skal synge den.»</i></span><br />
<div style="text-align: right;">
(S.187 – 188)</div>
<br />
<br />
Boka er vakker og lettlest, og gir rom for ettertanke. Den fortjener å bli lest i ro og fred – og som en fortelling om de store og viktige følelsene her i livet. Det handler definitivt om livet, døden og kjærligheten.<br />
<br />
<br />
Denne romanen fikk litt medieomtale når den kom fordi både Tomas Espedal og den 17 år yngre ekskjæresten Silje Aa. Fagerlund har i år gitt ut romaner om samlivsbrudd og kjærlighetssorg. De har skrevet hver som roman om «det samme bruddet» - på et vis. <br />
<div>
<br /></div>
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="https://krydder.bib.no/0989/10574968.bilde.1478184070.s.jpg" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" src="https://krydder.bib.no/0989/10574968.bilde.1478184070.s.jpg" /></a></div>
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<br /></div>
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<br /></div>
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<br /></div>
<h4 style="clear: both; text-align: left;">
Eneste</h4>
<div>
<i>av Silje Aa. Fagerlund. Utgitt på Cappelen Damm i 2016.</i></div>
<div>
<br /></div>
Silje er født i 1978 og fra Oslo. Dette er hennes første utgivelse. Og den er i høyeste grad selvbiografisk. Silje er den som Tomas Espedal skildrer i sine seineste romaner som sin store tapte kjærlighet. Og etter å ha lest hans dystre kjærlighetssorg-bok Året så måtte jeg jo kaste meg over denne.<br />
<br />
Eneste – er en roman om et avsluttet kjærlighetsforhold. Skrevet i ettertid – altså etter at forholdet tok slutt. Jeg-personen, som heter Silje, forteller om hvordan forholdet til den 17 år eldre forfatteren startet, forløp og endte. Det var Siljes første forhold – og derfor eneste. Eneste peker både på det eneste forholdet, den eneste i hennes liv – og kanskje også det at hun var hans Eneste store kjærlighet. I hvert fall på dette tidspunktet. <br />
<br />
Eneste er nok kanskje den vakreste kjærlighetsfortellinga jeg har lest – noe som kanskje ikke sier så mye ettersom tradisjonelle kjærlighetsfortellinger ikke er det jeg leser mest av. Men den varmen, varheten, ærligheten og ømheten som ligger i denne romanen er ikke klisj<span style="background-color: white; font-family: "arial" , "helvetica" , sans-serif; font-size: 11.5px;">é</span>fylt, men ekte på et vis. <br />
<br />
Jeg tror på kjærlighetsfortellinga – på starten, varigheten og på slutten. På hvorfor den opphørte. Det var ingen som ønsket at det skulle opphøre, men forskjellene i deres livssituasjon ble kanskje for merkbare og kontrastene for store. Han den «gamle» med en datter han må lage en trygg ramme rundt – hun med hele ungdomstida foran seg. Han den etablerte forfatteren – hun på spranget av karrieren. Hun som må finne ut hvilken utdanning hun skal ta, omgås jevnaldrende venner, leve sitt liv – han som bare «<b>er</b> forfatter»… Aldersforskjellen ble for synlig i flere situasjoner. Som hun skriver et sted så ville hun ikke ha ham med seg ut med sine studievenner – de representerte to forskjellige univers.<br />
<div>
<br /></div>
<div>
<i>"</i><span style="background-color: white; color: #333333; font-family: "helvetica neue" , "helvetica" , "arial" , sans-serif; font-size: 14px;"><i>Samtidig var det noe aldersløst over deg, som om du var eldre enn meg på en ung måte som tilhørte bare deg."</i> (S.31)</span><br />
<br />
Romanen skildrer vakkert et ekte kjærlighetsforhold som tar slutt – ikke fordi de ønsker det, men fordi livene og rammene deres er for ulike. For at begge skal leve sine liv så må de skilles. Ingen skal «utslette» den andre – begge skal vokse. </div>
<div>
<br /></div>
<div>
<i>"<span style="background-color: white; color: #333333; font-family: "helvetica neue" , "helvetica" , "arial" , sans-serif; font-size: 14px;">Det begynte å løsne i meg, som et glipp, som et glipp med kroppen. Hvordan begynner en kropp å glippe en annen. </span></i><span style="background-color: white; color: #333333; font-family: "helvetica neue" , "helvetica" , "arial" , sans-serif; font-size: 14px;"><i>Finne den andres pust for høy, en hånd for varm. Løsne meg litt fra armen din før jeg sovner, for å klare å sovne. Være den som trenger å løsne."</i> (S.106)</span><br />
<br />
Motsetningen til den dystre romanen til Espedal er enorm. Espedal skildrer nærmest en undergang – og i romanen Året er det ikke mye vakkert om det som var. Mens i denne Eneste så skildres alt som en vakker bit av livet som har passert. </div>
<div>
<br /></div>
<div>
Nydelig. Lettlest. Vakkert språk. Jeg tror på kjærligheten ut fra denne – og jeg tror på at den også kan ta slutt….</div>
<div>
<br /></div>
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="https://krydder.bib.no/0976/10507588.bilde.1464263471.s.jpg" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" src="https://krydder.bib.no/0976/10507588.bilde.1464263471.s.jpg" /></a></div>
<div>
<br />
<div>
<br /></div>
<div>
<br /></div>
</div>
MonicaShttp://www.blogger.com/profile/07754602492317631713noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-1122308239421245570.post-16129196328288294062017-01-08T01:35:00.000-08:002017-01-08T01:37:58.041-08:00Familieliv på godt og vondt - ispedd litt humor<h4>
Winter i verdens rikeste land</h4>
<div>
<i>av Janne S. Drangsholt. Utgitt på Tiden forlag i 2016.</i></div>
<div>
<br /></div>
<div>
Dette er fortsettelsen av "Ingrid Winters makeløse mismot" som ble utgitt i 2015. Det er strengt tatt ikke nødvendig å lese bøkene i rekkefølge, men man får med seg noen flere poenger om man har gjort det. Den første boka har Henriette Steenstrup kjøpt filmrettighetene til, så trolig får vi møte Ingrid Winter på lerretet også etterhvert. <a href="https://www.nrk.no/kultur/bok/amazon-kjoper-verdensrettighetene-til-_ingrid-winters-makelose-mismot_-1.12697174" target="_blank">Amazon crossing har dessuten kjøpt verdensrettighetene</a> til boka så de har nå rettighet til å utgi boka på alle språk og i alle former i hele verden - bortsett fra i Norge. </div>
<div>
<br /></div>
<div>
I "Winter i verdens rikeste land" møter vi Ingrid og familien når de nå har kommet godt i orden i nytt hus. Problemet er bare at huset trenger omfattende vedlikehold: taket er lekk og kledningen er råtten. Aller helst vil de bare ta seg et par ukers sommerferie i Italia, men de innser at alle pengene de har - og vel så det - trengs til å fikse huset. En dag flytter det en ny familie inn i nabohuset. De ser ut til å ha nok penger, de er sosiale og de virker som den lykkeligste og mest perfekte familien. I sterk kontrast til Winters. Familiene treffes raskt, og mens Ingrid er skeptisk, så blir Ingrids mann raskt sjarmert av både familien og husbondens effektivitet og kreativitet. Og det beste av alt: han kan bidra til at de selv kan fikse alt som trengs å fikses på huset. Dermed øyner de håp om at de kan få den etterlengtede ferien sin til sist. Men alt går ikke på skinner... Og det ene drar det andre med seg. Og kanskje topper det seg da disse to familiene drar til fjells - sammen med Ingrid Winters gamle far på slep - for å virkelig nyte det å være ute i norsk natur...</div>
<div>
<br /></div>
<div>
Denne romanen er full av humor og håpløse situasjoner, og det blir morsomt nettopp fordi mye er gjenkjennbart. Enten hos seg selv eller noen man kjenner. Romanen er lettlest - og jeg gleder meg allerede til bok nr 3.</div>
<div>
<br /></div>
<div>
<br /></div>
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="https://krydder.bib.no/0990/10590732.bilde.1476366027.s.jpg" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" src="https://krydder.bib.no/0990/10590732.bilde.1476366027.s.jpg" /></a></div>
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<br /></div>
<h4 style="clear: both; text-align: left;">
Hålke</h4>
<div>
<i>av Helene Uri. Utgitt på Gyldendal forlag i 2016.</i></div>
<div>
<br /></div>
Romanen tar for seg forholdet mellom Ebba og Karl som har vært gift i 46 år. De bor i blokkleilighet, er dårlig til beins og nå har det blitt hålkeføre ute som gjør at de er fanget i leiligheta. Fortellinga går over ei uke midt i januar – og det er Ebba som eier synsvinkelen. De første dagene går det relativt greit, de spiller Scrabble, ser på serier og følger med på det som skjer utenfor vinduet. Ebba er den utålmodige for hun vil ut og få luft, mens Karl holder henne igjen. Han bestemmer at ingen får gå ut før kommunen har strødd – og det lar vente på seg. Imens må de spise det de har – og etterhvert tar kaffen slutt.<br />
<br />
Imens går livet sin vante gang her i leiligheta og Ebbas tanker og utsagn gir oss etterhvert innblikk i hvordan deres 46års samliv har vært. Og det har ikke vært noen dans på roser... Vi får som sagt alt gjennom Ebbas «øyne» og vi har derfor med en ikke nøytral forteller å gjøre. Og nettopp dette er kanskje det som gjør boka interessant. For hva er sant – og hva er avhengig av hvem som forteller? Vi eier jo egentlig bare vår egen sannhet – og virkeligheten blir jo alltid farget av den som lever i den..<br />
<br />
I tillegg til at dette handler om et langt ekteskap, så handler det også om det å bli gamle sammen, det å bli litt mer hjelpeløs – og det å bli litt mer opptatt av historien – av alt som har skjedd. <br />
<br />
<br />
"<i>Ebbas tanker beveger seg bakover i tid. Som ung tenkte hun mest på fremtiden. Sånn er det vel med alle; på et tidspunkt legger man merke til at det er blitt mindre planer, men desto mer minner. Før farget forestillingen om fremtiden nåtiden, fortiden var noe man var ferdig med. Nå er det fortiden som smitter over på nåtiden. Fremtiden vil man helst ikke vite noe om.</i>" (side 159)<br />
<div>
<br /></div>
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="https://krydder.bib.no/0988/10578991.bilde.1476267828.s.jpg" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" src="https://krydder.bib.no/0988/10578991.bilde.1476267828.s.jpg" /></a></div>
<div>
<br /></div>
MonicaShttp://www.blogger.com/profile/07754602492317631713noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-1122308239421245570.post-78268725486250258692016-12-29T09:10:00.000-08:002016-12-29T23:48:38.402-08:00Bøker som setter sporNoen bøker gjør et så dypt inntrykk at man aldri glemmer dem. De kan være rørende, fæle, overraskende eller bare helt annerledes. Opp gjennom årene har jeg lest mange slike. De siste jeg har lest som havner i denne kategorien er disse fire her. Disse glemmer jeg aldri....<br />
<br />
<br />
<h4>
Det blir ikke bedre</h4>
<div>
<i>av Jan Grue. Utgitt på Gyldendal forlag i 2016.</i></div>
<div>
<br /></div>
<br />
Romanens hovedperson er August Wilhelmsen, en offentlig ansatt analytiker av «livskvalitet» i et fremtidig sammenslått departement for helse <b>og</b> næring. <br />
<br />
Romanen starter med en brutal presentasjon av bokas tema da August forteller om Terje som er død, men som heldigvis "gikk i pluss." Terje er en tidligere skolekamerat som alle nok har sett på som litt sær og rar. En dag får August invitasjon til å delta i Terjes sluttscene. Og det er her jeg merker at jeg som leser får en litt guffen følelse… En sluttscene er en film som lages med den som skal dø i hovedrollen og som blir til en film som legges ut på youtube/internett i ettertid - som en feiring av den døde. Det er istedenfor en begravelse. Og som de etterlatte selvsagt er stolt over å få flest mulig <i>likes</i> på. Sluttscenen er den enkeltes avslutning på livet, og det er ulike filmselskaper som produserer disse filmene. Den som dør spiller hovedrollen og venner og familie har biroller i filmen.<br />
<br />
August er altså en offentlig ansatt som har som arbeidsfelt å finne ut om folk dør da de bør dø – ut fra et samfunnsøkonomisk perspektiv. Det menneskelige aspektet er fjernet, og man finregner på hvilke diagnoser som bør medføre døden for ikke å bli ulønnsomme. Hvor er grensa mellom et menneskes tjenesteproduksjon og det å bli en økonomisk belastning for samfunnet… <br />
<br />
Når jeg leser boka – så kjenner jeg at dette er ubehagelig, fordi det er på et vis reality-TV med et helt feil innhold. Samtidig så er jo døden noe som rammer alle og som for så vidt er den mest naturlige ting i verden. Men jeg vil ikke at også døden skal bli underholdning… Men for 20 år siden så var det heller ingen som tenkte at sex og intriger på direkten mellom helt vanlige folk skulle bli underholdning (Paradise hotel og diverse andre serier).<br />
<div>
<br /></div>
<div>
Dette er guffen lesning, samtidig som det er høgst aktuelt. Det rommer diskusjonen om aktiv dødshjelp og diskusjonene om dyr behandling av sjuke. Slike debatter har vi jo allerede – men i denne romanen er det satt på spissen, samtidig som det skildres helt nøytralt. Og i et samfunn som er helt likt vårt. Det er ikke noen framtidsroman. Det er en samtidsroman.</div>
<div>
<br />
Jeg anbefaler denne fordi den gjør noe med meg som leser. Jeg glemmer den aldri! Og den setter fingeren på mange aktuelle tema for hvordan vi ser på et menneske og verdien av liv. Også når det gjelder dyr og planter. Er det et slik samfunn vi er på vei mot? <br />
Det ekle er jo at dette er framtidssamfunnet – puttet inn i kjente rammer. Det gjør at det ikke går an å distansere seg fra det. Det angår plutselig meg – her og nå.</div>
<div>
<br /></div>
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="https://krydder.bib.no/0992/10583504.bilde.1478186576.x.jpg" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" height="320" src="https://krydder.bib.no/0992/10583504.bilde.1478186576.x.jpg" width="190" /></a></div>
<div>
<br /></div>
<div>
<br /></div>
<h4>
Merkelig vær i Tokyo</h4>
<div>
<i>av Hiromi Kawakami. utgitt på Press forlag i 2015.</i></div>
<div>
<i><br /></i></div>
<br />
Boka har to hovedpersoner – som det er 30 års aldersforskjell mellom. Tsukiko, 38 år, som ofte sitter alene på en bar og drikker. En dag støter hun på en av sine gamle lærere fra videregående. Læreren, Harutsuna Matsumoto-sensei, er altså 30 år eldre enn henne. Tsukiko forkorter navnet hans til Sensei, som er en tittel som betyr «lærer». <br />
<br />
Tsukiko og Sensei avtaler aldri når de skal møtes i denne baren, men de treffer på hverandre her ved jevne og ujevne mellomrom. Samtaleemnene handler om det nære, om her og nå, ofte om det de spiser eller drikker, men i tillegg består møtene av taushet – god taushet. Som regel går det i sake - store mengder. Og noe øl. <br />
<br />
Historien om møtene mellom Tsukiko og Sensei fortelles med en slags langsom varsomhet, og det handler mye om sanselige opplevelser i matveien, om hvem de er – og hvorfor de er som de er. Men til tross for denne tiltrekkingen som eksisterer mellom dem, så blir det lite fysisk kontakt. Og det til tross for at de etter hvert viser seg å ha varme følelser for hverandre – på hver sin måte. Men hvem er det egentlig som holder igjen? Det ligger hele tiden noe sårt og udefinert mellom dem, to ensomme sjeler som treffes, uten egentlig å ha behov for noen andre enn seg selv. Allikevel blir de stadig trukket mot den andre, uten at de egentlig skjønner selv hva det handler om. <br />
<br />
Som leser venter vi stadig på at noe skal skje – og det gjør det også – men kanskje ikke akkurat det vi forventer. Innimellom tenker jeg også at «kom igjen da, ta skrittet!». <br />
<br />
Boka er vakker. Den handler om kjærlighet mellom to ensomme (frivillig eller ufrivillig?), om kjærlighet på tvers av alder. Om denne sterke følelsen som binder to mennesker sammen selv om de forsøker å stritte imot fordi fornuften tilsier at dette ikke er riktig. Eller fordi de er redd for å bli avvist, ikke å strekke til.<br />
<div>
<br /></div>
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="https://krydder.bib.no/0933/10254964.bilde.1422527790.x.jpg" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" height="320" src="https://krydder.bib.no/0933/10254964.bilde.1422527790.x.jpg" width="210" /></a></div>
<div>
<br /></div>
<h4>
Ingen savner Edward Niema</h4>
<div>
<i>av Eivind Larssen. Utgitt på Schibsted forlag i 2014.</i></div>
<div>
<br /></div>
Edward bor i Warszawa i en leilighet som tidligere hadde vært fylt av lyder. Lyden av dusjing tidlig om morgenen, lyden av subbende tøfler over slitt tregulv, lystig nynning og innimellom spørsmål som «du – vi skulle ikke funnet på noe i helgen da?» eller «du, hvor syns du vi skal dra i ferien?» <br />
<br />
Nå er alle disse lydene borte – ingen lyder fra stua, badet eller fra gangen. Heller ikke på soverommet var det noen lyder lengre. «Så det er slik det er, til og med lydene forsvinner.» <br />
<br />
Da kona bæres ut av pleierne roper hun hysterisk «under sofaen, Edward! Under sofaen!» og han kikket selvsagt godt etter- men fant ikke noe. Han slo seg til ro med at hun sikkert hadde blitt sprø pga sjukdommen. Edward oppsøker så presten for å ta hånd om begravelsen til kona, men der viser det seg at noen andre allerede har både betalt og ordnet opp både i forhold til kiste og begravelsesbyrå. Det var ubegripelig ettersom det ikke fantes noen annen nær familie. <br />
<br />
I kirken treffer han Arek, organisten – som det viser seg han skal få mye med å gjøre etter hvert. For det dukker stadig opp flere merkelige hendelser – og det viser seg at kona hans har hatt noen ganske store hemmeligheter for ham. Som får ganske store konsekvenser for Edwart. <br />
<br />
Boka er full av humor og spenning – og det er en pageturner – på grensen til krim. Og selv om boka heter Ingen savner Edward Niema – så gjør <b>JEG</b> det. Både han, Arek og fjellgorillaen Mattis.<br />
<div>
<br /></div>
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="https://krydder.bib.no/0916/10150528.bilde.1413271676.x.jpg" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" height="320" src="https://krydder.bib.no/0916/10150528.bilde.1413271676.x.jpg" width="191" /></a></div>
<div>
<br />
<br />
<h4>
Noen har endelig funnet meg</h4>
<div>
<i>av Runo Isaksen. Utgitt på Aschehoug forlag i 2013.</i></div>
<div>
<br /></div>
<div>
<br />
<br />
Romanen starter med en prolog fra 20. juni 2009, mens selve handlingen i boka starter i kapittel en tre måneder før det igjen. Det er slutten av mars. Ask er kunstfotograf, er sammen med Sally etter at det er blitt slutt mellom han og konen Bente, og han har en tenåringssønnen David som er bortreist på skole. Søstra hans, Lisa, har nettopp dødd, og han føler at fortiden hans er blitt borte med henne. De var alltid to – nå er det bare han tilbake. Og alt er usikkert, oppløst, borte – sier han. <br />
<br />
Romanen starter med at Sally spør han: «<i>Hva er det aller fineste jeg kunne gi deg?, eller hva er det aller fineste jeg kunne gjøre for deg?</i>» <br />
<br />
Sally og Ask drar til Finse hvor Lisa døde. Og de gjenskaper dødsfallet hennes (mens han filmer). Lisa døde ved å hoppe fra verandarekkverket og ned i den dype, dype snøen. Hvor hun ble stående helt fast. Hele hendelsen på Finse blir en ganske dramatisk opptakt til resten av boka. <br />
<br />
Gjennom boka blir vi godt kjent med Ask og alle menneskene rundt ham, og sakte rulles livshistoria hans opp. Filosofien til Sally er at han nok må deale med fortida si, for å kunne få en god framtid. Problemet er bare at fortida rommer mer enn Sally vet om… <br />
<br />
Ask drives av en sterk, men lunefull kjærlighetslengsel. Han er en ung mann med et vanskelig forhold til sine følelser. Men det som går igjen i hele romanen er åpningsspørsmålene: <i>Hva er det fineste jeg kan gjøre for deg?</i> Etter hvert vil leseren også begynne å grunne på dette. <br />
<br />
Boka har et rikt og godt språk, og selve fortellingen er godt oppbygd. Den er ganske enkel å lese, men har et litt kronglete personregister i starten. I alle fall opplevde jeg det slik. Men brikkene faller etter hvert på plass. Om enn ikke helt som forventet.<br />
<br />
Boka inneholder massevis av gullkorn, og tankefulle avsnitt. <br />
<br />
<br />
<span style="background-color: white; color: #333333; font-family: "helvetica neue" , "helvetica" , "arial" , sans-serif; font-size: 14px;"><i>"Jeg synes ikke at du skulle grave sånn i fortiden. Det er ikke i fortiden du lever. Så det beste vil være om du konsentrerer deg om det som er nå, og lar fortiden ligge. Du kan ikke gjøre noe med den likevel." (S.148)</i></span></div>
<div>
<span style="color: #333333; font-family: "helvetica neue" , "helvetica" , "arial" , sans-serif;"><span style="font-size: 14px;"><i><br /></i></span></span></div>
<div>
<span style="color: #333333; font-family: "helvetica neue" , "helvetica" , "arial" , sans-serif;"><span style="font-size: 14px;"><i><br /></i></span></span></div>
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="https://krydder.bib.no/0888/9926409.bilde.1384951838.x.jpg" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" height="320" src="https://krydder.bib.no/0888/9926409.bilde.1384951838.x.jpg" width="186" /></a></div>
<div>
<span style="color: #333333; font-family: "helvetica neue" , "helvetica" , "arial" , sans-serif;"><span style="font-size: 14px;"><i><br /></i></span></span>
<br />
<div class="MsoNormal">
<br /></div>
</div>
<br /></div>
MonicaShttp://www.blogger.com/profile/07754602492317631713noreply@blogger.com0