Det kan også skje oss

Et uoverskuelig mørke

av Håvard Syvertsen. Aschehoug. 2017.

Hovedpersonene i denne romanen er 5 ulike jeg-personer som alle opplever den samme katastrofen: et strømløst Oslo, ikke noe internett eller mobilforbindelse, helikoptre og menn med skytevåpen – og ett bilde før alle medier går i svart av et bombet Storting. Ingen vet hva som skjer – ingen vet hvem som står bak – eller hvor stort angrepet er. Men Norge er angrepet – og vi har ingen kommunikasjonsmåter som fungerer. Alle må sørge for seg selv – ut fra hva hver enkelt tenker er det smarteste å gjøre i en slik krisesituasjon. Og det er ikke bare Oslo sentrum som angripes, det er også Kongsberg.

Tidsramma er ca 20-30 år fram i tid. Det kan virke som at de som står bak kuppet er imot det multikulturelle samfunn – og det har vært et regimeskifte også i Sverige. Noe som har ført til at grensa til Sverige er stengt for nordmenn. De vil ikke ha utlendinger inn! Mange svensker er dessuten internert i leire rundt omkring i landet. 

Romanen er skrevet i jeg-form fra alle 5 personene. Det er Martin som må rømme med kona og barnebarnet Rebekka som de forsøker å ikke skremme, men de kan ikke gjøre rede for hvor mammaen hennes er. Hun har en strengt hemmelig jobb og er på jobbreise – trolig angående noe som har med kuppet å gjøre. Det er sjukepleieren Kaisa som trosser eksplosjoner og bevæpnede menn for å gjøre sin plikt med å hjelpe sårede. Det er Fredrik som er i ferd med å få et forhold til Kaisa. Det er Lilly som bor på Kongsberg og er leder på kulturhuset og som må dra på jobb for å ta hånd om ansatte. Alle disse menneskene opplever den samme katastrofen – og det er lett å tenke at krigen kan ramme også oss en gang i framtida. Som den rammet for eksempel Syria. Det er veldig mye vanskeligere å distansere seg fra fortellinga når det er Oslo som rammes – samt landsbygda. Ingen steder kan man være trygg – man vet ikke hvem som er angriperne eller hvilke planer de har. Man må bare ta beslutninger på vegne av seg selv – og håpe man overlever…

Jeg syns romanen er god – men vond. Den er dyster og den viser hva mennesker er i stand til å gjøre når det handler om liv eller død. Det er lett å tenke at det skjer ikke meg, eller oss – eller Norge. 

Men hva har vi egentlig å kommunisere med dersom strømmen går – og internett og mobildekning forsvinner? 

Plutselig er det bare mørkt – et uoverskuelig mørke...



Romanen er lettlest og mørk. Den er vond, men godt skrevet. Og den får i hvert fall meg til å reflektere over hvordan det er å bli angrepet, være på flukt – og å ikke ane utfallet…