Fortellingen om mor og far

I høst har det vært debatt om romaner som skildrer virkelige mennesker og virkelige hendelser. Jeg har ikke tenkt å kaste meg inn i den debatten, men har lyst å fortelle om to slike romaner som jeg nettopp har lest. Den ene kom ut i fjor, den andre for over 10 år siden! Begge er verdt å lese.

Myggfangerne

av Päivi Laakso. Utgitt på Cappelen Damm i 2016.


Laakso er forfatter og billedkunstner som er født i Finland, men som har bodd i Norge i ca 30 år. Dette er hennes tredje roman.

I denne lille romanen på litt over 100 sider fortelles en naken og ærlig historie. Fortellingen omhandler noen uker i januar 2009 og åpningsscenen foregår hjemme hos far og mor i Finland og vi får et presist bilde av disse to – og samlivet deres. Jeg-fortelleren heter Päivi – er billedkunstner og bor i Oslo, de gamle foreldrene det fortelles om bor i Tornio, hvor også forfatteren Päivi vokste opp.

Mor og far skal til sjukehuset på kontroll. Det har i alle år vært mor som har vært inn og ut av sjukehuset med diverse problemer, syndromer og sykdommer. Denne gangen er det far som skal til kontroll. Han har fått prostatakreft og må sjekkes jevnlig. Selve bilturen ut til sjukehuset er dramatisk, da det viser seg at far ikke har helt oversikt over hvor de skal og hvorfor. Han har nok begynnende Alzheimers, og mor veileder og peker så godt hun kan. Heldigvis kommer de seg helskinnet til sjukehuset, men her får de en uventet beskjed av legen.

Innimellom hendelsene i romanen blir vi også kjent med familiens fortid, og den er ikke bare rosenrød...

"Jeg har aldri sett far knuse ting. Han knuste bare barn." (S.96)

Alt fortelles av en jeg-person som er allvitende. Fortelleren er inni hodet til mor hele tida, men vi treffer jeg-personen selv i siste del av romanen. Her trår Päivi fram som datteren som har flytta til Oslo.

Romanen er skrevet i et enkelt språk med ganske korte, barberte setninger. Ingen ting unødvendig er med. Forholdet mellom mor og far skildres ut fra hva som sies og hva som blir gjort, men også ut fra hva mor tenker. Jeg stusset litt over dette i starten, fordi datteren som jo ER jeg-personen er ikke til stede i første halvdel av romanen. Men det at vi hele tida leser om mor og far gjør dette litt nærere enn om de skulle hatt bare navnene sine. Man føler familierelasjonen hele tida. 

Romanen er kjapp å lese, men trenger desto lengre tid for å fordøyes.

Mors og fars historie

av Edvard Hoem. Utgitt på Oktober forlag i 2005.

Romanen "Mors og fars historie" er en erindringsbok. Edvard Hoem har gått tilbake i tid for å finne ut hvordan foreldrenes historier egentlig var. Hvem var foreldrene før de ble hans foreldre? Forfatteren har selvsagt krydret de faktiske hendelser med sine egne tanker og diktet videre på det som er kjent fra deres liv.

Far var lekpredikant i Gudbrandsdalen under krigen, mens mor var kokke på Fåberg pleiehjem. De møttes første gang i 1945. Da hadde mor allerede fått et barn med en tysk soldat som stakk av, mens far hadde vært forlovet med kvinnen han elsket. Denne kvinnen måtte han gi slipp på ettersom han var odelsgutt på en storgård på vestlandet, og kvinna hadde sin egen gård å ta hånd om i Gudbrandsdalen. Dermed kunne ikke det bli disse to. Mor kom da etterhvert seilende inn i livet til far - og fordi begge to var sveket og hadde måtte gi opp den virkelige kjærligheten - så er det en trist, men vakker historie som fortelles om hvordan disse to ble til Edvard Hoems mor og far.

Romanen forteller sterke enkelthistorier - og en enda sterkere sam-historie. Det er fortellingen om to som begge ville ha noen andre, men som til slutt tok til takke med hverandre. Og som fikk et godt nok liv sammen. I tillegg hører vi mye om hvordan bondekulturen var i Norge på denne tida, om krigsårene og om hvor få valgmuligheter en ungdom egentlig hadde i 1940-åra.

Jeg har hørt denne boka som lydbok og det var en fantastisk opplevelse. Det er nemlig forfatteren selv som leser.

To romaner - ett samlivsbrudd

Året

av Tomas Espedal. Utgitt på Gyldendal forlag i 2016.

Tomas Espedal er en relativt velkjent forfatter fra Bergen (f.1961). Han har utgitt mange bøker, fått flere priser, flere er også oversatt til mange andre språk. Han eksperimenterer stadig med fortellerformen og har gitt ut både essay, brev, dagbok, reiseskildringer, selvbiografi, fotoroman – og nå en roman skrevet på en form som likner dikt.

I Året møter vi en hovedperson som elsker – som elsker den samme personen gjennom hele livet, uten å nå bli elsket igjen. Det er flere år siden bruddet, men enda sørger ham. Romanen handler på et vis om det å få lov til å være i sorgen. Sorgen er en like naturlig del av livet som kjærligheten – og som døden.

Hovedpersonen tilbringer påsken på sporet av den italienske 1300-talls dikteren Petrarca i Avignon. Petrarca er mest kjent for sine kjærlighetsdikt til Laura. Jeg-personen søker  trøst for sin egen kjærlighetssorg ved å oppsøke stedene hvor Petrarca har vært. Han bor på lurvete hoteller, drikker og studerer Petrarca. Etterpå drar han på cruise i Middelhavet med sin 78 år gamle far. Han har et ambivalent forhold til faren – han både elsker ham og hater ham. Kanskje fordi de er like? Kanskje fordi faren eldes og det er vanskelig å ta inn over seg.

Romanen er en form for dagboknotater. De hopper litt hit og dit – og selve fortellingen blir til i bruddstykker. Kjærlighetssorgen etter Janne ligger som et teppe over hele romanen – og er sår og litt deprimerende. Men det er også vakkert at en så sterk følelse kan berøre mennesker så sterkt.


«Å miste noen
som ikke blir borte
er nesten verre
enn å miste den
som er borte
for godt.
Å leve med kjærlighetstapet
samtidig som den du elsker
elsker en annen.
Det er en sang.
En novembersang.
En kjærlighetssang
i november.
Jeg elsker deg.
Det tar ikke slutt.
Heller ikke sangen tar slutt.
Det er noen andre som skal synge den.»

(S.187 – 188)

Boka er vakker og lettlest, og gir rom for ettertanke. Den fortjener å bli lest i ro og fred – og som en fortelling om de store og viktige følelsene her i livet. Det handler definitivt om livet, døden og kjærligheten.


Denne romanen fikk litt medieomtale når den kom fordi både Tomas Espedal og den 17 år yngre ekskjæresten Silje Aa. Fagerlund har i år gitt ut romaner om samlivsbrudd og kjærlighetssorg. De har skrevet hver som roman om «det samme bruddet» - på et vis.

Eneste

av Silje Aa. Fagerlund. Utgitt på Cappelen Damm i 2016.

Silje er født i 1978 og fra Oslo. Dette er hennes første utgivelse. Og den er i høyeste grad selvbiografisk. Silje er den som Tomas Espedal skildrer i sine seineste romaner som sin store tapte kjærlighet. Og etter å ha lest hans dystre kjærlighetssorg-bok Året så måtte jeg jo kaste meg over denne.

Eneste – er en roman om et avsluttet kjærlighetsforhold. Skrevet i ettertid – altså etter at forholdet tok slutt. Jeg-personen, som heter Silje, forteller om hvordan forholdet til den 17 år eldre forfatteren startet, forløp og endte. Det var Siljes første forhold – og derfor eneste. Eneste peker både på det eneste forholdet, den eneste i hennes liv – og kanskje også det at hun var hans Eneste store kjærlighet. I hvert fall på dette tidspunktet.

Eneste er nok kanskje den vakreste kjærlighetsfortellinga jeg har lest – noe som kanskje ikke sier så mye ettersom tradisjonelle kjærlighetsfortellinger ikke er det jeg leser mest av. Men den varmen, varheten, ærligheten og ømheten som ligger i denne romanen er ikke klisjéfylt, men ekte på et vis.

Jeg tror på kjærlighetsfortellinga – på starten, varigheten og på slutten. På hvorfor den opphørte. Det var ingen som ønsket at det skulle opphøre, men forskjellene i deres livssituasjon ble kanskje for merkbare og kontrastene for store. Han den «gamle» med en datter han må lage en trygg ramme rundt – hun med hele ungdomstida foran seg. Han den etablerte forfatteren – hun på spranget av karrieren. Hun som må finne ut hvilken utdanning hun skal ta, omgås jevnaldrende venner, leve sitt liv – han som bare «er forfatter»… Aldersforskjellen ble for synlig i flere situasjoner. Som hun skriver et sted så ville hun ikke ha ham med seg ut med sine studievenner – de representerte to forskjellige univers.

"Samtidig var det noe aldersløst over deg, som om du var eldre enn meg på en ung måte som tilhørte bare deg." (S.31)

Romanen skildrer vakkert et ekte kjærlighetsforhold som tar slutt – ikke fordi de ønsker det, men fordi livene og rammene deres er for ulike. For at begge skal leve sine liv så må de skilles. Ingen skal «utslette» den andre – begge skal vokse. 

"Det begynte å løsne i meg, som et glipp, som et glipp med kroppen. Hvordan begynner en kropp å glippe en annen. Finne den andres pust for høy, en hånd for varm. Løsne meg litt fra armen din før jeg sovner, for å klare å sovne. Være den som trenger å løsne." (S.106)

Motsetningen til den dystre romanen til Espedal er enorm. Espedal skildrer nærmest en undergang – og i romanen Året er det ikke mye vakkert om det som var. Mens i denne Eneste så skildres alt som en vakker bit av livet som har passert. 

Nydelig. Lettlest. Vakkert språk. Jeg tror på kjærligheten ut fra denne – og jeg tror på at den også kan ta slutt….

Familieliv på godt og vondt - ispedd litt humor

Winter i verdens rikeste land

av Janne S. Drangsholt. Utgitt på Tiden forlag i 2016.

Dette er fortsettelsen av "Ingrid Winters makeløse mismot" som ble utgitt i 2015. Det er strengt tatt ikke nødvendig å lese bøkene i rekkefølge, men man får med seg noen flere poenger om man har gjort det. Den første boka har Henriette Steenstrup kjøpt filmrettighetene til, så trolig får vi møte Ingrid Winter på lerretet også etterhvert. Amazon crossing har dessuten kjøpt verdensrettighetene til boka så de har nå rettighet til å utgi boka på alle språk og i alle former i hele verden - bortsett fra i Norge. 

I "Winter i verdens rikeste land" møter vi Ingrid og familien når de nå har kommet godt i orden i nytt hus. Problemet er bare at huset trenger omfattende vedlikehold: taket er lekk og kledningen er råtten. Aller helst vil de bare ta seg et par ukers sommerferie i Italia, men de innser at alle pengene de har - og vel så det - trengs til å fikse huset. En dag flytter det en ny familie inn i nabohuset. De ser ut til å ha nok penger, de er sosiale og de virker som den lykkeligste og mest perfekte familien. I sterk kontrast til Winters. Familiene treffes raskt, og mens Ingrid er skeptisk, så blir Ingrids mann raskt sjarmert av både familien og husbondens effektivitet og kreativitet. Og det beste av alt: han kan bidra til at de selv kan fikse alt som trengs å fikses på huset. Dermed øyner de håp om at de kan få den etterlengtede ferien sin til sist. Men alt går ikke på skinner... Og det ene drar det andre med seg. Og kanskje topper det seg da disse to familiene drar til fjells - sammen med Ingrid Winters gamle far på slep - for å virkelig nyte det å være ute i norsk natur...

Denne romanen er full av humor og håpløse situasjoner, og det blir morsomt nettopp fordi mye er gjenkjennbart. Enten hos seg selv eller noen man kjenner. Romanen er lettlest - og jeg gleder meg allerede til bok nr 3.

Hålke

av Helene Uri. Utgitt på Gyldendal forlag i 2016.

Romanen tar for seg forholdet mellom Ebba og Karl som har vært gift i 46 år. De bor i blokkleilighet, er dårlig til beins og nå har det blitt hålkeføre ute som gjør at de er fanget i leiligheta. Fortellinga går over ei uke midt i januar – og det er Ebba som eier synsvinkelen. De første dagene går det relativt greit, de spiller Scrabble, ser på serier og følger med på det som skjer utenfor vinduet. Ebba er den utålmodige for hun vil ut og få luft, mens Karl holder henne igjen. Han bestemmer at ingen får gå ut før kommunen har strødd – og det lar vente på seg. Imens må de spise det de har – og etterhvert tar kaffen slutt.

Imens går livet sin vante gang her i leiligheta og Ebbas tanker og utsagn gir oss etterhvert innblikk i hvordan deres 46års samliv har vært. Og det har ikke vært noen dans på roser... Vi får som sagt alt gjennom Ebbas «øyne» og vi har derfor med en ikke nøytral forteller å gjøre. Og nettopp dette er kanskje det som gjør boka interessant. For hva er sant – og hva er avhengig av hvem som forteller? Vi eier jo egentlig bare vår egen sannhet – og virkeligheten blir jo alltid farget av den som lever i den..

I tillegg til at dette handler om et langt ekteskap, så handler det også om det å bli gamle sammen, det å bli litt mer hjelpeløs – og det å bli litt mer opptatt av historien – av alt som har skjedd.


"Ebbas tanker beveger seg bakover i tid. Som ung tenkte hun mest på fremtiden. Sånn er det vel med alle; på et tidspunkt legger man merke til at det er blitt mindre planer, men desto mer minner. Før farget forestillingen om fremtiden nåtiden, fortiden var noe man var ferdig med. Nå er det fortiden som smitter over på nåtiden. Fremtiden vil man helst ikke vite noe om." (side 159)