Pageturner - men ikke akkurat krim

Dersom du ønsker å krype opp i sofaen med pledd, en te-kopp og la deg fange av en god historie - så har jeg en anbefaling å komme med!

Berge

av Jan Kjærstad, utgitt på Aschehoug forlag i 2017.

Romanen Berge handler om et grufullt massedrap på en kjent Arbeiderpartifamilie. Når romanen starter er det journalisten Ine Wang som er jeg-person, og som får nyss om at noe forferdelig har skjedd på ei hytte langt til skogs i Oslo. Ine har vært en fremadstormende journalist, men har i det siste slitt litt med både det ene og det andre. Hun øyner nå en sjanse til å igjen få suksess dersom hun får til et godt portrettintervju i forbindelse med denne drapssaken….

Romanen har altså tre jeg-fortellere. Den første er Ine Wang, mens den andre er den anerkjente og tillitsfulle dommer Peter Malm som får denne nasjonale kriminalsaken i fanget. Han blir utpekt som dommer, og setter sin ære i å forvalte denne tilliten godt og rettferdig.

Den siste jeg-fortelleren er Berge selv, Nicolai Berge– den antatte terroristen. Han som sitter på den hele og fulle sannhet. Han som raskt utpeker seg som gjerningsmann. Han treffer vi i siste del av boka, og det er knyttet stor spenning til hans fortelling….

På sett og vis er dette en krimroman. Den har et plott som må oppklares – og spenningen knytter seg selvsagt til dette. Denne romanen har store likhetstrekk med 22.juli. Det er ikke mulig å tenke noe annet. Angrep på Ap, angrep på en hel nasjon og hvordan «alle» blir berørt av dette – dommerens respektfulle oppdrag kan sammenlignes med rollen som Geir Lippestad fikk. Og i denne romanen lammes også hele befolkningen av overraskelsen om at noe så grusomt kan skje her i Vårt lille land.

Noen har kanskje prøvd seg på Kjærstad før og funnet ut at han er ikke noe for deg. Denne boka er det!! Kjærstad er kjent for både å eksperimentere med form, og å være litt «tung» å lese. Men Berge er egentlig ingen av delene. Den er lettlest og en pageturner – du suges inn i fortellingen. Det som er Kjærstads «eksperiment» denne gangen er ikke språk og form, men at han tør og evner å ta for seg 22.juli-problematikken på denne måten.

Romanen er en pageturner. det er litt fælt å si det i mars, men skal du lese bare en bok i år – så ta denne. Jeg tror aldri du glemmer den!

4 gode, men ulike bøker som jeg leste i 2018

Dersom du trenger noen gode boktips, så ta en titt på lista under. Dette er bøker jeg varmt vil anbefale som jeg leste i 2018. Og mine anbefalinger har et bredt spekter - og mange av dem har fått alt for lite oppmerksomhet, syns jeg. 

Sjøen om vinteren

Av Sivert N. Nesbø, utgitt på Tiden forlag, 2018

Eli er 12 år og romanens hovedperson. Alt erfares, fortelles og reflekteres av henne. Eli ligger inne i campingvogna og lytter til foreldrenes samtale utenfor. De tror hun sover. Hun bruker å lytte til foreldrene når de tror hun sover. Det er spennende, men litt skummelt også. Hun hører mora fortelle til faren at bestefaren kvelden før de kommer fram har gått rundt i hagen og gjemt små skatter – overraskelser – som Eli skal få finne de første dagene de er på besøk. Han har alltid brukt å gjøre dette, men nå begynner vel Eli å bli for stort? Hun er 12 år. Denne skatteleitinga var mer naturlig tidligere når Eli og storebroren begge var små. Nå er hun i ferd med å bli for stor for den. Men kan man bli for stor for å leite etter skatter, til å få små gaver?

Eli titter ut gjennom en glipe i gardina, og ser foreldrene sitte i hver sin campingstol og drikke øl og klapse mygg. Kun faren blir plaga av myggen. Eli syns det er fint å se foreldra sitte slik å slappe av. Da hun var mindre trodde hun at faren knapt sov. Han drev alltid med noe – tidlig og seint. Enten i stua eller i kjelleren. En morgen hadde hun spurt mora om faren aldri sov. Da hadde mora svart at «Joda, men han sover bare litt mindre enn meg». Det var et svar som Eli ble beroliget av.

Dagen etter kommer Eli og foreldra fram til hennes mormor og morfar. De drar dit hver sommer, og Eli har gode minner derfra. Dette var andre sommeren som broren hennes ikke var med. Han vil ikke lengre være med. Han vil heller jobbe og feste, henge med venner. Nå er Eli «alene» barn i familien. Og også hun er i brytninga mellom barn og ungdom.

Hun føler seg for stor til å leke, men samtidig så har hun lekenheten i seg. Hos besteforeldra har hun også noen venner som hun omgås når hun er der om somrene: Selma og Andreas. Eli likte å finne på ting med dem, og hun følte at også de trives sammen med henne. De har brukt å gå på jordbærslang, klatre på høyballer, bade i kulpen og andre sommeraktiviteter. Også denne sommeren treffer hun Selma og Andreas. Og det er et helt år siden sist. Det føles fint, samtidig som de alle kjenner på at de er iferd med å bli ungdommer med andre interesser…

Og slik snirkler fortellinga seg framover. Ispedd noen tilbakeblikk fra tidligere besøk hos besteforeldrene, skoletida og en litt opprivende hendelse på leirskole. Hendelser som starter som uskyldige, men som raskt utarter og som i et barnesinn setter spor for alltid. Hvis vi tenker etter så har vi sikkert alle noen enkeltepisoder fra barndom – tidlig ungdom – som vi fortsatt husker som alvorlige. Enten pga frykt, svik eller smerte. Det er sterke erfaringer som former oss – enten vi vil eller ikke. 

Og alt er ikke enkelt for foreldrene til Eli heller. Det er hendelser i hverdagen som vitner om at ikke alt er tipptopp. Det er vanskelig for Eli å forstå hele bildet – ettersom hun bare får med seg bruddstykker av det som skjer. Og det er vel slik vi voksne gjør for å skåne barna våre. Og når barna ikke har forutsetninger for å forstå det som skjer, så kan de fort måtte finne ut av det selv. Og det trenger jo ikke alltid å være riktig, men det trenger ikke alltid å gjøre noe heller.

Slik er det også i denne vakre romanen. Den skildrer Elis tilværelse og Elis tanker. Vi følger henne i brytningen mellom barn og ungdom. Det er en krevende tid, men mye følelser og mye usikkerhet. Samtidig som det er en periode og en utvikling som alle skal igjennom. 

Og det handler om å bli bevisst på alle nyanser i livet og i ulike relasjoner. På et tidspunkt erkjenner jo barn at alt ikke et trygt. Alt er i forandring. Alt kan skje. 

Dette er en roman som passer for alle – for alle som opplever livet. Og for alle som en gang har vært 12 år…

Singularitet

av Marita Fossum, utgitt på Oktober forlag 2018.

Gulline Syvertsen, kalt Gullemor – som er en ressurssterk og bemidlet dame midt i livet - er lei av at alt er forutsigbart og trygt. Hun bestemmer seg for å bryte ned tryggheten – leve på kanten - og måten hun skal gjøre det på er å prostituere seg. Selvmarginalisering kaller hun det. 

Prosjektet høres absurd ut – fordi de aller fleste som prostituerer seg gjør det pga pengene. Det gjør ikke Gullemor. Hun har altså en helt annen drivkraft i det – som gjør dette til et planlagt og ønsket prosjekt. 

Hun jobber en del med selve annonseringen, hva skal hun skrive for at det skal være kort, konsist, men presist? For hun ønsker seg andre kunder enn vanlige "horekunder". Hun tilbyr en annen tjeneste enn kun nærhet og sex - hun vil at samtalen også skal være viktig. Etter hvert ender hun med: Sex & samtale – kan kjøpes av voksen dame.

Hun vurderer hvordan hun skal markedsføre det – ut fra hvilke kunder hun tror hun vil ha, og ender med at lapper som henges langs steder hvor potensielle kunder ferdes er den beste og mest effektive løsningen. 

Hun henger lappene langs Akerselva og langs en sidevei til Akerselva. Fordi hun liker folk som ikke bare ferdes på den bredeste sti…

Så er det bare å vente på responsen – og utryggheten…

Dette er en annerledes roman. En roman som i likhet med hovedpersonen går litt i oppløsning. 

Eller ikke i oppløsning, men det krever en del tankevirksomhet, vurderinger og grublinger hos leseren. Gulline har en annen måte å reflektere på, og agere på, enn det jeg har. Og sikkert mange med meg. Og det gjør jo nettopp denne boka fascinerende, litt skummel – og litt vond. Jeg må rett og slett vurdere mine egne tanker, holdninger og egen tanke om trygghet.

Dersom du tør å utfordres litt, så er dette boka for deg!

Kjærleik i aldrings år

Eigil Steinsfjord, utgitt på Snøfugl forlag i 2017

Noen ganger ramler man over forfattere, norske forfattere, som man aldri har hørt om, men som det viser seg at man burde fått med seg på et tidligere tidspunkt. 

Eigil Steinsfjord – er en slik forfatter. Denne boka her er innkjøpt av Norsk kulturråd, via innkjøpsordningen til alle bibliotek, og derfor fant jeg denne her. 

I denne romanen er det lektor Eirik Fjeld som er hovedpersonen. Han har nettopp blitt pensjonist, og tilbringer mye tid alene på hytta. Kona Laila er aktivt engasjert i miljøspørsmål, og bruker mye av sin tid på å få stengt veien de bor i for gjennomgangstrafikk og parkering i veikanten. Eirik har ikke det samme brennende engasjementet, og vi aner tidlig at de nok har glidd litt fra hverandre. 

På en av sine spaserturer møter Eirik en dame som gjenkjenner han som sin tidligere lærer. Hun er begeistret for å treffe ham igjen, og han lar seg selvsagt sjarmere. Dette blir starten på et vennskap – som skal gi både sorger og gleder. Det er mange års aldersforskjell mellom dem, men det gjør ingen ting. De hygger seg på teater og kafe – og Eirik trives med å bli involvert i Inguns familie. 

Men noe er galt. Eirik glemmer. Han roter med dager, avtaler og ting. 

Demens og glemsomhet har ingen stor rolle i denne romanen, men den ligger som et teppe rundt alt som skjer. Og selv om hendelser ikke direkte er knyttet opp mot sjukdommen, så er det stor sjanse for at den er med på å påvirke det som skjer. Og slik er det jo i virkeligheten også. Det at man glemmer noe, fører ofte til noe annet – som verken var planlagt eller meninga. Men som bare blir slik….

Da jeg begynte å lese boka, så tenkte jeg at dette er en «lettvekter». Jeg syns språket ikke var noe særlig, jeg syns menneskeskildringene og handlinga var platt – men det tok ikke mange sidene før jeg var grepet. Og fra det øyeblikk – så endret det både språk og handling, for meg. Og jeg har kost meg med romanen, og menneskene, og ønsket den ikke skulle ta slutt!

Og den inneholder noen avsnitt som gir grunn til ettertanke:

Vegen heim går han nattemørkret åleine. Han kom seg ikkje til å spørje om dei skulle gå ilag. Kvan ønskjer vel å vera innpåsliten? Kven ønskjer vel å bli avvist? Lukkelegast er den som går åleine. 

(S. 63)

Det kjem ein tanke som ikkje gjev han fred: Han kjem på at han vil leggje ein blome på grava til Jonas. På bussen kjem det på ein skokk med ungar, seks, sju år gamle. To småjenter set seg vis a vis han.

-Å så fin blome! Seier den eine! Får eg lukte?

Båe får sjølvsagt lukte.

-Å, så god lukt, seier ho som pratar.

-Eg heiter Louisa, ho heiter Sara. Kva heiter ho som skal få rosa?

- Det er ein mann.

- Kva heiter han?

-Jonas.

- Då blir han glad.

- ja, eg håpar det.

Slik kan eit lite menneske bli eit lyspunkt i kvardagen, og han fortel jenta då han reiser seg for å gå av at ho har gjort han glad.  (S. 105)

Vi sees (ikke)

Av Sara Løkvik Husby,  utgitt på Efrem forlag i 2017.

Ingeborg er litt vinglete. Hun legger til og trekker fra litt som det passer seg. Hun tenker og tror på det hun tenker. Noe av det er veldig lite – men vokser seg til å bli stort. Mens andre ting – som egentlig er ganske store og omfattende, blir bare en liten parentes. 

Romanen er en form for kjærlighetshistorie. Det er en kjærlighetshistorie mellom to – hvor den ene er dypt forelsket, den andre vet ikke at han er gjenstand for det… eller han vil ikke være det.

Ingeborg blir helt fiksert av denne forelskelsen, og hun får problemer med hverdagene – men heldigvis ser hun en annonse fra Røde Kors om å bli besøksvenn. På denne måten kommer hun inn i livet til Tobias. Samtidig som hun får noe å «drive med». Vennskapet mellom henne og Tobias blir kort og intenst. Tobias er pensjonert sjømann, uten tatoveringer, men med mye livsvisdom. Ingeborg kan lytte til ham – og Tobias trenger selskapet til Ingeborg. Han har heller ingen andre.

Dette er en lettlest liten roman – om forelskelse, om å bli forelsket i selve forelskelsen, om følelser som tar overhånd, om ensomhet. 

Og det er en perle av en roman med små flotte, presise formuleringer:

«......du lærer ikke noe av musikk. Du kan kjenne igjen ting du allerede har lært, men du lærer ingenting.»

«Var det fordi jeg rakk å se et liv, sammen, da jeg så han inn i øynene?»

«25 år, i starten på et liv som raser avgårde, snegler seg videre.»

To bøker om å akseptere seg selv og fortida

Kunsten å bli glad i seg selv

av Yukiko Motoya. Pax forlag. 2017.

I denne lille perlen av en roman møter vi en kvinne som heter Linde. Vi får innblikk i livet hennes gjennom 6 tidsbilder fra 6 ulike dager. Fra hun er tre år gammel og fram til hun er 63 år gammel.

Det er bare disse 6 døgnene som fortelles – og det er utrolig hvor godt man allikevel lærer Linde å kjenne. Og da kan man jo lure på hvor forutinntatte vi kan være, hvor lite vi trenger å vite om noen før vi selv «fyller» ut resten – etter eget hode.

Da vi treffer Linde første gang er hun 16 år og sammen med to venninner fra klassen. De skal bowle. Når de registrerer seg for å spille så skjer det en feil – og det registreres en spiller A i tillegg. Denne får de ikke fjernet – og det ender med at Linde på sitt første kast gjør det så dårlig at hun også kaster for A. Det rare er at som A så er hun kjempegod i bowling. Hva er det som gjør det? Hvorfor er hun dårlig som seg selv – men flink når hun er en annen? Er det det at hun slapper bedre av når hun spiller som A – eller er det det at hun som seg selv vil for mye?

Disse tre venninnene er outsidere i klassen og de er nok sammen fordi de alle faller utenfor – og ikke fordi de passer sammen. De har funnet sin måte å omgås på. Det handler jo for alle tre om å finne tilhørighet og vennskap – i motsetning til ensomhet og utenforskap. Men blir man venner og får tilhørighet – bare man ikke er utenfor eller ensom? Er det nok?

Denne romanen kan på sett og vis leses på flere nivå. Det er en fin roman om et kvinneliv fortalt gjennom 6 øyeblikksbilder. Samtidig så er den så mye mer! Det er kvinnehistorie, det handler om å søke etter lykken, det å tåle ensomheten og å bli glad i den man er! Og den er skrevet med varme, omtanke - en dæsj humor og en passe dose alvor og sårhet. Kort fortalt en bok som bør leses:)

Noe skal skje

av Therese Aasvik. Vigmostad Bjørke. 2017.

Fred er i 40åra og tilhører en litt velkjent karakter i norsk litteratur nå: ensomme menn – som sliter med noe.

Fred bor i Oslo. Hver torsdag besøker han søstera si og ungene og spiser middag med dem. Og hver første søndag i måneden besøker han moren sin. Fred jobber hjemmefra med å oversette bruksanvisninger til tekniske hjelpemidler for fysisk funksjonshemmede – som rullestoler, senger og lignende. Han går altoppslukende inn for jobben, og nettopp derfor står han også ofte fast. Pasientene som skal bruke hjelpemidlene skal kanskje tilbringe resten av livet sitt som avhengig av dem – og derfor blir det veldig viktig for Fred å behandle disse veilederne med respekt over oversette dem så godt og presist som mulig.

Fred drar ofte ut for å sitte på et svaberg og fiske. Her får han tenke – og være ensom – og vi skjønner raskt at det er noe i fortida som plager ham – bevisst eller ubevisst. Og på andre sida av sundet hvor han pleier å fiske ser han ofte ei dame sammen med dattera si. Han dagdrømmer litt om å bli kjent med henne – og på et tidspunkt blir også hun oppmerksom på ham – og et avstandsforhold vokser fram.

Romanen snegler seg framover – med jevnlige tilbakeblikk fra en spesiell sommer i barndommen. En sommer som varte så altfor lenge – og som burde ha endt tidligere. For hvis den hadde gjort det – så hadde heller ikke dette forferdelige skjedd – som Fred har fortrengt i alle disse årene.


Jeg syns dette var en fantastisk roman – til tross for at den har fått litt blandede kritikker. Den har et presist og godt språk, med mange finurligheter og flere setninger som har dobbel bunn. For en som er glad i språk – er det kjempeartig å lese denne. Også oppbygginga er god – og fortellingen rulles liksom videre, i små, små drypp.

Jeg har brukt lang tid på boka, nettopp fordi jeg har lest biter av den om igjen.

Og vil avslutte med noen sitater. Noen ettertenksomme, noen triste, noen morsomme…


«En gang var jo disse parene helt ukjente for hverandre. At de så kledde seg nakne og lagde flere mennesker, de tenker ikke over hvor enormt det egentlig er, de snakker om vanter og navnelapper når de egentlig konstant burde vært slått av den enorme oppgaven de har pålagt seg sjøl å løse.» (S.34)


«Da kjøkkenet var strøkent, kunne jeg gå. Jeg visste akkurat hvor kort tid jeg kunne bruke på å spise og rydde uten at pappa blei forbanna, jeg rydda ofte mer enn nødvendig, for det var sånn han tok oss på, alt vi burde ha gjort som han ikke hadde bedt oss om.» (s 53)


«Det skulle bare være mellomrom igjen i livet mitt. Jeg hadde planlagt det sånn. Innerst inne har jeg vel tenkt at jeg ikke har rett til å gjøre mer ut av meg.» (S 90)


«Det var ikke tilfeldig at det blei denne leiligheten. På andre visninger kom damene med prospektet knuga mot brystet og begynte å peke: Her skal vi ha det, sånn gjør vi det her. Og jeg prøvde ikke engang, etter hvert begynte jeg å lure på hvordan jeg skulle finne et sted å bo uten ei sånn dame i livet mitt. En som tok avgjørelser, som allerede hadde bestemt hvor skapet skulle stå.» (S 118)

 

Det kan også skje oss

Et uoverskuelig mørke

av Håvard Syvertsen. Aschehoug. 2017.

Hovedpersonene i denne romanen er 5 ulike jeg-personer som alle opplever den samme katastrofen: et strømløst Oslo, ikke noe internett eller mobilforbindelse, helikoptre og menn med skytevåpen – og ett bilde før alle medier går i svart av et bombet Storting. Ingen vet hva som skjer – ingen vet hvem som står bak – eller hvor stort angrepet er. Men Norge er angrepet – og vi har ingen kommunikasjonsmåter som fungerer. Alle må sørge for seg selv – ut fra hva hver enkelt tenker er det smarteste å gjøre i en slik krisesituasjon. Og det er ikke bare Oslo sentrum som angripes, det er også Kongsberg.

Tidsramma er ca 20-30 år fram i tid. Det kan virke som at de som står bak kuppet er imot det multikulturelle samfunn – og det har vært et regimeskifte også i Sverige. Noe som har ført til at grensa til Sverige er stengt for nordmenn. De vil ikke ha utlendinger inn! Mange svensker er dessuten internert i leire rundt omkring i landet. 

Romanen er skrevet i jeg-form fra alle 5 personene. Det er Martin som må rømme med kona og barnebarnet Rebekka som de forsøker å ikke skremme, men de kan ikke gjøre rede for hvor mammaen hennes er. Hun har en strengt hemmelig jobb og er på jobbreise – trolig angående noe som har med kuppet å gjøre. Det er sjukepleieren Kaisa som trosser eksplosjoner og bevæpnede menn for å gjøre sin plikt med å hjelpe sårede. Det er Fredrik som er i ferd med å få et forhold til Kaisa. Det er Lilly som bor på Kongsberg og er leder på kulturhuset og som må dra på jobb for å ta hånd om ansatte. Alle disse menneskene opplever den samme katastrofen – og det er lett å tenke at krigen kan ramme også oss en gang i framtida. Som den rammet for eksempel Syria. Det er veldig mye vanskeligere å distansere seg fra fortellinga når det er Oslo som rammes – samt landsbygda. Ingen steder kan man være trygg – man vet ikke hvem som er angriperne eller hvilke planer de har. Man må bare ta beslutninger på vegne av seg selv – og håpe man overlever…

Jeg syns romanen er god – men vond. Den er dyster og den viser hva mennesker er i stand til å gjøre når det handler om liv eller død. Det er lett å tenke at det skjer ikke meg, eller oss – eller Norge. 

Men hva har vi egentlig å kommunisere med dersom strømmen går – og internett og mobildekning forsvinner? 

Plutselig er det bare mørkt – et uoverskuelig mørke...



Romanen er lettlest og mørk. Den er vond, men godt skrevet. Og den får i hvert fall meg til å reflektere over hvordan det er å bli angrepet, være på flukt – og å ikke ane utfallet…

Forholdet mellom far og datter

Innimellom overraskes jeg stort over hvordan jeg klarer å plukke bøker med "likt" innhold. Jeg har nettopp lest to bøker - som begge handler om skilte menn som heter Daniel og deres forhold til sine døtre. Begge bøkene er gode, godt skrevet og med en ytre skummel hendelse som ligger og ulmer og gir romanene ytre spenning - selvom den viktigste handlingen er det som skjer inni holdene på folka.

Dette er helt nødvendig

av Benedicte Meyer Kroneberg, Cappelen Damm, 2016.

Fotografen Daniel er nyskilt og sliter med å forstå både hvorfor det ble slik og hva han nå skal gjøre. Nå er det hans dager sammen med barna, Ylva og Thea – og han velger å ta dem med på båttur for overnatting ute på ei øy hvor de som familie også brukte å være om somrene. Jentene er ikke så veldig interessert, så de sitter gjerne nede i båten med ipader eller leker sammen. Båtturen er nok viktigst for far – for å få tid for seg selv sammen med jentene, og for å få tid vekk fra eks’n. Han skrur av telefonen, vil ikke bli kontaktet – og han bestemmer seg for at de ikke skal dra tilbake dagen etter – slik avtalen med mor er. Han vil bryte den – muligens for å vise litt makt, muligens for å skremme/ «straffe» eks’n, for å kjenne på følelsen av å sitte i førersetet – i sitt eget liv, kanskje.
De kommer til bukta på øya, det er høst – og plutselig så kommer det jammen en båt til og trenger seg på. Den legger seg ganske nærme Daniel og jentene – og det irriterer ham. De dro jo hit for å være alene!

Daniel kommer i prat med ekteparet i den andre båten – og de informerer om at det er spådd skikkelig uvær neste kveld. Derfor må de dra inn til land dagen etter – men Daniel trosser dette. De andre drar – mens han og jentene blir. Det kan umulig bli SÅ dårlig vær....
Gjennom Daniels tanker får vi høre hvordan familielivet var, hvordan det havarerte og hvordan han ble bedratt. Denne romanen handler om hvordan en familie går til grunne - og om følelsene som ligger i det.

Ulvens år

av Anders Bortne, Tiden, 2017.

Romanen Ulvens år handler om Sara på 11 år som er skilsmissebarn – og som nettopp har vært på familieferie med moren (og den «nye» familien hennes) og som nå skal være med faren og hans nye kjæreste til Danmark.

Da romanen starter er vi hjemme hos mormor hvor alle er samlet, hvor morfar maser om et stabbur som må males før alle drar, om et litt anstrengt forhold mellom mor og morfar, og om at de MÅ dra snart ettersom Sara skal være med faren sin på ferie.
De kommer seg hjem – og Daniel tropper opp morgenen etter for å hente Sara – som avtalt. Forholdet mellom Daniel og eks’n Ragnhild virker litt anstrengt, men det bærer også preg av at begge gjør sitt beste for at samarbeidet skal være godt.

Daniel henter Sara og i bilen får de høre om at politiet advarer om en terrortrussel fra "pålitelige kilder" som gjør at alle må være på vakt. Men hvordan er man på vakt mot en ukjent trussel?
Terrortrusselen er rammen for resten av historien. Den ligger der og ulmer – og sprer gift mellom mennesker som vil hverandre vel. Ragnhild ringer Daniel flere ganger for å forsikre seg om at Sara er trygg – hun vil vite hvor de skal, ber dem om å endre sine planer om å dra på offentlig bad, om å holde seg unna Oslo sentrum – om å hele tida være på vakt. Daniel innfrir til en viss grad, men det går jo en grense for hvor mye Ragnhild skal bestemme over hans tid sammen med datteren.
Dette er en roman om forholdet mellom en far og hans datter – og de andre personene rundt som også påvirker valg, følelser og handlinger man gjør – eller ikke gjør. Det er tidligere kjærester, nåværende kjærester, halvsøsken og andre slektninger. Og romanen handler om hvordan man navigerer så godt man kan mellom andres forventninger og følelser – fordi man egentlig vil hverandre vel. Hvordan man på det viset legger bånd på seg selv, setter til side egne ønsker og behov – og innimellom får nok av alt sammen.

Det er en fin roman og relasjoner – og om kjærligheten mellom far og datter.

Levende og døde

Hvis du skal lese bare en bok i sommer, så anbefaler jeg denne. Den er brutal, ærlig, viktig og ikke minst særdeles godt skrevet.

 

 

Romanen «Levende og døde» kom originalt ut i 2014, men er oversatt til norsk i 2017. På koreansk heter romanen noe sånt som «Gutten kommer», mens den på norsk har fått tittelen «Levende og døde». Begge titlene passer godt.

Han Kang er født i Gwangju i Sør-Korea i 1970. Hun har studert koreansk litteratur, hun har skrevet flere romaner og fått flere priser.

 

Våren 1980 var det opprør i Sør-Korea. Studenter og unge arbeidere protesterer mot landets regime og Den 27. mai fant Gwangju-massakren sted. I Gwangju ble mennesker meid ned av hæren: de slås ihjæl, de skjæres opp med bajonett, de skytes i filler. Mange tas til fange og tortureres på måter som er så grusomme og utspekulerte at det nesten ikke er til å fatte. Umiddelbare tall over døde varierte sterkt fra noen dusin til over 2000, men etter en nærmere etterforskning utført av sivile myndigheter endte antall drepte på vel 200 og 850 skadde.

I «Levende og døde» fortelles denne historien. Flere unge mennesker forteller sin opplevelse i du-form. Noe som drar leseren tett inn i handlingen.

Dong-ho er 14 år. Han leter etter bestevennen blant de døde.

Han finner ikke vennen sin. I stedet havner han som frivillig i arbeidet med å sortere og stable likene i skolens gymsal. Det kommer stadig flere lik, og de som vanskeligst lar seg identifisere plasseres for seg. Dong-ho skriver ned all informasjon han kan om likene før kroppene går i oppløsning. Han vil gjerne gjøre en innsats for at familiemedlemmer kan finne igjen sine døde.

Romanen er vakker og ekstremt brutal. Men ikke mer brutal enn virkeligheten. Det tar tid å lese boka fordi den lukter av råtne lik, jeg kjenner smerten av tortur og av sorg. Det er helt uforståelig hva mennesker kan gjøre mot hverandre.

Boka er viktig.

Den er viktig for å få kjennskap til hva som foregår i andre land og hva andre mennesker gjennomlever. Det er en roman som skildrer det som skjedde i virkeligheten 27.mai 1980 – og som fortsatt skjer, daglig, mange steder i verden.

 

 

Romaner i brevs form

Det å skrive brev er det nesten ingen som gjør lengre og det er synd. For brevskriving er en helt annen aktivitet enn å slenge avgårde en mail. Det å skrive brev er litt mer "alvorlig" og omstendelig ettersom det krever flere handlinger og man vet at det tar litt tid før det kommer fram til mottakeren. Dersom man skriver feil - og har postlagt det, så er det ingen måte å kjapt få rettet opp i det. Man må vente.

Jeg har lest to brevromaner i sommer. To helt forskjellige, men brevformen er lik. Og begge bøkene er vel verdt å lese!

Den glitrende snøen ved verdens ende

av Eowyn Ivey. Utgitt på Panta forlag i 2016.

Oberst Allen Forrester og hans menn legger i 1885 ut på en nærmest umulig ekspedisjon opp Wolverine River i Alaska for å finne ut av hvordan landområdene der ser ut. Ingen har gjort det før dem. Hjemme sitter hans kone Sophie som gjerne skulle ha vært med, men som fikk reiseforbud fordi det er for farlig for en gravid kvinne.

Sophie skriver brev til Allen, og Allen skriver både brev til Sophie, men kanskje viktigere: han skriver dagbok underveis. Allen vet at området ved Wolverine river er farlig og skremmende og de aner ikke hva som møter dem i deres kartlegging av område og de innfødte. Reisefølget opplever både sult og dramatisk natur, men også det mytiske og mystiske som skjuler seg i dalen. Her opplever de uforklarlige hendelser i grensegangen mellom mennesker og dyr - og mellom levende og død. Alt nedtegnes i dagboka, og når Allen er for dårlig til å skrive selv så overtar noen av hans menn.

Hjemme gjennomgår Sophie sine egne problemer knyttet til det å vente på ektemannen, det at hun finner ut at hun har lyst til å drive med fotografering - og det at ikke alt er like enkelt å gjennomføre når man er oberstfrue - fordi det er knyttet forventninger til rollen.

Denne romanen er spennende og inneholder alt en god fortelling skal: kjærlighet, savn, uforklarlige hendelser, dramatikk og spenning. 

Forfatteren har tidligere skrevet Snøbarnet som sikkert mange har lest.

All gjeldende fornuft

av Wencke Mühleisen. Utgitt på Gyldendal forlag i 2017.

Jeg-personen i denne brevromanen er en kvinne i 60åra som ønsker endring i livet sitt. Hun skriver brev til tre personer: til sin livsledsager (mannen sin), til en venninne og til et ukjent "du". 

Jeg-personen bor på hybel i Stavanger hvor hun er ansatt som professor, mens mannen bor igjen i leiligheta i Oslo. 

(Til livsledsager)

"Hvordan har du det? spør du i telefonen. Jeg skal svare deg nå, i dette brevet. Jeg vil skrive brev til deg. På et vis er skriving det samme som kjærlighet: å leve i en så intensivert tilstand at sannhet og tilstedeværelse er avgjørende. Blodårene i hendene og armene som taster inn ordene, leder rett til hjertet. Det er gammeldag med brev, litt fjollete kanskje, men kan hende får ordene en annen klang enn i de hastige e-postene og sms-ene mellom oss? Ta det rolig, du trenger ikke skrive brev tilbake. Det er jeg som trenger å skrive til deg."  (S.9)

"Kjære du.

Du finnes ingen steder, men jeg skriver til deg! Jeg har lett, men finner deg ikke. [...] Jeg har ingen adresse å sende dette brevet til. Men jeg vil poste det med frimerke, påskrevet "Til deg". Hva annet kan jeg gjøre? Jeg vet ikke hva du er, hvem du er eller hvor du er. Dt er usannsynlig at du er den som er ansatt i Posten og åpner brevet fordi det verken har adressat [eller] avsender. Men alt kan hende. Det vet du." (S.16)

Kvinnen skriver brev gjennom litt over ett år, samtidig som hun gjennomgår en liten livskrise. Hun må bort fra alt, tar permisjon fra jobben som professor og flykter til en kjellerleilighet i Italia. 

(Til livsledsager)

"Jeg vet du har vært urolig fordi jeg ikke sa hvor jeg reiste, men bare sendte deg en sms om at jeg dro bort for en stund. Jeg hadde kommet fra Stavanger etter semesterstart og skulle starte på forskningspermisjonen min. Som om jeg var fri til hva som helst, fri til å flytte inn i et kjellerrom, sik jeg har gjort her i den italienske landsbyen hvor jeg holder til, der høstmorgenens mildhet lyser akkurat nå, mens jeg skriver til deg. Jeg kan ikke være sammen med deg. Jeg kan ikke være uten deg. Alt som før har falt meg naturlig, faller nå fra hverandre foran øynene mine. Derfor er jeg her." (S.59)

(Til venninnen)

"Jeg synes å høre stemmen din, den sindige, der du skyter inn at det jeg kaller den altomfattende meningsløsheten, i virkeligheten bare er det helt vanlige livet, der man gjør et eller annet, lever sammen med den ene eller den adre, besøker den ene eller den andre, hører på en eller annen musikk, er medlem i en eller annen organisasjon, stemmer på et eller annet parti, har en eller annen jobb. Alt detter ikke nødvendigvis forbundet med herandre, men en del av de nødvendige livsbevarende gjøremålene som mange er utelukket fra, og som mennesker verden over kjemper for å få lov å delta i - dette helt vanglige livet, som vi også kan kalle den helt vanlige meningsløsheten." (S. 83)

Gjennom slike brev får vi høre hvordan jeg-personen har det, hva slags liv hun har levd - og hvilke drømmer hun har. Det er en lettlest roman, med et innhold som er relevant for de fleste av oss - og med mange gode refleksjoner og tanker som er verdt å bruke litt tid på.

Definitivt en av mine favorittbøker i år!