Sjøen om vinteren
Av Sivert N. Nesbø, utgitt på Tiden forlag, 2018
Eli er 12 år og romanens hovedperson. Alt erfares, fortelles og reflekteres av henne. Eli ligger inne i campingvogna og lytter til foreldrenes samtale utenfor. De tror hun sover. Hun bruker å lytte til foreldrene når de tror hun sover. Det er spennende, men litt skummelt også. Hun hører mora fortelle til faren at bestefaren kvelden før de kommer fram har gått rundt i hagen og gjemt små skatter – overraskelser – som Eli skal få finne de første dagene de er på besøk. Han har alltid brukt å gjøre dette, men nå begynner vel Eli å bli for stort? Hun er 12 år. Denne skatteleitinga var mer naturlig tidligere når Eli og storebroren begge var små. Nå er hun i ferd med å bli for stor for den. Men kan man bli for stor for å leite etter skatter, til å få små gaver?
Eli titter ut gjennom en glipe i gardina, og ser foreldrene sitte i hver sin campingstol og drikke øl og klapse mygg. Kun faren blir plaga av myggen. Eli syns det er fint å se foreldra sitte slik å slappe av. Da hun var mindre trodde hun at faren knapt sov. Han drev alltid med noe – tidlig og seint. Enten i stua eller i kjelleren. En morgen hadde hun spurt mora om faren aldri sov. Da hadde mora svart at «Joda, men han sover bare litt mindre enn meg». Det var et svar som Eli ble beroliget av.
Dagen etter kommer Eli og foreldra fram til hennes mormor og morfar. De drar dit hver sommer, og Eli har gode minner derfra. Dette var andre sommeren som broren hennes ikke var med. Han vil ikke lengre være med. Han vil heller jobbe og feste, henge med venner. Nå er Eli «alene» barn i familien. Og også hun er i brytninga mellom barn og ungdom.
Hun føler seg for stor til å leke, men samtidig så har hun lekenheten i seg. Hos besteforeldra har hun også noen venner som hun omgås når hun er der om somrene: Selma og Andreas. Eli likte å finne på ting med dem, og hun følte at også de trives sammen med henne. De har brukt å gå på jordbærslang, klatre på høyballer, bade i kulpen og andre sommeraktiviteter. Også denne sommeren treffer hun Selma og Andreas. Og det er et helt år siden sist. Det føles fint, samtidig som de alle kjenner på at de er iferd med å bli ungdommer med andre interesser…
Og slik snirkler fortellinga seg framover. Ispedd noen tilbakeblikk fra tidligere besøk hos besteforeldrene, skoletida og en litt opprivende hendelse på leirskole. Hendelser som starter som uskyldige, men som raskt utarter og som i et barnesinn setter spor for alltid. Hvis vi tenker etter så har vi sikkert alle noen enkeltepisoder fra barndom – tidlig ungdom – som vi fortsatt husker som alvorlige. Enten pga frykt, svik eller smerte. Det er sterke erfaringer som former oss – enten vi vil eller ikke.
Og alt er ikke enkelt for foreldrene til Eli heller. Det er hendelser i hverdagen som vitner om at ikke alt er tipptopp. Det er vanskelig for Eli å forstå hele bildet – ettersom hun bare får med seg bruddstykker av det som skjer. Og det er vel slik vi voksne gjør for å skåne barna våre. Og når barna ikke har forutsetninger for å forstå det som skjer, så kan de fort måtte finne ut av det selv. Og det trenger jo ikke alltid å være riktig, men det trenger ikke alltid å gjøre noe heller.
Slik er det også i denne vakre romanen. Den skildrer Elis tilværelse og Elis tanker. Vi følger henne i brytningen mellom barn og ungdom. Det er en krevende tid, men mye følelser og mye usikkerhet. Samtidig som det er en periode og en utvikling som alle skal igjennom.
Og det handler om å bli bevisst på alle nyanser i livet og i ulike relasjoner. På et tidspunkt erkjenner jo barn at alt ikke et trygt. Alt er i forandring. Alt kan skje.
Dette er en roman som passer for alle – for alle som opplever livet. Og for alle som en gang har vært 12 år…
Singularitet
av Marita Fossum, utgitt på Oktober forlag 2018.
Gulline Syvertsen, kalt Gullemor – som er en ressurssterk og bemidlet dame midt i livet - er lei av at alt er forutsigbart og trygt. Hun bestemmer seg for å bryte ned tryggheten – leve på kanten - og måten hun skal gjøre det på er å prostituere seg. Selvmarginalisering kaller hun det.
Prosjektet høres absurd ut – fordi de aller fleste som prostituerer seg gjør det pga pengene. Det gjør ikke Gullemor. Hun har altså en helt annen drivkraft i det – som gjør dette til et planlagt og ønsket prosjekt.
Hun jobber en del med selve annonseringen, hva skal hun skrive for at det skal være kort, konsist, men presist? For hun ønsker seg andre kunder enn vanlige "horekunder". Hun tilbyr en annen tjeneste enn kun nærhet og sex - hun vil at samtalen også skal være viktig. Etter hvert ender hun med: Sex & samtale – kan kjøpes av voksen dame.
Hun vurderer hvordan hun skal markedsføre det – ut fra hvilke kunder hun tror hun vil ha, og ender med at lapper som henges langs steder hvor potensielle kunder ferdes er den beste og mest effektive løsningen.
Hun henger lappene langs Akerselva og langs en sidevei til Akerselva. Fordi hun liker folk som ikke bare ferdes på den bredeste sti…
Så er det bare å vente på responsen – og utryggheten…
Dette er en annerledes roman. En roman som i likhet med hovedpersonen går litt i oppløsning.
Eller ikke i oppløsning, men det krever en del tankevirksomhet, vurderinger og grublinger hos leseren. Gulline har en annen måte å reflektere på, og agere på, enn det jeg har. Og sikkert mange med meg. Og det gjør jo nettopp denne boka fascinerende, litt skummel – og litt vond. Jeg må rett og slett vurdere mine egne tanker, holdninger og egen tanke om trygghet.
Dersom du tør å utfordres litt, så er dette boka for deg!
Kjærleik i aldrings år
Eigil Steinsfjord, utgitt på Snøfugl forlag i 2017
Noen ganger ramler man over forfattere, norske forfattere, som man aldri har hørt om, men som det viser seg at man burde fått med seg på et tidligere tidspunkt.
Eigil Steinsfjord – er en slik forfatter. Denne boka her er innkjøpt av Norsk kulturråd, via innkjøpsordningen til alle bibliotek, og derfor fant jeg denne her.
I denne romanen er det lektor Eirik Fjeld som er hovedpersonen. Han har nettopp blitt pensjonist, og tilbringer mye tid alene på hytta. Kona Laila er aktivt engasjert i miljøspørsmål, og bruker mye av sin tid på å få stengt veien de bor i for gjennomgangstrafikk og parkering i veikanten. Eirik har ikke det samme brennende engasjementet, og vi aner tidlig at de nok har glidd litt fra hverandre.
På en av sine spaserturer møter Eirik en dame som gjenkjenner han som sin tidligere lærer. Hun er begeistret for å treffe ham igjen, og han lar seg selvsagt sjarmere. Dette blir starten på et vennskap – som skal gi både sorger og gleder. Det er mange års aldersforskjell mellom dem, men det gjør ingen ting. De hygger seg på teater og kafe – og Eirik trives med å bli involvert i Inguns familie.
Men noe er galt. Eirik glemmer. Han roter med dager, avtaler og ting.
Demens og glemsomhet har ingen stor rolle i denne romanen, men den ligger som et teppe rundt alt som skjer. Og selv om hendelser ikke direkte er knyttet opp mot sjukdommen, så er det stor sjanse for at den er med på å påvirke det som skjer. Og slik er det jo i virkeligheten også. Det at man glemmer noe, fører ofte til noe annet – som verken var planlagt eller meninga. Men som bare blir slik….
Da jeg begynte å lese boka, så tenkte jeg at dette er en «lettvekter». Jeg syns språket ikke var noe særlig, jeg syns menneskeskildringene og handlinga var platt – men det tok ikke mange sidene før jeg var grepet. Og fra det øyeblikk – så endret det både språk og handling, for meg. Og jeg har kost meg med romanen, og menneskene, og ønsket den ikke skulle ta slutt!
Og den inneholder noen avsnitt som gir grunn til ettertanke:
Vegen heim går han nattemørkret åleine. Han kom seg ikkje til å spørje om dei skulle gå ilag. Kvan ønskjer vel å vera innpåsliten? Kven ønskjer vel å bli avvist? Lukkelegast er den som går åleine.
(S. 63)
Det kjem ein tanke som ikkje gjev han fred: Han kjem på at han vil leggje ein blome på grava til Jonas. På bussen kjem det på ein skokk med ungar, seks, sju år gamle. To småjenter set seg vis a vis han.
-Å så fin blome! Seier den eine! Får eg lukte?
Båe får sjølvsagt lukte.
-Å, så god lukt, seier ho som pratar.
-Eg heiter Louisa, ho heiter Sara. Kva heiter ho som skal få rosa?
- Det er ein mann.
- Kva heiter han?
-Jonas.
- Då blir han glad.
- ja, eg håpar det.
Slik kan eit lite menneske bli eit lyspunkt i kvardagen, og han fortel jenta då han reiser seg for å gå av at ho har gjort han glad. (S. 105)
Vi sees (ikke)
Av Sara Løkvik Husby, utgitt på Efrem forlag i 2017.
Ingeborg er litt vinglete. Hun legger til og trekker fra litt som det passer seg. Hun tenker og tror på det hun tenker. Noe av det er veldig lite – men vokser seg til å bli stort. Mens andre ting – som egentlig er ganske store og omfattende, blir bare en liten parentes.
Romanen er en form for kjærlighetshistorie. Det er en kjærlighetshistorie mellom to – hvor den ene er dypt forelsket, den andre vet ikke at han er gjenstand for det… eller han vil ikke være det.
Ingeborg blir helt fiksert av denne forelskelsen, og hun får problemer med hverdagene – men heldigvis ser hun en annonse fra Røde Kors om å bli besøksvenn. På denne måten kommer hun inn i livet til Tobias. Samtidig som hun får noe å «drive med». Vennskapet mellom henne og Tobias blir kort og intenst. Tobias er pensjonert sjømann, uten tatoveringer, men med mye livsvisdom. Ingeborg kan lytte til ham – og Tobias trenger selskapet til Ingeborg. Han har heller ingen andre.
Dette er en lettlest liten roman – om forelskelse, om å bli forelsket i selve forelskelsen, om følelser som tar overhånd, om ensomhet.
Og det er en perle av en roman med små flotte, presise formuleringer:
«......du lærer ikke noe av musikk. Du kan kjenne igjen ting du allerede har lært, men du lærer ingenting.»
«......du lærer ikke noe av musikk. Du kan kjenne igjen ting du allerede har lært, men du lærer ingenting.»
«Var det fordi jeg rakk å se et liv, sammen, da jeg så han inn i øynene?»
«25 år, i starten på et liv som raser avgårde, snegler seg videre.»
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar