Brevet til Rosalin

Nydelig liten fortelling om de viktige tingene i livet

I romanen Brevet til Rosalin av Øystein Orten (utgitt på Samlaget i 2016) treffer vi Johannes som er i gang med å skrive brev til Rosalin på trettendedag jul. Av innledningen på brevet forstår vi at han aldri har skrevet til henne før – men at det er en sterk forbindelse mellom dem. Hva slags forbindelse dette er, er det resten av romanen handler om. 

Johannes bor alene med katten Pjask, han er litt dårlig til beins, hjemmehjelpen Marianne kommer innom jevnlig både for å ordne og vaske, men er også godt selskap. I tillegg stikker dataingeniøren innom dann og vann for å hjelpe ham med å betale regninger etc. Det er dataingeniøren som har funnet fram til Rosalin via internett. Også Asle blir vi kjent med. Asle er en tidligere elev – men også en som Johannes og kona tok seg litt ekstra av – i barndommen fordi det var så mye alkohol hjemme hos ham. De lot ham innimellom overnatte, ga ham kveldsmat og tørket de regnvåte klærne hans. Nå er han nesten 40 år gammel, men fortsatt barnslig til sinns.

Farfaren er viktig i Johannes liv. Og farfaren erfaringer blir også Johannes sine erfaringer. Johannes er født på samme dag som en alvorlig hendelse skjer i familien. Og selv om Johannes selvsagt ikke kan klandres for dette grusomme som skjer  – så bærer han med seg dette ansvaret og tyngda av det gjennom hele livet.

Hvem er så denne Rosalin som Johannes har bestemt seg for å skrive til – nå når han nesten er 100 år og legene bare gir han noen måneder igjen å leve? Vi forstår raskt at det er en sterk forbindelse mellom disse to, og når man har lest disse 100 sidene – levd seg inn i Johannes sin historie fra barndommen til i dag – så faller brikkene på plass. Det er ei stor bør Johannes har båret på gjennom livet. Noe av det har han arvet, noe har han selv lagt til…

Dette er en vakker roman, med et usedvanlig nydelig språk – fylt av gullkorn:

Nokon seier at ein kan misse språket av ulukker. Andre hevdar at visse lydar kan gjere ein stum. For farfar stemde begge delar. (S.12)

Men far gav oss andri kyss eller klemmar, slik mor gjorde. Far gav oss berre omfamningar. Då sa han aldri eit ord. Far brukte hendene. Aldri kinn eller munn. Men vi forstod kva han meinte. Å halda rundt nokon er også bokstavar i eit språk. (S.18)

Du skal ikkje lyge, heitte det i gamle dagar. [...] Men lygna er ikkje alle tider så lett å få auge på. Ikkje eingong inne i oss sjølve. For det finst ørsmå lygner i alle sanningar. (61)

Denne boka passer for alle!  Og den har et nydelig språk. Og selvsagt handler den om selve livet, døden og ikke minst kjærligheten.

En definitiv FAVORITTBOK!

Menn forklarer meg ting

Menn forklarer meg ting

essaysamling av Rebecca Solnit. Utgitt på Pelikan forlag i 2016.

Originalt ble denne gitt ut i 2014, og den består av 9 essay skrevet fra 2008 og fram til 2014. Rebecca Solnit er historiker, forfatter, aktivist og har i over 20 år skrevet om dette. Hun har gitt ut 17 bøker om politikk, geografi, samfunnsliv, feminisme og håp. 

Mansplaining er et uttrykk som forbindes med Solnit. Mansplaining er sammen satt av "man" og "splaining" som kommer fra verbet "to explain" og betyr at noen forklarer noen noe - i betydningen å framheve sin egen fortreffelighet. Ofte er det menn som gjør dette ovenfor kvinner de selv tror har lite innsikt eller kompetanse. Solnits essay "Menn forklarer meg ting" er morsomt på overflaten, men har en alvorlig undertone. Hva er det som gjør at mange menn føler sterkt for å forklare særlig kvinner om ting, selv om kvinnene faktisk har mer kunnskap og kompetanse om feltet? Mange kvinner har nok opplevd å bli belært av menn - uten å ha bedt om det. Og uten å trenge det.

I de andre essayene i boka kommer Solnit med kraftig samfunnskritikk - og toucher innom alvorlige tema som voldtektskultur, Kassandra-syndromet, språkets makt og at kvinner alltid må leve i frykt for å bli utsatt for vold eller voldtekt. Som hun så presist sier:

“Yeah, we know not all men are rapists and murderers, are not abusers and misogynists, but all women are impacted by the men who are.” And that’s where the focus needs to be, because it has such a huge impact.“

(http://fuckyeahrebeccasolnit.tumblr.com/page/4)

I essayet "Bestemor edderkopp" viser Solnit hvordan kvinner gjennom tidene er usynliggjort av menn og i samfunnet forøvrig. Hvordan stamtavler tidligere bare oppga forfedrene og ikke formødrene, hvordan kvinner som gifter seg mistet sitt eget navn og ble "fru Arthur Nicolls" i stedenfor Charlotte Brontë...Hvordan samfunnet reagerer med sjokk på forslaget om at alle menn får portforbud på campusområdet til et universitet pga mange voldtekter av damer...Men det er ingen som syns det er feil at damer bør kle seg godt, holde seg inne på kveldstid eller kun gå ut to og to - fordi de skal unngå å bli voldtatt av disse mennene....

Essaysamlinga er sterk og setter fingeren på mye av holdningene i samfunnet vårt som virkelig ikke er bra. Og som det fortsatt vil ta mange, mange år å komme til livs...

Hvorfor er det slik at damer omtales som sladrekjerringer - eller at vi også sier at menn er sladrekjerringer? Barn og kvinner er ikke ikke mer disponert for å lyve enn menn? Men det er en fin måte å undertrykke oss på. Og ved å fortsette å bruke slike uttrykk er vi med på å føre dette videre. 

Og det er med på å gjøre at kvinner som uttaler seg offentlig eller tydelig - først blir "dømt" på om dette i det heletatt er noe vi skal lytte til fordi hun kan være en løgnaktig sladrekjerring...En mann "dømmes" dessverre ikke på samme måte.

Jeg blir opprørt på kvinners vegne - over hele verden - når jeg leser denne boka. Og jeg mener at alle burde dykke inn i den og lese ett essay eller tre. Det er viktig samfunnskritikk og den setter fingeren på viktige hendelser opp gjennom historien - som viser at vi tross alt er på tur framover. Bare så uendelig sakte....

Kvinnene er det evige temaet, hvilket har mye til felles med å være objekt, eller til og med underkastet. Til sammenlikning er det skrevet svært få artikler om hvorvidt menn er lykkelige eller hvorfor også deres ekteskap ryker eller hvor fine eller ikke-fine kroppene deres er, selv filmstjernekroppene. Det er det kjønnet som begår flest forbrytelser, særlig voldsforbrytelser, og de begår også flest selvmord. [...]Jeg tror fremtiden til noe vi ikke lenger kan kalle feminisme må innvolvere en mer inngående studie av mannen. Feminismen forsøkte og forsøker fortsatt å endre hele den menneskelige verden; mange menn er med på dette prosjektet, men det re på høy tid å ta en nærmere kikk på hvordan prosjektet gagner mannen, og på hvordan status qou er nedbrytende også for menn. Det bør også ses nærmere på de mennene som utfører mesteparten av volden, truslene, hatet - den frivillige politistyrkens opprørskontroll - og hele kulturen som oppmuntrer dem. [...] Voldtekter har alltid blitt fremstilt som isolerte enkelthendelser som skyldes avvik hos overgriperen (eller naturlig ukontrollerbare drifter, eller offerets adferd), fremfor et mønster der årsakene er kulturelt betinget. Uttrykket "voldtektskultur" har begynt å bre om seg.

 (s.120-121)

Et hummerliv

Et hummerliv

av Erik Fosnes Hansen. Utgitt på Cappelen Damm i 2016.

Erik Fosnes Hansen er en av mine favorittforfattere, så jeg ble veldig glad da han igjen kom med en utgivelse. Jeg tok med meg boka hjem for å riktig kose meg med den. Og ble mer og mer i stuss for hver side jeg leste; hva i all verden er dette slags historie?? Først ble jeg sugd inn i fortellinga, men så ble jeg litt utålmodig og bekymret for om dette ikke var et "mesterverk" på linje med hans tidligere utgivelser, som f.eks.Salme ved reisens slutt og Løvekvinnen. Men bekymringen min var heldigvis grunnløs. Etter en liten downperiode i fortellinga der jeg lurte på om dette i det heletatt hadde noe for seg, så tok nøstinga til. Og forfatteren nøster hele fortellinga sammen igjen til sist. Og jeg kan her og nå bare opplyse om at jeg også likte denne romanen veldig godt, selvom den nok ikke kan måle seg helt med Løvekvinnen. Men den handler om livet på et høgfjellshotell, om en ensom ungdom og et ensomt barn. Og om to foreldre som er forsvunnet. Og selvsagt om hummer!

Sidd er 14 år. Han bor på Fåvnesheim høyfjellshotell med sine besteforeldre og hotellets ansatte. Det er forresten ikke så mange ansatte, fordi det er dårlige tider for høgfjellshotell. De fleste drar heller til syden.  Men kokken Jim er i høyeste grad til stede. Han har bodd der det meste av livet og er som en av familien.

Sidd er foreldreløs. Faren var en indisk lege fra Bergen og moren er forduftet. Ingen har fortalt Sidd nøyaktig hvorfor det er blitt slik. Hvor er det blitt av foreldrene? Sidd leter etter sin historie og sine røtter, men får bare utydelige svar.

Romanen starter dramatisk med et selskap – hvor banksjef Berge brått faller sammen, og Sidd gjør munn mot munn metoden – på ekte Røde kors hjelpekorps’ vis. Men banksjefen overlever ikke, til tross for Sidds heroiske innsats. Dødsfallet og gjenopplivingsforsøket går selvsagt hardt inn på Sidd og han blir sengeliggende en stund. Men dette er ikke eneste gang at Sidd redder liv i fortellinga.

Sidd samler på frimerker fra posten til hotellet, men plutselig har tilfanget av frimerket blitt nesten null. Han sjekker opp med resepsjonisten om det muligens kommer færre brev, men han får bekreftet at det kommer like mange som før. Sidd bestemmer seg for å spionere på hva som skjer med posten. Det er bestefaren som henter posten i resepsjonen og som alltid har brukt å åpne den og samtidig rive av frimerkene. Det viser seg at bestefaren henter posten og tar den med seg. Og etter litt etterforskning finner Sidd alle brevene – uåpnet. Hva har skjedd med bestefaren? Er det i ferd med å rable for ham?

En familie kommer til høgfjellshotellet, og de har en datter med seg, Karoline. Hun er en del yngre enn Sidd. Karoline er mye aleina ettersom foreldrene har så mye å ordne nede i bygda. Karoline vil spille minigolf, og etter hvert forbarmer Sidd seg over henne og blir med. Det er starten på et litt merkelig vennskap – som også vil bli ganske dramatisk.

Dette er en historie som man både kan le og grine til. Og ofte av de samme scenene. Det er en burlesk komedie som inneholder både kjærlighet og død. Og vi blir godt kjent med Sidd som er en ekte livredder i 1982 – som er det året dette foregår i.

Om savnet etter mamma

Døden

Noen ganger kommer man over vakre bøker om døden, om savnet, om samholdet blant de som blir igjen. Ofte tenker vi på døden som noe trist og vondt - og det er det - men grunnen til at det er trist og vondt er at man elsket den som er død. At man savner den som er borte for alltid. Og en mamma etterlater seg nesten alltid et tomrom, selvom det også kunne være et vanskelig forhold. Disse to bøkene jeg her vil fortelle om handler begge om savnet etter mamma, men er allikevel gode og varme fortellinger.

Lukta av våt jord om natta

av Maria B.Bokneberg. Utgitt på Samlaget i 2016.

Mie, Rakel og faren bor sammen på familiehytta. De er i sorg. En mangler. Mamma mangler. Mamma har tatt livet sitt. På familiehytta. Hun hengte seg.
Denne gangen fikk de ikke noe forvarsel, som de har fått før. Tidligere har hun bedt om hjelp eller kommet med små hint som har gjort at hun har blitt innlagt. Denne gangen gjorde hun ikke det.

Romanen handler om det å sørge over at mamma er borte. Om tankene man selv sliter med fordi man ikke klarte å avverge det. Om forståelsen man har fordi det gikk slik, og om bebreidelsene man har til seg selv, de rundt - og for det valget mamma tok.

Romanen forteller om tida like etter selvmordet. Om fortvilelsen, trøsten og samholdet for de som er igjen. Om det fine som var - og om det fine som må bygges opp igjen når en brikke er falt bort.

Dette er en viktig og fin fortelling om et vondt og vanskelig tema.

Sibylle

av Ingrid Z.Aanestad. Utgitt på Oktober forlag i 2016.

Søstrene Sibylle og Synne har alltid hatt et nært forhold. Nå bor Synne i Berlin, men har kommet hjem på ferie til Sibylle og far. Sibylle bor fortsatt hos far, men er straks på vei ut i verden for å gå videre på skole.

Sibylle, Synne og far drar over fjellet til vestlandet hvor mormor bor. De skal dit på ferie. Hos mormor er det bilder på veggene, men ingen av moren. Moren er død. Moren likte seg ikke foran kameraet, bare bak. Sibylle kjenner moren kun gjennom andres historier fortalt i bruddstykker.

Romanen handler om forholdet mellom søstrene, faren og mormor - og alles savn etter moren som er død. Man kan fint savne moren sin selvom man ikke husker henne selv. Fortellingen består av alminnelige hverdagsøyeblikk som til sammen danner historien om denne lille familien.

Det er en fin og varsom roman og savn og samhold.

Fortellingen om mor og far

I høst har det vært debatt om romaner som skildrer virkelige mennesker og virkelige hendelser. Jeg har ikke tenkt å kaste meg inn i den debatten, men har lyst å fortelle om to slike romaner som jeg nettopp har lest. Den ene kom ut i fjor, den andre for over 10 år siden! Begge er verdt å lese.

Myggfangerne

av Päivi Laakso. Utgitt på Cappelen Damm i 2016.


Laakso er forfatter og billedkunstner som er født i Finland, men som har bodd i Norge i ca 30 år. Dette er hennes tredje roman.

I denne lille romanen på litt over 100 sider fortelles en naken og ærlig historie. Fortellingen omhandler noen uker i januar 2009 og åpningsscenen foregår hjemme hos far og mor i Finland og vi får et presist bilde av disse to – og samlivet deres. Jeg-fortelleren heter Päivi – er billedkunstner og bor i Oslo, de gamle foreldrene det fortelles om bor i Tornio, hvor også forfatteren Päivi vokste opp.

Mor og far skal til sjukehuset på kontroll. Det har i alle år vært mor som har vært inn og ut av sjukehuset med diverse problemer, syndromer og sykdommer. Denne gangen er det far som skal til kontroll. Han har fått prostatakreft og må sjekkes jevnlig. Selve bilturen ut til sjukehuset er dramatisk, da det viser seg at far ikke har helt oversikt over hvor de skal og hvorfor. Han har nok begynnende Alzheimers, og mor veileder og peker så godt hun kan. Heldigvis kommer de seg helskinnet til sjukehuset, men her får de en uventet beskjed av legen.

Innimellom hendelsene i romanen blir vi også kjent med familiens fortid, og den er ikke bare rosenrød...

"Jeg har aldri sett far knuse ting. Han knuste bare barn." (S.96)

Alt fortelles av en jeg-person som er allvitende. Fortelleren er inni hodet til mor hele tida, men vi treffer jeg-personen selv i siste del av romanen. Her trår Päivi fram som datteren som har flytta til Oslo.

Romanen er skrevet i et enkelt språk med ganske korte, barberte setninger. Ingen ting unødvendig er med. Forholdet mellom mor og far skildres ut fra hva som sies og hva som blir gjort, men også ut fra hva mor tenker. Jeg stusset litt over dette i starten, fordi datteren som jo ER jeg-personen er ikke til stede i første halvdel av romanen. Men det at vi hele tida leser om mor og far gjør dette litt nærere enn om de skulle hatt bare navnene sine. Man føler familierelasjonen hele tida. 

Romanen er kjapp å lese, men trenger desto lengre tid for å fordøyes.

Mors og fars historie

av Edvard Hoem. Utgitt på Oktober forlag i 2005.

Romanen "Mors og fars historie" er en erindringsbok. Edvard Hoem har gått tilbake i tid for å finne ut hvordan foreldrenes historier egentlig var. Hvem var foreldrene før de ble hans foreldre? Forfatteren har selvsagt krydret de faktiske hendelser med sine egne tanker og diktet videre på det som er kjent fra deres liv.

Far var lekpredikant i Gudbrandsdalen under krigen, mens mor var kokke på Fåberg pleiehjem. De møttes første gang i 1945. Da hadde mor allerede fått et barn med en tysk soldat som stakk av, mens far hadde vært forlovet med kvinnen han elsket. Denne kvinnen måtte han gi slipp på ettersom han var odelsgutt på en storgård på vestlandet, og kvinna hadde sin egen gård å ta hånd om i Gudbrandsdalen. Dermed kunne ikke det bli disse to. Mor kom da etterhvert seilende inn i livet til far - og fordi begge to var sveket og hadde måtte gi opp den virkelige kjærligheten - så er det en trist, men vakker historie som fortelles om hvordan disse to ble til Edvard Hoems mor og far.

Romanen forteller sterke enkelthistorier - og en enda sterkere sam-historie. Det er fortellingen om to som begge ville ha noen andre, men som til slutt tok til takke med hverandre. Og som fikk et godt nok liv sammen. I tillegg hører vi mye om hvordan bondekulturen var i Norge på denne tida, om krigsårene og om hvor få valgmuligheter en ungdom egentlig hadde i 1940-åra.

Jeg har hørt denne boka som lydbok og det var en fantastisk opplevelse. Det er nemlig forfatteren selv som leser.

To romaner - ett samlivsbrudd

Året

av Tomas Espedal. Utgitt på Gyldendal forlag i 2016.

Tomas Espedal er en relativt velkjent forfatter fra Bergen (f.1961). Han har utgitt mange bøker, fått flere priser, flere er også oversatt til mange andre språk. Han eksperimenterer stadig med fortellerformen og har gitt ut både essay, brev, dagbok, reiseskildringer, selvbiografi, fotoroman – og nå en roman skrevet på en form som likner dikt.

I Året møter vi en hovedperson som elsker – som elsker den samme personen gjennom hele livet, uten å nå bli elsket igjen. Det er flere år siden bruddet, men enda sørger ham. Romanen handler på et vis om det å få lov til å være i sorgen. Sorgen er en like naturlig del av livet som kjærligheten – og som døden.

Hovedpersonen tilbringer påsken på sporet av den italienske 1300-talls dikteren Petrarca i Avignon. Petrarca er mest kjent for sine kjærlighetsdikt til Laura. Jeg-personen søker  trøst for sin egen kjærlighetssorg ved å oppsøke stedene hvor Petrarca har vært. Han bor på lurvete hoteller, drikker og studerer Petrarca. Etterpå drar han på cruise i Middelhavet med sin 78 år gamle far. Han har et ambivalent forhold til faren – han både elsker ham og hater ham. Kanskje fordi de er like? Kanskje fordi faren eldes og det er vanskelig å ta inn over seg.

Romanen er en form for dagboknotater. De hopper litt hit og dit – og selve fortellingen blir til i bruddstykker. Kjærlighetssorgen etter Janne ligger som et teppe over hele romanen – og er sår og litt deprimerende. Men det er også vakkert at en så sterk følelse kan berøre mennesker så sterkt.


«Å miste noen
som ikke blir borte
er nesten verre
enn å miste den
som er borte
for godt.
Å leve med kjærlighetstapet
samtidig som den du elsker
elsker en annen.
Det er en sang.
En novembersang.
En kjærlighetssang
i november.
Jeg elsker deg.
Det tar ikke slutt.
Heller ikke sangen tar slutt.
Det er noen andre som skal synge den.»

(S.187 – 188)

Boka er vakker og lettlest, og gir rom for ettertanke. Den fortjener å bli lest i ro og fred – og som en fortelling om de store og viktige følelsene her i livet. Det handler definitivt om livet, døden og kjærligheten.


Denne romanen fikk litt medieomtale når den kom fordi både Tomas Espedal og den 17 år yngre ekskjæresten Silje Aa. Fagerlund har i år gitt ut romaner om samlivsbrudd og kjærlighetssorg. De har skrevet hver som roman om «det samme bruddet» - på et vis.

Eneste

av Silje Aa. Fagerlund. Utgitt på Cappelen Damm i 2016.

Silje er født i 1978 og fra Oslo. Dette er hennes første utgivelse. Og den er i høyeste grad selvbiografisk. Silje er den som Tomas Espedal skildrer i sine seineste romaner som sin store tapte kjærlighet. Og etter å ha lest hans dystre kjærlighetssorg-bok Året så måtte jeg jo kaste meg over denne.

Eneste – er en roman om et avsluttet kjærlighetsforhold. Skrevet i ettertid – altså etter at forholdet tok slutt. Jeg-personen, som heter Silje, forteller om hvordan forholdet til den 17 år eldre forfatteren startet, forløp og endte. Det var Siljes første forhold – og derfor eneste. Eneste peker både på det eneste forholdet, den eneste i hennes liv – og kanskje også det at hun var hans Eneste store kjærlighet. I hvert fall på dette tidspunktet.

Eneste er nok kanskje den vakreste kjærlighetsfortellinga jeg har lest – noe som kanskje ikke sier så mye ettersom tradisjonelle kjærlighetsfortellinger ikke er det jeg leser mest av. Men den varmen, varheten, ærligheten og ømheten som ligger i denne romanen er ikke klisjéfylt, men ekte på et vis.

Jeg tror på kjærlighetsfortellinga – på starten, varigheten og på slutten. På hvorfor den opphørte. Det var ingen som ønsket at det skulle opphøre, men forskjellene i deres livssituasjon ble kanskje for merkbare og kontrastene for store. Han den «gamle» med en datter han må lage en trygg ramme rundt – hun med hele ungdomstida foran seg. Han den etablerte forfatteren – hun på spranget av karrieren. Hun som må finne ut hvilken utdanning hun skal ta, omgås jevnaldrende venner, leve sitt liv – han som bare «er forfatter»… Aldersforskjellen ble for synlig i flere situasjoner. Som hun skriver et sted så ville hun ikke ha ham med seg ut med sine studievenner – de representerte to forskjellige univers.

"Samtidig var det noe aldersløst over deg, som om du var eldre enn meg på en ung måte som tilhørte bare deg." (S.31)

Romanen skildrer vakkert et ekte kjærlighetsforhold som tar slutt – ikke fordi de ønsker det, men fordi livene og rammene deres er for ulike. For at begge skal leve sine liv så må de skilles. Ingen skal «utslette» den andre – begge skal vokse. 

"Det begynte å løsne i meg, som et glipp, som et glipp med kroppen. Hvordan begynner en kropp å glippe en annen. Finne den andres pust for høy, en hånd for varm. Løsne meg litt fra armen din før jeg sovner, for å klare å sovne. Være den som trenger å løsne." (S.106)

Motsetningen til den dystre romanen til Espedal er enorm. Espedal skildrer nærmest en undergang – og i romanen Året er det ikke mye vakkert om det som var. Mens i denne Eneste så skildres alt som en vakker bit av livet som har passert. 

Nydelig. Lettlest. Vakkert språk. Jeg tror på kjærligheten ut fra denne – og jeg tror på at den også kan ta slutt….

Familieliv på godt og vondt - ispedd litt humor

Winter i verdens rikeste land

av Janne S. Drangsholt. Utgitt på Tiden forlag i 2016.

Dette er fortsettelsen av "Ingrid Winters makeløse mismot" som ble utgitt i 2015. Det er strengt tatt ikke nødvendig å lese bøkene i rekkefølge, men man får med seg noen flere poenger om man har gjort det. Den første boka har Henriette Steenstrup kjøpt filmrettighetene til, så trolig får vi møte Ingrid Winter på lerretet også etterhvert. Amazon crossing har dessuten kjøpt verdensrettighetene til boka så de har nå rettighet til å utgi boka på alle språk og i alle former i hele verden - bortsett fra i Norge. 

I "Winter i verdens rikeste land" møter vi Ingrid og familien når de nå har kommet godt i orden i nytt hus. Problemet er bare at huset trenger omfattende vedlikehold: taket er lekk og kledningen er råtten. Aller helst vil de bare ta seg et par ukers sommerferie i Italia, men de innser at alle pengene de har - og vel så det - trengs til å fikse huset. En dag flytter det en ny familie inn i nabohuset. De ser ut til å ha nok penger, de er sosiale og de virker som den lykkeligste og mest perfekte familien. I sterk kontrast til Winters. Familiene treffes raskt, og mens Ingrid er skeptisk, så blir Ingrids mann raskt sjarmert av både familien og husbondens effektivitet og kreativitet. Og det beste av alt: han kan bidra til at de selv kan fikse alt som trengs å fikses på huset. Dermed øyner de håp om at de kan få den etterlengtede ferien sin til sist. Men alt går ikke på skinner... Og det ene drar det andre med seg. Og kanskje topper det seg da disse to familiene drar til fjells - sammen med Ingrid Winters gamle far på slep - for å virkelig nyte det å være ute i norsk natur...

Denne romanen er full av humor og håpløse situasjoner, og det blir morsomt nettopp fordi mye er gjenkjennbart. Enten hos seg selv eller noen man kjenner. Romanen er lettlest - og jeg gleder meg allerede til bok nr 3.

Hålke

av Helene Uri. Utgitt på Gyldendal forlag i 2016.

Romanen tar for seg forholdet mellom Ebba og Karl som har vært gift i 46 år. De bor i blokkleilighet, er dårlig til beins og nå har det blitt hålkeføre ute som gjør at de er fanget i leiligheta. Fortellinga går over ei uke midt i januar – og det er Ebba som eier synsvinkelen. De første dagene går det relativt greit, de spiller Scrabble, ser på serier og følger med på det som skjer utenfor vinduet. Ebba er den utålmodige for hun vil ut og få luft, mens Karl holder henne igjen. Han bestemmer at ingen får gå ut før kommunen har strødd – og det lar vente på seg. Imens må de spise det de har – og etterhvert tar kaffen slutt.

Imens går livet sin vante gang her i leiligheta og Ebbas tanker og utsagn gir oss etterhvert innblikk i hvordan deres 46års samliv har vært. Og det har ikke vært noen dans på roser... Vi får som sagt alt gjennom Ebbas «øyne» og vi har derfor med en ikke nøytral forteller å gjøre. Og nettopp dette er kanskje det som gjør boka interessant. For hva er sant – og hva er avhengig av hvem som forteller? Vi eier jo egentlig bare vår egen sannhet – og virkeligheten blir jo alltid farget av den som lever i den..

I tillegg til at dette handler om et langt ekteskap, så handler det også om det å bli gamle sammen, det å bli litt mer hjelpeløs – og det å bli litt mer opptatt av historien – av alt som har skjedd.


"Ebbas tanker beveger seg bakover i tid. Som ung tenkte hun mest på fremtiden. Sånn er det vel med alle; på et tidspunkt legger man merke til at det er blitt mindre planer, men desto mer minner. Før farget forestillingen om fremtiden nåtiden, fortiden var noe man var ferdig med. Nå er det fortiden som smitter over på nåtiden. Fremtiden vil man helst ikke vite noe om." (side 159)