Bøker som setter spor

Noen bøker gjør et så dypt inntrykk at man aldri glemmer dem. De kan være rørende, fæle, overraskende eller bare helt annerledes. Opp gjennom årene har jeg lest mange slike. De siste jeg har lest som havner i denne kategorien er disse fire her. Disse glemmer jeg aldri....

Det blir ikke bedre

av Jan Grue. Utgitt på Gyldendal forlag i 2016.

Romanens hovedperson er August Wilhelmsen, en offentlig ansatt analytiker av «livskvalitet» i et fremtidig sammenslått departement for helse og næring.

Romanen starter med en brutal presentasjon av bokas tema da August forteller om Terje som er død, men som heldigvis "gikk i pluss." Terje er en tidligere skolekamerat som alle nok har sett på som litt sær og rar. En dag får August invitasjon til å delta i Terjes sluttscene. Og det er her jeg merker at jeg som leser får en litt guffen følelse… En sluttscene er en film som lages med den som skal dø i hovedrollen og som blir til en film som legges ut på youtube/internett i ettertid - som en feiring av den døde. Det er istedenfor en begravelse. Og som de etterlatte selvsagt er stolt over å få flest mulig likes på. Sluttscenen er den enkeltes avslutning på livet, og det er ulike filmselskaper som produserer disse filmene. Den som dør spiller hovedrollen og venner og familie har biroller i filmen.

August er altså en offentlig ansatt som har som arbeidsfelt å finne ut om folk dør da de bør dø – ut fra et samfunnsøkonomisk perspektiv. Det menneskelige aspektet er fjernet, og man finregner på hvilke diagnoser som bør medføre døden for ikke å bli ulønnsomme. Hvor er grensa mellom et menneskes tjenesteproduksjon og det å bli en økonomisk belastning for samfunnet…

Når jeg leser boka – så kjenner jeg at dette er ubehagelig, fordi det er på et vis reality-TV med et helt feil innhold. Samtidig så er jo døden noe som rammer alle og som for så vidt er den mest naturlige ting i verden. Men jeg vil ikke at også døden skal bli underholdning… Men for 20 år siden så var det heller ingen som tenkte at sex og intriger på direkten mellom helt vanlige folk skulle bli underholdning (Paradise hotel og diverse andre serier).

Dette er guffen lesning, samtidig som det er høgst aktuelt. Det rommer diskusjonen om aktiv dødshjelp og diskusjonene om dyr behandling av sjuke. Slike debatter har vi jo allerede – men i denne romanen er det satt på spissen, samtidig som det skildres helt nøytralt. Og i et samfunn som er helt likt vårt. Det er ikke noen framtidsroman. Det er en samtidsroman.

Jeg anbefaler denne fordi den gjør noe med meg som leser. Jeg glemmer den aldri! Og den setter fingeren på mange aktuelle tema for hvordan vi ser på et menneske og verdien av liv. Også når det gjelder dyr og planter. Er det et slik samfunn vi er på vei mot?
Det ekle er jo at dette er framtidssamfunnet – puttet inn i kjente rammer. Det gjør at det ikke går an å distansere seg fra det. Det angår plutselig meg – her og nå.

Merkelig vær i Tokyo

av Hiromi Kawakami. utgitt på Press forlag i 2015.

Boka har to hovedpersoner – som det er 30 års aldersforskjell mellom. Tsukiko, 38 år, som ofte sitter alene på en bar og drikker. En dag støter hun på en av sine gamle lærere fra videregående. Læreren, Harutsuna Matsumoto-sensei, er altså 30 år eldre enn henne. Tsukiko forkorter navnet hans til Sensei, som er en tittel som betyr «lærer».

Tsukiko og Sensei avtaler aldri når de skal møtes i denne baren, men de treffer på hverandre her ved jevne og ujevne mellomrom. Samtaleemnene handler om det nære, om her og nå, ofte om det de spiser eller drikker, men i tillegg består møtene av taushet – god taushet. Som regel går det i sake - store mengder. Og noe øl.

Historien om møtene mellom Tsukiko og Sensei fortelles med en slags langsom varsomhet, og det handler mye om sanselige opplevelser i matveien, om hvem de er – og hvorfor de er som de er. Men til tross for denne tiltrekkingen som eksisterer mellom dem, så blir det lite fysisk kontakt. Og det til tross for at de etter hvert viser seg å ha varme følelser for hverandre – på hver sin måte. Men hvem er det egentlig som holder igjen? Det ligger hele tiden noe sårt og udefinert mellom dem, to ensomme sjeler som treffes, uten egentlig å ha behov for noen andre enn seg selv. Allikevel blir de stadig trukket mot den andre, uten at de egentlig skjønner selv hva det handler om.

Som leser venter vi stadig på at noe skal skje – og det gjør det også – men kanskje ikke akkurat det vi forventer. Innimellom tenker jeg også at «kom igjen da, ta skrittet!».

Boka er vakker. Den handler om kjærlighet mellom to ensomme (frivillig eller ufrivillig?), om kjærlighet på tvers av alder. Om denne sterke følelsen som binder to mennesker sammen selv om de forsøker å stritte imot fordi fornuften tilsier at dette ikke er riktig. Eller fordi de er redd for å bli avvist, ikke å strekke til.

Ingen savner Edward Niema

av Eivind Larssen. Utgitt på Schibsted forlag i 2014.

Edward bor i Warszawa i en leilighet som tidligere hadde vært fylt av lyder. Lyden av dusjing tidlig om morgenen, lyden av subbende tøfler over slitt tregulv, lystig nynning og innimellom spørsmål som «du – vi skulle ikke funnet på noe i helgen da?» eller «du, hvor syns du vi skal dra i ferien?»

Nå er alle disse lydene borte – ingen lyder fra stua, badet eller fra gangen. Heller ikke på soverommet var det noen lyder lengre. «Så det er slik det er, til og med lydene forsvinner.»

Da kona bæres ut av pleierne roper hun hysterisk «under sofaen, Edward! Under sofaen!» og han kikket selvsagt godt etter- men fant ikke noe. Han slo seg til ro med at hun sikkert hadde blitt sprø pga sjukdommen. Edward oppsøker så presten for å ta hånd om begravelsen til kona, men der viser det seg at noen andre allerede har både betalt og ordnet opp både i forhold til kiste og begravelsesbyrå. Det var ubegripelig ettersom det ikke fantes noen annen nær familie.

I kirken treffer han Arek, organisten – som det viser seg han skal få mye med å gjøre etter hvert. For det dukker stadig opp flere merkelige hendelser – og det viser seg at kona hans har hatt noen ganske store hemmeligheter for ham. Som får ganske store konsekvenser for Edwart.

Boka er full av humor og spenning – og det er en pageturner – på grensen til krim. Og selv om boka heter Ingen savner Edward Niema – så gjør JEG det. Både han, Arek og fjellgorillaen Mattis.

Noen har endelig funnet meg

av Runo Isaksen. Utgitt på Aschehoug forlag i 2013.

Romanen starter med en prolog fra 20. juni 2009, mens selve handlingen i boka starter i kapittel en tre måneder før det igjen. Det er slutten av mars. Ask er kunstfotograf, er sammen med Sally etter at det er blitt slutt mellom han og konen Bente, og han har en tenåringssønnen David som er bortreist på skole. Søstra hans, Lisa, har nettopp dødd, og han føler at fortiden hans er blitt borte med henne. De var alltid to – nå er det bare han tilbake. Og alt er usikkert, oppløst, borte – sier han.

Romanen starter med at Sally spør han: «Hva er det aller fineste jeg kunne gi deg?, eller hva er det aller fineste jeg kunne gjøre for deg?»

Sally og Ask drar til Finse hvor Lisa døde. Og de gjenskaper dødsfallet hennes (mens han filmer). Lisa døde ved å hoppe fra verandarekkverket og ned i den dype, dype snøen. Hvor hun ble stående helt fast. Hele hendelsen på Finse blir en ganske dramatisk opptakt til resten av boka.

Gjennom boka blir vi godt kjent med Ask og alle menneskene rundt ham, og sakte rulles livshistoria hans opp. Filosofien til Sally er at han nok må deale med fortida si, for å kunne få en god framtid. Problemet er bare at fortida rommer mer enn Sally vet om…

Ask drives av en sterk, men lunefull kjærlighetslengsel. Han er en ung mann med et vanskelig forhold til sine følelser. Men det som går igjen i hele romanen er åpningsspørsmålene: Hva er det fineste jeg kan gjøre for deg? Etter hvert vil leseren også begynne å grunne på dette.

Boka har et rikt og godt språk, og selve fortellingen er godt oppbygd. Den er ganske enkel å lese, men har et litt kronglete personregister i starten. I alle fall opplevde jeg det slik. Men brikkene faller etter hvert på plass. Om enn ikke helt som forventet.

Boka inneholder massevis av gullkorn, og tankefulle avsnitt.


"Jeg synes ikke at du skulle grave sånn i fortiden. Det er ikke i fortiden du lever. Så det beste vil være om du konsentrerer deg om det som er nå, og lar fortiden ligge. Du kan ikke gjøre noe med den likevel." (S.148)