To bøker om å akseptere seg selv og fortida

Kunsten å bli glad i seg selv

av Yukiko Motoya. Pax forlag. 2017.

I denne lille perlen av en roman møter vi en kvinne som heter Linde. Vi får innblikk i livet hennes gjennom 6 tidsbilder fra 6 ulike dager. Fra hun er tre år gammel og fram til hun er 63 år gammel.

Det er bare disse 6 døgnene som fortelles – og det er utrolig hvor godt man allikevel lærer Linde å kjenne. Og da kan man jo lure på hvor forutinntatte vi kan være, hvor lite vi trenger å vite om noen før vi selv «fyller» ut resten – etter eget hode.

Da vi treffer Linde første gang er hun 16 år og sammen med to venninner fra klassen. De skal bowle. Når de registrerer seg for å spille så skjer det en feil – og det registreres en spiller A i tillegg. Denne får de ikke fjernet – og det ender med at Linde på sitt første kast gjør det så dårlig at hun også kaster for A. Det rare er at som A så er hun kjempegod i bowling. Hva er det som gjør det? Hvorfor er hun dårlig som seg selv – men flink når hun er en annen? Er det det at hun slapper bedre av når hun spiller som A – eller er det det at hun som seg selv vil for mye?

Disse tre venninnene er outsidere i klassen og de er nok sammen fordi de alle faller utenfor – og ikke fordi de passer sammen. De har funnet sin måte å omgås på. Det handler jo for alle tre om å finne tilhørighet og vennskap – i motsetning til ensomhet og utenforskap. Men blir man venner og får tilhørighet – bare man ikke er utenfor eller ensom? Er det nok?

Denne romanen kan på sett og vis leses på flere nivå. Det er en fin roman om et kvinneliv fortalt gjennom 6 øyeblikksbilder. Samtidig så er den så mye mer! Det er kvinnehistorie, det handler om å søke etter lykken, det å tåle ensomheten og å bli glad i den man er! Og den er skrevet med varme, omtanke - en dæsj humor og en passe dose alvor og sårhet. Kort fortalt en bok som bør leses:)

Noe skal skje

av Therese Aasvik. Vigmostad Bjørke. 2017.

Fred er i 40åra og tilhører en litt velkjent karakter i norsk litteratur nå: ensomme menn – som sliter med noe.

Fred bor i Oslo. Hver torsdag besøker han søstera si og ungene og spiser middag med dem. Og hver første søndag i måneden besøker han moren sin. Fred jobber hjemmefra med å oversette bruksanvisninger til tekniske hjelpemidler for fysisk funksjonshemmede – som rullestoler, senger og lignende. Han går altoppslukende inn for jobben, og nettopp derfor står han også ofte fast. Pasientene som skal bruke hjelpemidlene skal kanskje tilbringe resten av livet sitt som avhengig av dem – og derfor blir det veldig viktig for Fred å behandle disse veilederne med respekt over oversette dem så godt og presist som mulig.

Fred drar ofte ut for å sitte på et svaberg og fiske. Her får han tenke – og være ensom – og vi skjønner raskt at det er noe i fortida som plager ham – bevisst eller ubevisst. Og på andre sida av sundet hvor han pleier å fiske ser han ofte ei dame sammen med dattera si. Han dagdrømmer litt om å bli kjent med henne – og på et tidspunkt blir også hun oppmerksom på ham – og et avstandsforhold vokser fram.

Romanen snegler seg framover – med jevnlige tilbakeblikk fra en spesiell sommer i barndommen. En sommer som varte så altfor lenge – og som burde ha endt tidligere. For hvis den hadde gjort det – så hadde heller ikke dette forferdelige skjedd – som Fred har fortrengt i alle disse årene.


Jeg syns dette var en fantastisk roman – til tross for at den har fått litt blandede kritikker. Den har et presist og godt språk, med mange finurligheter og flere setninger som har dobbel bunn. For en som er glad i språk – er det kjempeartig å lese denne. Også oppbygginga er god – og fortellingen rulles liksom videre, i små, små drypp.

Jeg har brukt lang tid på boka, nettopp fordi jeg har lest biter av den om igjen.

Og vil avslutte med noen sitater. Noen ettertenksomme, noen triste, noen morsomme…


«En gang var jo disse parene helt ukjente for hverandre. At de så kledde seg nakne og lagde flere mennesker, de tenker ikke over hvor enormt det egentlig er, de snakker om vanter og navnelapper når de egentlig konstant burde vært slått av den enorme oppgaven de har pålagt seg sjøl å løse.» (S.34)


«Da kjøkkenet var strøkent, kunne jeg gå. Jeg visste akkurat hvor kort tid jeg kunne bruke på å spise og rydde uten at pappa blei forbanna, jeg rydda ofte mer enn nødvendig, for det var sånn han tok oss på, alt vi burde ha gjort som han ikke hadde bedt oss om.» (s 53)


«Det skulle bare være mellomrom igjen i livet mitt. Jeg hadde planlagt det sånn. Innerst inne har jeg vel tenkt at jeg ikke har rett til å gjøre mer ut av meg.» (S 90)


«Det var ikke tilfeldig at det blei denne leiligheten. På andre visninger kom damene med prospektet knuga mot brystet og begynte å peke: Her skal vi ha det, sånn gjør vi det her. Og jeg prøvde ikke engang, etter hvert begynte jeg å lure på hvordan jeg skulle finne et sted å bo uten ei sånn dame i livet mitt. En som tok avgjørelser, som allerede hadde bestemt hvor skapet skulle stå.» (S 118)

 

Det kan også skje oss

Et uoverskuelig mørke

av Håvard Syvertsen. Aschehoug. 2017.

Hovedpersonene i denne romanen er 5 ulike jeg-personer som alle opplever den samme katastrofen: et strømløst Oslo, ikke noe internett eller mobilforbindelse, helikoptre og menn med skytevåpen – og ett bilde før alle medier går i svart av et bombet Storting. Ingen vet hva som skjer – ingen vet hvem som står bak – eller hvor stort angrepet er. Men Norge er angrepet – og vi har ingen kommunikasjonsmåter som fungerer. Alle må sørge for seg selv – ut fra hva hver enkelt tenker er det smarteste å gjøre i en slik krisesituasjon. Og det er ikke bare Oslo sentrum som angripes, det er også Kongsberg.

Tidsramma er ca 20-30 år fram i tid. Det kan virke som at de som står bak kuppet er imot det multikulturelle samfunn – og det har vært et regimeskifte også i Sverige. Noe som har ført til at grensa til Sverige er stengt for nordmenn. De vil ikke ha utlendinger inn! Mange svensker er dessuten internert i leire rundt omkring i landet. 

Romanen er skrevet i jeg-form fra alle 5 personene. Det er Martin som må rømme med kona og barnebarnet Rebekka som de forsøker å ikke skremme, men de kan ikke gjøre rede for hvor mammaen hennes er. Hun har en strengt hemmelig jobb og er på jobbreise – trolig angående noe som har med kuppet å gjøre. Det er sjukepleieren Kaisa som trosser eksplosjoner og bevæpnede menn for å gjøre sin plikt med å hjelpe sårede. Det er Fredrik som er i ferd med å få et forhold til Kaisa. Det er Lilly som bor på Kongsberg og er leder på kulturhuset og som må dra på jobb for å ta hånd om ansatte. Alle disse menneskene opplever den samme katastrofen – og det er lett å tenke at krigen kan ramme også oss en gang i framtida. Som den rammet for eksempel Syria. Det er veldig mye vanskeligere å distansere seg fra fortellinga når det er Oslo som rammes – samt landsbygda. Ingen steder kan man være trygg – man vet ikke hvem som er angriperne eller hvilke planer de har. Man må bare ta beslutninger på vegne av seg selv – og håpe man overlever…

Jeg syns romanen er god – men vond. Den er dyster og den viser hva mennesker er i stand til å gjøre når det handler om liv eller død. Det er lett å tenke at det skjer ikke meg, eller oss – eller Norge. 

Men hva har vi egentlig å kommunisere med dersom strømmen går – og internett og mobildekning forsvinner? 

Plutselig er det bare mørkt – et uoverskuelig mørke...



Romanen er lettlest og mørk. Den er vond, men godt skrevet. Og den får i hvert fall meg til å reflektere over hvordan det er å bli angrepet, være på flukt – og å ikke ane utfallet…

Forholdet mellom far og datter

Innimellom overraskes jeg stort over hvordan jeg klarer å plukke bøker med "likt" innhold. Jeg har nettopp lest to bøker - som begge handler om skilte menn som heter Daniel og deres forhold til sine døtre. Begge bøkene er gode, godt skrevet og med en ytre skummel hendelse som ligger og ulmer og gir romanene ytre spenning - selvom den viktigste handlingen er det som skjer inni holdene på folka.

Dette er helt nødvendig

av Benedicte Meyer Kroneberg, Cappelen Damm, 2016.

Fotografen Daniel er nyskilt og sliter med å forstå både hvorfor det ble slik og hva han nå skal gjøre. Nå er det hans dager sammen med barna, Ylva og Thea – og han velger å ta dem med på båttur for overnatting ute på ei øy hvor de som familie også brukte å være om somrene. Jentene er ikke så veldig interessert, så de sitter gjerne nede i båten med ipader eller leker sammen. Båtturen er nok viktigst for far – for å få tid for seg selv sammen med jentene, og for å få tid vekk fra eks’n. Han skrur av telefonen, vil ikke bli kontaktet – og han bestemmer seg for at de ikke skal dra tilbake dagen etter – slik avtalen med mor er. Han vil bryte den – muligens for å vise litt makt, muligens for å skremme/ «straffe» eks’n, for å kjenne på følelsen av å sitte i førersetet – i sitt eget liv, kanskje.
De kommer til bukta på øya, det er høst – og plutselig så kommer det jammen en båt til og trenger seg på. Den legger seg ganske nærme Daniel og jentene – og det irriterer ham. De dro jo hit for å være alene!

Daniel kommer i prat med ekteparet i den andre båten – og de informerer om at det er spådd skikkelig uvær neste kveld. Derfor må de dra inn til land dagen etter – men Daniel trosser dette. De andre drar – mens han og jentene blir. Det kan umulig bli SÅ dårlig vær....
Gjennom Daniels tanker får vi høre hvordan familielivet var, hvordan det havarerte og hvordan han ble bedratt. Denne romanen handler om hvordan en familie går til grunne - og om følelsene som ligger i det.

Ulvens år

av Anders Bortne, Tiden, 2017.

Romanen Ulvens år handler om Sara på 11 år som er skilsmissebarn – og som nettopp har vært på familieferie med moren (og den «nye» familien hennes) og som nå skal være med faren og hans nye kjæreste til Danmark.

Da romanen starter er vi hjemme hos mormor hvor alle er samlet, hvor morfar maser om et stabbur som må males før alle drar, om et litt anstrengt forhold mellom mor og morfar, og om at de MÅ dra snart ettersom Sara skal være med faren sin på ferie.
De kommer seg hjem – og Daniel tropper opp morgenen etter for å hente Sara – som avtalt. Forholdet mellom Daniel og eks’n Ragnhild virker litt anstrengt, men det bærer også preg av at begge gjør sitt beste for at samarbeidet skal være godt.

Daniel henter Sara og i bilen får de høre om at politiet advarer om en terrortrussel fra "pålitelige kilder" som gjør at alle må være på vakt. Men hvordan er man på vakt mot en ukjent trussel?
Terrortrusselen er rammen for resten av historien. Den ligger der og ulmer – og sprer gift mellom mennesker som vil hverandre vel. Ragnhild ringer Daniel flere ganger for å forsikre seg om at Sara er trygg – hun vil vite hvor de skal, ber dem om å endre sine planer om å dra på offentlig bad, om å holde seg unna Oslo sentrum – om å hele tida være på vakt. Daniel innfrir til en viss grad, men det går jo en grense for hvor mye Ragnhild skal bestemme over hans tid sammen med datteren.
Dette er en roman om forholdet mellom en far og hans datter – og de andre personene rundt som også påvirker valg, følelser og handlinger man gjør – eller ikke gjør. Det er tidligere kjærester, nåværende kjærester, halvsøsken og andre slektninger. Og romanen handler om hvordan man navigerer så godt man kan mellom andres forventninger og følelser – fordi man egentlig vil hverandre vel. Hvordan man på det viset legger bånd på seg selv, setter til side egne ønsker og behov – og innimellom får nok av alt sammen.

Det er en fin roman og relasjoner – og om kjærligheten mellom far og datter.

Levende og døde

Hvis du skal lese bare en bok i sommer, så anbefaler jeg denne. Den er brutal, ærlig, viktig og ikke minst særdeles godt skrevet.

 

 

Romanen «Levende og døde» kom originalt ut i 2014, men er oversatt til norsk i 2017. På koreansk heter romanen noe sånt som «Gutten kommer», mens den på norsk har fått tittelen «Levende og døde». Begge titlene passer godt.

Han Kang er født i Gwangju i Sør-Korea i 1970. Hun har studert koreansk litteratur, hun har skrevet flere romaner og fått flere priser.

 

Våren 1980 var det opprør i Sør-Korea. Studenter og unge arbeidere protesterer mot landets regime og Den 27. mai fant Gwangju-massakren sted. I Gwangju ble mennesker meid ned av hæren: de slås ihjæl, de skjæres opp med bajonett, de skytes i filler. Mange tas til fange og tortureres på måter som er så grusomme og utspekulerte at det nesten ikke er til å fatte. Umiddelbare tall over døde varierte sterkt fra noen dusin til over 2000, men etter en nærmere etterforskning utført av sivile myndigheter endte antall drepte på vel 200 og 850 skadde.

I «Levende og døde» fortelles denne historien. Flere unge mennesker forteller sin opplevelse i du-form. Noe som drar leseren tett inn i handlingen.

Dong-ho er 14 år. Han leter etter bestevennen blant de døde.

Han finner ikke vennen sin. I stedet havner han som frivillig i arbeidet med å sortere og stable likene i skolens gymsal. Det kommer stadig flere lik, og de som vanskeligst lar seg identifisere plasseres for seg. Dong-ho skriver ned all informasjon han kan om likene før kroppene går i oppløsning. Han vil gjerne gjøre en innsats for at familiemedlemmer kan finne igjen sine døde.

Romanen er vakker og ekstremt brutal. Men ikke mer brutal enn virkeligheten. Det tar tid å lese boka fordi den lukter av råtne lik, jeg kjenner smerten av tortur og av sorg. Det er helt uforståelig hva mennesker kan gjøre mot hverandre.

Boka er viktig.

Den er viktig for å få kjennskap til hva som foregår i andre land og hva andre mennesker gjennomlever. Det er en roman som skildrer det som skjedde i virkeligheten 27.mai 1980 – og som fortsatt skjer, daglig, mange steder i verden.

 

 

Romaner i brevs form

Det å skrive brev er det nesten ingen som gjør lengre og det er synd. For brevskriving er en helt annen aktivitet enn å slenge avgårde en mail. Det å skrive brev er litt mer "alvorlig" og omstendelig ettersom det krever flere handlinger og man vet at det tar litt tid før det kommer fram til mottakeren. Dersom man skriver feil - og har postlagt det, så er det ingen måte å kjapt få rettet opp i det. Man må vente.

Jeg har lest to brevromaner i sommer. To helt forskjellige, men brevformen er lik. Og begge bøkene er vel verdt å lese!

Den glitrende snøen ved verdens ende

av Eowyn Ivey. Utgitt på Panta forlag i 2016.

Oberst Allen Forrester og hans menn legger i 1885 ut på en nærmest umulig ekspedisjon opp Wolverine River i Alaska for å finne ut av hvordan landområdene der ser ut. Ingen har gjort det før dem. Hjemme sitter hans kone Sophie som gjerne skulle ha vært med, men som fikk reiseforbud fordi det er for farlig for en gravid kvinne.

Sophie skriver brev til Allen, og Allen skriver både brev til Sophie, men kanskje viktigere: han skriver dagbok underveis. Allen vet at området ved Wolverine river er farlig og skremmende og de aner ikke hva som møter dem i deres kartlegging av område og de innfødte. Reisefølget opplever både sult og dramatisk natur, men også det mytiske og mystiske som skjuler seg i dalen. Her opplever de uforklarlige hendelser i grensegangen mellom mennesker og dyr - og mellom levende og død. Alt nedtegnes i dagboka, og når Allen er for dårlig til å skrive selv så overtar noen av hans menn.

Hjemme gjennomgår Sophie sine egne problemer knyttet til det å vente på ektemannen, det at hun finner ut at hun har lyst til å drive med fotografering - og det at ikke alt er like enkelt å gjennomføre når man er oberstfrue - fordi det er knyttet forventninger til rollen.

Denne romanen er spennende og inneholder alt en god fortelling skal: kjærlighet, savn, uforklarlige hendelser, dramatikk og spenning. 

Forfatteren har tidligere skrevet Snøbarnet som sikkert mange har lest.

All gjeldende fornuft

av Wencke Mühleisen. Utgitt på Gyldendal forlag i 2017.

Jeg-personen i denne brevromanen er en kvinne i 60åra som ønsker endring i livet sitt. Hun skriver brev til tre personer: til sin livsledsager (mannen sin), til en venninne og til et ukjent "du". 

Jeg-personen bor på hybel i Stavanger hvor hun er ansatt som professor, mens mannen bor igjen i leiligheta i Oslo. 

(Til livsledsager)

"Hvordan har du det? spør du i telefonen. Jeg skal svare deg nå, i dette brevet. Jeg vil skrive brev til deg. På et vis er skriving det samme som kjærlighet: å leve i en så intensivert tilstand at sannhet og tilstedeværelse er avgjørende. Blodårene i hendene og armene som taster inn ordene, leder rett til hjertet. Det er gammeldag med brev, litt fjollete kanskje, men kan hende får ordene en annen klang enn i de hastige e-postene og sms-ene mellom oss? Ta det rolig, du trenger ikke skrive brev tilbake. Det er jeg som trenger å skrive til deg."  (S.9)

"Kjære du.

Du finnes ingen steder, men jeg skriver til deg! Jeg har lett, men finner deg ikke. [...] Jeg har ingen adresse å sende dette brevet til. Men jeg vil poste det med frimerke, påskrevet "Til deg". Hva annet kan jeg gjøre? Jeg vet ikke hva du er, hvem du er eller hvor du er. Dt er usannsynlig at du er den som er ansatt i Posten og åpner brevet fordi det verken har adressat [eller] avsender. Men alt kan hende. Det vet du." (S.16)

Kvinnen skriver brev gjennom litt over ett år, samtidig som hun gjennomgår en liten livskrise. Hun må bort fra alt, tar permisjon fra jobben som professor og flykter til en kjellerleilighet i Italia. 

(Til livsledsager)

"Jeg vet du har vært urolig fordi jeg ikke sa hvor jeg reiste, men bare sendte deg en sms om at jeg dro bort for en stund. Jeg hadde kommet fra Stavanger etter semesterstart og skulle starte på forskningspermisjonen min. Som om jeg var fri til hva som helst, fri til å flytte inn i et kjellerrom, sik jeg har gjort her i den italienske landsbyen hvor jeg holder til, der høstmorgenens mildhet lyser akkurat nå, mens jeg skriver til deg. Jeg kan ikke være sammen med deg. Jeg kan ikke være uten deg. Alt som før har falt meg naturlig, faller nå fra hverandre foran øynene mine. Derfor er jeg her." (S.59)

(Til venninnen)

"Jeg synes å høre stemmen din, den sindige, der du skyter inn at det jeg kaller den altomfattende meningsløsheten, i virkeligheten bare er det helt vanlige livet, der man gjør et eller annet, lever sammen med den ene eller den adre, besøker den ene eller den andre, hører på en eller annen musikk, er medlem i en eller annen organisasjon, stemmer på et eller annet parti, har en eller annen jobb. Alt detter ikke nødvendigvis forbundet med herandre, men en del av de nødvendige livsbevarende gjøremålene som mange er utelukket fra, og som mennesker verden over kjemper for å få lov å delta i - dette helt vanglige livet, som vi også kan kalle den helt vanlige meningsløsheten." (S. 83)

Gjennom slike brev får vi høre hvordan jeg-personen har det, hva slags liv hun har levd - og hvilke drømmer hun har. Det er en lettlest roman, med et innhold som er relevant for de fleste av oss - og med mange gode refleksjoner og tanker som er verdt å bruke litt tid på.

Definitivt en av mine favorittbøker i år! 

Om mennesker som opplever at livet tar en brå vending

Western desert

Noveller av Rønnaug Kleiva. Samlaget. 2017.

Denne novellesamlinga inneholder 7 noveller på ca 20 sider hver. Og boka er i et lite format som jeg liker godt – fordi den er hendig både å lese på senga og å ta med seg i sekken på reise. På forsida ser vi en blodrød himmel over hvit vidde – med ett ensom skispor som tar en brå sving. Og det er dette som er tematikken i novellesamlinga. Brå svinger i enkeltmenneskers liv – i skjæringspunktet mellom liv og død.

I alle 7 novellene er det menn som er fortellere. Det er ektemenn, enkemenn, svogere, fedre og sønner. Og alle må på ett eller annet vis forholde seg til døden. Og i forlengelse av det: endringer i livet – frivillig eller ufrivillig. Det handler om valg man tar – og valg man unnlater å forholde seg til. Det handler om kjærlighet – ny, gammel og mangel på sådan!

I første novella «Eg skal aldri gå fra deg» møter vi en far med en ni år gammel datter som håndterer livet så godt de kan etter at kona døde. Han jobber som lærer på et lite sted, men dagene passerer i ei tåke. Han går på jobb, gjør jobben og går hjem. Hjemme «holder han liv» i datra, han gir henne mat, vasker klærne og kjører henne på aktiviteter. Livet går på tomgang – på et minimum. Det er november, kaldt, mørkt og snart ett år siden kona døde.

I tittelnovella møter vi et ektepar som er på reise i Aswan, Egypt – ved Nilen. De sitter og drikker vin på en restaurant og snakker om løst og fast. Det dukker opp ei lys jente på restauranten og de oppdager at hun er norsk, og hun setter seg sammen med dem. Det viser seg at de alle tre har «flyktet fra» tidligere hendelser i livet. Den samme hendelsen: Utøya. Ekteparet har også flyktet fra Norge – sønnen deres var på Utøya og var en av de første som ble drept. Ekteparet er på reise og flukt, og neste stoppested er Western Desert. De har ikke lenger noen grunn til å reise hjem. Der er det ingen…

Og slik fortsetter novellene. De er nydelige og såre. Om menneskers vilje til å overleve, endre seg – og ta grep om egen situasjon – eller la være. Og innimellom er det også innslag av varme og humor.

Ei god bok å nyte – sakte.

Og no er det ikkje meir tid.

Om litt kan vi ikkje skrive til kvarandre, tenkjer eg. Og eg tenkjer på mobilen min, der telefonnummera til dei som er døde, framleis finst, eg er ikkje mann for å slette namn og nummer til dei som er døde. Ikkje slett meg, tenkjer eg. La meg vere på lista di. La stemma mi vere på svararen din så lenge som råd. Gjer vel, legg igjen ei melding.

(S.134)

Brevet til Rosalin

Nydelig liten fortelling om de viktige tingene i livet

I romanen Brevet til Rosalin av Øystein Orten (utgitt på Samlaget i 2016) treffer vi Johannes som er i gang med å skrive brev til Rosalin på trettendedag jul. Av innledningen på brevet forstår vi at han aldri har skrevet til henne før – men at det er en sterk forbindelse mellom dem. Hva slags forbindelse dette er, er det resten av romanen handler om. 

Johannes bor alene med katten Pjask, han er litt dårlig til beins, hjemmehjelpen Marianne kommer innom jevnlig både for å ordne og vaske, men er også godt selskap. I tillegg stikker dataingeniøren innom dann og vann for å hjelpe ham med å betale regninger etc. Det er dataingeniøren som har funnet fram til Rosalin via internett. Også Asle blir vi kjent med. Asle er en tidligere elev – men også en som Johannes og kona tok seg litt ekstra av – i barndommen fordi det var så mye alkohol hjemme hos ham. De lot ham innimellom overnatte, ga ham kveldsmat og tørket de regnvåte klærne hans. Nå er han nesten 40 år gammel, men fortsatt barnslig til sinns.

Farfaren er viktig i Johannes liv. Og farfaren erfaringer blir også Johannes sine erfaringer. Johannes er født på samme dag som en alvorlig hendelse skjer i familien. Og selv om Johannes selvsagt ikke kan klandres for dette grusomme som skjer  – så bærer han med seg dette ansvaret og tyngda av det gjennom hele livet.

Hvem er så denne Rosalin som Johannes har bestemt seg for å skrive til – nå når han nesten er 100 år og legene bare gir han noen måneder igjen å leve? Vi forstår raskt at det er en sterk forbindelse mellom disse to, og når man har lest disse 100 sidene – levd seg inn i Johannes sin historie fra barndommen til i dag – så faller brikkene på plass. Det er ei stor bør Johannes har båret på gjennom livet. Noe av det har han arvet, noe har han selv lagt til…

Dette er en vakker roman, med et usedvanlig nydelig språk – fylt av gullkorn:

Nokon seier at ein kan misse språket av ulukker. Andre hevdar at visse lydar kan gjere ein stum. For farfar stemde begge delar. (S.12)

Men far gav oss andri kyss eller klemmar, slik mor gjorde. Far gav oss berre omfamningar. Då sa han aldri eit ord. Far brukte hendene. Aldri kinn eller munn. Men vi forstod kva han meinte. Å halda rundt nokon er også bokstavar i eit språk. (S.18)

Du skal ikkje lyge, heitte det i gamle dagar. [...] Men lygna er ikkje alle tider så lett å få auge på. Ikkje eingong inne i oss sjølve. For det finst ørsmå lygner i alle sanningar. (61)

Denne boka passer for alle!  Og den har et nydelig språk. Og selvsagt handler den om selve livet, døden og ikke minst kjærligheten.

En definitiv FAVORITTBOK!