Levende og døde

Hvis du skal lese bare en bok i sommer, så anbefaler jeg denne. Den er brutal, ærlig, viktig og ikke minst særdeles godt skrevet.

 

 

Romanen «Levende og døde» kom originalt ut i 2014, men er oversatt til norsk i 2017. På koreansk heter romanen noe sånt som «Gutten kommer», mens den på norsk har fått tittelen «Levende og døde». Begge titlene passer godt.

Han Kang er født i Gwangju i Sør-Korea i 1970. Hun har studert koreansk litteratur, hun har skrevet flere romaner og fått flere priser.

 

Våren 1980 var det opprør i Sør-Korea. Studenter og unge arbeidere protesterer mot landets regime og Den 27. mai fant Gwangju-massakren sted. I Gwangju ble mennesker meid ned av hæren: de slås ihjæl, de skjæres opp med bajonett, de skytes i filler. Mange tas til fange og tortureres på måter som er så grusomme og utspekulerte at det nesten ikke er til å fatte. Umiddelbare tall over døde varierte sterkt fra noen dusin til over 2000, men etter en nærmere etterforskning utført av sivile myndigheter endte antall drepte på vel 200 og 850 skadde.

I «Levende og døde» fortelles denne historien. Flere unge mennesker forteller sin opplevelse i du-form. Noe som drar leseren tett inn i handlingen.

Dong-ho er 14 år. Han leter etter bestevennen blant de døde.

Han finner ikke vennen sin. I stedet havner han som frivillig i arbeidet med å sortere og stable likene i skolens gymsal. Det kommer stadig flere lik, og de som vanskeligst lar seg identifisere plasseres for seg. Dong-ho skriver ned all informasjon han kan om likene før kroppene går i oppløsning. Han vil gjerne gjøre en innsats for at familiemedlemmer kan finne igjen sine døde.

Romanen er vakker og ekstremt brutal. Men ikke mer brutal enn virkeligheten. Det tar tid å lese boka fordi den lukter av råtne lik, jeg kjenner smerten av tortur og av sorg. Det er helt uforståelig hva mennesker kan gjøre mot hverandre.

Boka er viktig.

Den er viktig for å få kjennskap til hva som foregår i andre land og hva andre mennesker gjennomlever. Det er en roman som skildrer det som skjedde i virkeligheten 27.mai 1980 – og som fortsatt skjer, daglig, mange steder i verden.

 

 

Romaner i brevs form

Det å skrive brev er det nesten ingen som gjør lengre og det er synd. For brevskriving er en helt annen aktivitet enn å slenge avgårde en mail. Det å skrive brev er litt mer "alvorlig" og omstendelig ettersom det krever flere handlinger og man vet at det tar litt tid før det kommer fram til mottakeren. Dersom man skriver feil - og har postlagt det, så er det ingen måte å kjapt få rettet opp i det. Man må vente.

Jeg har lest to brevromaner i sommer. To helt forskjellige, men brevformen er lik. Og begge bøkene er vel verdt å lese!

Den glitrende snøen ved verdens ende

av Eowyn Ivey. Utgitt på Panta forlag i 2016.

Oberst Allen Forrester og hans menn legger i 1885 ut på en nærmest umulig ekspedisjon opp Wolverine River i Alaska for å finne ut av hvordan landområdene der ser ut. Ingen har gjort det før dem. Hjemme sitter hans kone Sophie som gjerne skulle ha vært med, men som fikk reiseforbud fordi det er for farlig for en gravid kvinne.

Sophie skriver brev til Allen, og Allen skriver både brev til Sophie, men kanskje viktigere: han skriver dagbok underveis. Allen vet at området ved Wolverine river er farlig og skremmende og de aner ikke hva som møter dem i deres kartlegging av område og de innfødte. Reisefølget opplever både sult og dramatisk natur, men også det mytiske og mystiske som skjuler seg i dalen. Her opplever de uforklarlige hendelser i grensegangen mellom mennesker og dyr - og mellom levende og død. Alt nedtegnes i dagboka, og når Allen er for dårlig til å skrive selv så overtar noen av hans menn.

Hjemme gjennomgår Sophie sine egne problemer knyttet til det å vente på ektemannen, det at hun finner ut at hun har lyst til å drive med fotografering - og det at ikke alt er like enkelt å gjennomføre når man er oberstfrue - fordi det er knyttet forventninger til rollen.

Denne romanen er spennende og inneholder alt en god fortelling skal: kjærlighet, savn, uforklarlige hendelser, dramatikk og spenning. 

Forfatteren har tidligere skrevet Snøbarnet som sikkert mange har lest.

All gjeldende fornuft

av Wencke Mühleisen. Utgitt på Gyldendal forlag i 2017.

Jeg-personen i denne brevromanen er en kvinne i 60åra som ønsker endring i livet sitt. Hun skriver brev til tre personer: til sin livsledsager (mannen sin), til en venninne og til et ukjent "du". 

Jeg-personen bor på hybel i Stavanger hvor hun er ansatt som professor, mens mannen bor igjen i leiligheta i Oslo. 

(Til livsledsager)

"Hvordan har du det? spør du i telefonen. Jeg skal svare deg nå, i dette brevet. Jeg vil skrive brev til deg. På et vis er skriving det samme som kjærlighet: å leve i en så intensivert tilstand at sannhet og tilstedeværelse er avgjørende. Blodårene i hendene og armene som taster inn ordene, leder rett til hjertet. Det er gammeldag med brev, litt fjollete kanskje, men kan hende får ordene en annen klang enn i de hastige e-postene og sms-ene mellom oss? Ta det rolig, du trenger ikke skrive brev tilbake. Det er jeg som trenger å skrive til deg."  (S.9)

"Kjære du.

Du finnes ingen steder, men jeg skriver til deg! Jeg har lett, men finner deg ikke. [...] Jeg har ingen adresse å sende dette brevet til. Men jeg vil poste det med frimerke, påskrevet "Til deg". Hva annet kan jeg gjøre? Jeg vet ikke hva du er, hvem du er eller hvor du er. Dt er usannsynlig at du er den som er ansatt i Posten og åpner brevet fordi det verken har adressat [eller] avsender. Men alt kan hende. Det vet du." (S.16)

Kvinnen skriver brev gjennom litt over ett år, samtidig som hun gjennomgår en liten livskrise. Hun må bort fra alt, tar permisjon fra jobben som professor og flykter til en kjellerleilighet i Italia. 

(Til livsledsager)

"Jeg vet du har vært urolig fordi jeg ikke sa hvor jeg reiste, men bare sendte deg en sms om at jeg dro bort for en stund. Jeg hadde kommet fra Stavanger etter semesterstart og skulle starte på forskningspermisjonen min. Som om jeg var fri til hva som helst, fri til å flytte inn i et kjellerrom, sik jeg har gjort her i den italienske landsbyen hvor jeg holder til, der høstmorgenens mildhet lyser akkurat nå, mens jeg skriver til deg. Jeg kan ikke være sammen med deg. Jeg kan ikke være uten deg. Alt som før har falt meg naturlig, faller nå fra hverandre foran øynene mine. Derfor er jeg her." (S.59)

(Til venninnen)

"Jeg synes å høre stemmen din, den sindige, der du skyter inn at det jeg kaller den altomfattende meningsløsheten, i virkeligheten bare er det helt vanlige livet, der man gjør et eller annet, lever sammen med den ene eller den adre, besøker den ene eller den andre, hører på en eller annen musikk, er medlem i en eller annen organisasjon, stemmer på et eller annet parti, har en eller annen jobb. Alt detter ikke nødvendigvis forbundet med herandre, men en del av de nødvendige livsbevarende gjøremålene som mange er utelukket fra, og som mennesker verden over kjemper for å få lov å delta i - dette helt vanglige livet, som vi også kan kalle den helt vanlige meningsløsheten." (S. 83)

Gjennom slike brev får vi høre hvordan jeg-personen har det, hva slags liv hun har levd - og hvilke drømmer hun har. Det er en lettlest roman, med et innhold som er relevant for de fleste av oss - og med mange gode refleksjoner og tanker som er verdt å bruke litt tid på.

Definitivt en av mine favorittbøker i år! 

Om mennesker som opplever at livet tar en brå vending

Western desert

Noveller av Rønnaug Kleiva. Samlaget. 2017.

Denne novellesamlinga inneholder 7 noveller på ca 20 sider hver. Og boka er i et lite format som jeg liker godt – fordi den er hendig både å lese på senga og å ta med seg i sekken på reise. På forsida ser vi en blodrød himmel over hvit vidde – med ett ensom skispor som tar en brå sving. Og det er dette som er tematikken i novellesamlinga. Brå svinger i enkeltmenneskers liv – i skjæringspunktet mellom liv og død.

I alle 7 novellene er det menn som er fortellere. Det er ektemenn, enkemenn, svogere, fedre og sønner. Og alle må på ett eller annet vis forholde seg til døden. Og i forlengelse av det: endringer i livet – frivillig eller ufrivillig. Det handler om valg man tar – og valg man unnlater å forholde seg til. Det handler om kjærlighet – ny, gammel og mangel på sådan!

I første novella «Eg skal aldri gå fra deg» møter vi en far med en ni år gammel datter som håndterer livet så godt de kan etter at kona døde. Han jobber som lærer på et lite sted, men dagene passerer i ei tåke. Han går på jobb, gjør jobben og går hjem. Hjemme «holder han liv» i datra, han gir henne mat, vasker klærne og kjører henne på aktiviteter. Livet går på tomgang – på et minimum. Det er november, kaldt, mørkt og snart ett år siden kona døde.

I tittelnovella møter vi et ektepar som er på reise i Aswan, Egypt – ved Nilen. De sitter og drikker vin på en restaurant og snakker om løst og fast. Det dukker opp ei lys jente på restauranten og de oppdager at hun er norsk, og hun setter seg sammen med dem. Det viser seg at de alle tre har «flyktet fra» tidligere hendelser i livet. Den samme hendelsen: Utøya. Ekteparet har også flyktet fra Norge – sønnen deres var på Utøya og var en av de første som ble drept. Ekteparet er på reise og flukt, og neste stoppested er Western Desert. De har ikke lenger noen grunn til å reise hjem. Der er det ingen…

Og slik fortsetter novellene. De er nydelige og såre. Om menneskers vilje til å overleve, endre seg – og ta grep om egen situasjon – eller la være. Og innimellom er det også innslag av varme og humor.

Ei god bok å nyte – sakte.

Og no er det ikkje meir tid.

Om litt kan vi ikkje skrive til kvarandre, tenkjer eg. Og eg tenkjer på mobilen min, der telefonnummera til dei som er døde, framleis finst, eg er ikkje mann for å slette namn og nummer til dei som er døde. Ikkje slett meg, tenkjer eg. La meg vere på lista di. La stemma mi vere på svararen din så lenge som råd. Gjer vel, legg igjen ei melding.

(S.134)

Brevet til Rosalin

Nydelig liten fortelling om de viktige tingene i livet

I romanen Brevet til Rosalin av Øystein Orten (utgitt på Samlaget i 2016) treffer vi Johannes som er i gang med å skrive brev til Rosalin på trettendedag jul. Av innledningen på brevet forstår vi at han aldri har skrevet til henne før – men at det er en sterk forbindelse mellom dem. Hva slags forbindelse dette er, er det resten av romanen handler om. 

Johannes bor alene med katten Pjask, han er litt dårlig til beins, hjemmehjelpen Marianne kommer innom jevnlig både for å ordne og vaske, men er også godt selskap. I tillegg stikker dataingeniøren innom dann og vann for å hjelpe ham med å betale regninger etc. Det er dataingeniøren som har funnet fram til Rosalin via internett. Også Asle blir vi kjent med. Asle er en tidligere elev – men også en som Johannes og kona tok seg litt ekstra av – i barndommen fordi det var så mye alkohol hjemme hos ham. De lot ham innimellom overnatte, ga ham kveldsmat og tørket de regnvåte klærne hans. Nå er han nesten 40 år gammel, men fortsatt barnslig til sinns.

Farfaren er viktig i Johannes liv. Og farfaren erfaringer blir også Johannes sine erfaringer. Johannes er født på samme dag som en alvorlig hendelse skjer i familien. Og selv om Johannes selvsagt ikke kan klandres for dette grusomme som skjer  – så bærer han med seg dette ansvaret og tyngda av det gjennom hele livet.

Hvem er så denne Rosalin som Johannes har bestemt seg for å skrive til – nå når han nesten er 100 år og legene bare gir han noen måneder igjen å leve? Vi forstår raskt at det er en sterk forbindelse mellom disse to, og når man har lest disse 100 sidene – levd seg inn i Johannes sin historie fra barndommen til i dag – så faller brikkene på plass. Det er ei stor bør Johannes har båret på gjennom livet. Noe av det har han arvet, noe har han selv lagt til…

Dette er en vakker roman, med et usedvanlig nydelig språk – fylt av gullkorn:

Nokon seier at ein kan misse språket av ulukker. Andre hevdar at visse lydar kan gjere ein stum. For farfar stemde begge delar. (S.12)

Men far gav oss andri kyss eller klemmar, slik mor gjorde. Far gav oss berre omfamningar. Då sa han aldri eit ord. Far brukte hendene. Aldri kinn eller munn. Men vi forstod kva han meinte. Å halda rundt nokon er også bokstavar i eit språk. (S.18)

Du skal ikkje lyge, heitte det i gamle dagar. [...] Men lygna er ikkje alle tider så lett å få auge på. Ikkje eingong inne i oss sjølve. For det finst ørsmå lygner i alle sanningar. (61)

Denne boka passer for alle!  Og den har et nydelig språk. Og selvsagt handler den om selve livet, døden og ikke minst kjærligheten.

En definitiv FAVORITTBOK!

Menn forklarer meg ting

Menn forklarer meg ting

essaysamling av Rebecca Solnit. Utgitt på Pelikan forlag i 2016.

Originalt ble denne gitt ut i 2014, og den består av 9 essay skrevet fra 2008 og fram til 2014. Rebecca Solnit er historiker, forfatter, aktivist og har i over 20 år skrevet om dette. Hun har gitt ut 17 bøker om politikk, geografi, samfunnsliv, feminisme og håp. 

Mansplaining er et uttrykk som forbindes med Solnit. Mansplaining er sammen satt av "man" og "splaining" som kommer fra verbet "to explain" og betyr at noen forklarer noen noe - i betydningen å framheve sin egen fortreffelighet. Ofte er det menn som gjør dette ovenfor kvinner de selv tror har lite innsikt eller kompetanse. Solnits essay "Menn forklarer meg ting" er morsomt på overflaten, men har en alvorlig undertone. Hva er det som gjør at mange menn føler sterkt for å forklare særlig kvinner om ting, selv om kvinnene faktisk har mer kunnskap og kompetanse om feltet? Mange kvinner har nok opplevd å bli belært av menn - uten å ha bedt om det. Og uten å trenge det.

I de andre essayene i boka kommer Solnit med kraftig samfunnskritikk - og toucher innom alvorlige tema som voldtektskultur, Kassandra-syndromet, språkets makt og at kvinner alltid må leve i frykt for å bli utsatt for vold eller voldtekt. Som hun så presist sier:

“Yeah, we know not all men are rapists and murderers, are not abusers and misogynists, but all women are impacted by the men who are.” And that’s where the focus needs to be, because it has such a huge impact.“

(http://fuckyeahrebeccasolnit.tumblr.com/page/4)

I essayet "Bestemor edderkopp" viser Solnit hvordan kvinner gjennom tidene er usynliggjort av menn og i samfunnet forøvrig. Hvordan stamtavler tidligere bare oppga forfedrene og ikke formødrene, hvordan kvinner som gifter seg mistet sitt eget navn og ble "fru Arthur Nicolls" i stedenfor Charlotte Brontë...Hvordan samfunnet reagerer med sjokk på forslaget om at alle menn får portforbud på campusområdet til et universitet pga mange voldtekter av damer...Men det er ingen som syns det er feil at damer bør kle seg godt, holde seg inne på kveldstid eller kun gå ut to og to - fordi de skal unngå å bli voldtatt av disse mennene....

Essaysamlinga er sterk og setter fingeren på mye av holdningene i samfunnet vårt som virkelig ikke er bra. Og som det fortsatt vil ta mange, mange år å komme til livs...

Hvorfor er det slik at damer omtales som sladrekjerringer - eller at vi også sier at menn er sladrekjerringer? Barn og kvinner er ikke ikke mer disponert for å lyve enn menn? Men det er en fin måte å undertrykke oss på. Og ved å fortsette å bruke slike uttrykk er vi med på å føre dette videre. 

Og det er med på å gjøre at kvinner som uttaler seg offentlig eller tydelig - først blir "dømt" på om dette i det heletatt er noe vi skal lytte til fordi hun kan være en løgnaktig sladrekjerring...En mann "dømmes" dessverre ikke på samme måte.

Jeg blir opprørt på kvinners vegne - over hele verden - når jeg leser denne boka. Og jeg mener at alle burde dykke inn i den og lese ett essay eller tre. Det er viktig samfunnskritikk og den setter fingeren på viktige hendelser opp gjennom historien - som viser at vi tross alt er på tur framover. Bare så uendelig sakte....

Kvinnene er det evige temaet, hvilket har mye til felles med å være objekt, eller til og med underkastet. Til sammenlikning er det skrevet svært få artikler om hvorvidt menn er lykkelige eller hvorfor også deres ekteskap ryker eller hvor fine eller ikke-fine kroppene deres er, selv filmstjernekroppene. Det er det kjønnet som begår flest forbrytelser, særlig voldsforbrytelser, og de begår også flest selvmord. [...]Jeg tror fremtiden til noe vi ikke lenger kan kalle feminisme må innvolvere en mer inngående studie av mannen. Feminismen forsøkte og forsøker fortsatt å endre hele den menneskelige verden; mange menn er med på dette prosjektet, men det re på høy tid å ta en nærmere kikk på hvordan prosjektet gagner mannen, og på hvordan status qou er nedbrytende også for menn. Det bør også ses nærmere på de mennene som utfører mesteparten av volden, truslene, hatet - den frivillige politistyrkens opprørskontroll - og hele kulturen som oppmuntrer dem. [...] Voldtekter har alltid blitt fremstilt som isolerte enkelthendelser som skyldes avvik hos overgriperen (eller naturlig ukontrollerbare drifter, eller offerets adferd), fremfor et mønster der årsakene er kulturelt betinget. Uttrykket "voldtektskultur" har begynt å bre om seg.

 (s.120-121)

Et hummerliv

Et hummerliv

av Erik Fosnes Hansen. Utgitt på Cappelen Damm i 2016.

Erik Fosnes Hansen er en av mine favorittforfattere, så jeg ble veldig glad da han igjen kom med en utgivelse. Jeg tok med meg boka hjem for å riktig kose meg med den. Og ble mer og mer i stuss for hver side jeg leste; hva i all verden er dette slags historie?? Først ble jeg sugd inn i fortellinga, men så ble jeg litt utålmodig og bekymret for om dette ikke var et "mesterverk" på linje med hans tidligere utgivelser, som f.eks.Salme ved reisens slutt og Løvekvinnen. Men bekymringen min var heldigvis grunnløs. Etter en liten downperiode i fortellinga der jeg lurte på om dette i det heletatt hadde noe for seg, så tok nøstinga til. Og forfatteren nøster hele fortellinga sammen igjen til sist. Og jeg kan her og nå bare opplyse om at jeg også likte denne romanen veldig godt, selvom den nok ikke kan måle seg helt med Løvekvinnen. Men den handler om livet på et høgfjellshotell, om en ensom ungdom og et ensomt barn. Og om to foreldre som er forsvunnet. Og selvsagt om hummer!

Sidd er 14 år. Han bor på Fåvnesheim høyfjellshotell med sine besteforeldre og hotellets ansatte. Det er forresten ikke så mange ansatte, fordi det er dårlige tider for høgfjellshotell. De fleste drar heller til syden.  Men kokken Jim er i høyeste grad til stede. Han har bodd der det meste av livet og er som en av familien.

Sidd er foreldreløs. Faren var en indisk lege fra Bergen og moren er forduftet. Ingen har fortalt Sidd nøyaktig hvorfor det er blitt slik. Hvor er det blitt av foreldrene? Sidd leter etter sin historie og sine røtter, men får bare utydelige svar.

Romanen starter dramatisk med et selskap – hvor banksjef Berge brått faller sammen, og Sidd gjør munn mot munn metoden – på ekte Røde kors hjelpekorps’ vis. Men banksjefen overlever ikke, til tross for Sidds heroiske innsats. Dødsfallet og gjenopplivingsforsøket går selvsagt hardt inn på Sidd og han blir sengeliggende en stund. Men dette er ikke eneste gang at Sidd redder liv i fortellinga.

Sidd samler på frimerker fra posten til hotellet, men plutselig har tilfanget av frimerket blitt nesten null. Han sjekker opp med resepsjonisten om det muligens kommer færre brev, men han får bekreftet at det kommer like mange som før. Sidd bestemmer seg for å spionere på hva som skjer med posten. Det er bestefaren som henter posten i resepsjonen og som alltid har brukt å åpne den og samtidig rive av frimerkene. Det viser seg at bestefaren henter posten og tar den med seg. Og etter litt etterforskning finner Sidd alle brevene – uåpnet. Hva har skjedd med bestefaren? Er det i ferd med å rable for ham?

En familie kommer til høgfjellshotellet, og de har en datter med seg, Karoline. Hun er en del yngre enn Sidd. Karoline er mye aleina ettersom foreldrene har så mye å ordne nede i bygda. Karoline vil spille minigolf, og etter hvert forbarmer Sidd seg over henne og blir med. Det er starten på et litt merkelig vennskap – som også vil bli ganske dramatisk.

Dette er en historie som man både kan le og grine til. Og ofte av de samme scenene. Det er en burlesk komedie som inneholder både kjærlighet og død. Og vi blir godt kjent med Sidd som er en ekte livredder i 1982 – som er det året dette foregår i.

Om savnet etter mamma

Døden

Noen ganger kommer man over vakre bøker om døden, om savnet, om samholdet blant de som blir igjen. Ofte tenker vi på døden som noe trist og vondt - og det er det - men grunnen til at det er trist og vondt er at man elsket den som er død. At man savner den som er borte for alltid. Og en mamma etterlater seg nesten alltid et tomrom, selvom det også kunne være et vanskelig forhold. Disse to bøkene jeg her vil fortelle om handler begge om savnet etter mamma, men er allikevel gode og varme fortellinger.

Lukta av våt jord om natta

av Maria B.Bokneberg. Utgitt på Samlaget i 2016.

Mie, Rakel og faren bor sammen på familiehytta. De er i sorg. En mangler. Mamma mangler. Mamma har tatt livet sitt. På familiehytta. Hun hengte seg.
Denne gangen fikk de ikke noe forvarsel, som de har fått før. Tidligere har hun bedt om hjelp eller kommet med små hint som har gjort at hun har blitt innlagt. Denne gangen gjorde hun ikke det.

Romanen handler om det å sørge over at mamma er borte. Om tankene man selv sliter med fordi man ikke klarte å avverge det. Om forståelsen man har fordi det gikk slik, og om bebreidelsene man har til seg selv, de rundt - og for det valget mamma tok.

Romanen forteller om tida like etter selvmordet. Om fortvilelsen, trøsten og samholdet for de som er igjen. Om det fine som var - og om det fine som må bygges opp igjen når en brikke er falt bort.

Dette er en viktig og fin fortelling om et vondt og vanskelig tema.

Sibylle

av Ingrid Z.Aanestad. Utgitt på Oktober forlag i 2016.

Søstrene Sibylle og Synne har alltid hatt et nært forhold. Nå bor Synne i Berlin, men har kommet hjem på ferie til Sibylle og far. Sibylle bor fortsatt hos far, men er straks på vei ut i verden for å gå videre på skole.

Sibylle, Synne og far drar over fjellet til vestlandet hvor mormor bor. De skal dit på ferie. Hos mormor er det bilder på veggene, men ingen av moren. Moren er død. Moren likte seg ikke foran kameraet, bare bak. Sibylle kjenner moren kun gjennom andres historier fortalt i bruddstykker.

Romanen handler om forholdet mellom søstrene, faren og mormor - og alles savn etter moren som er død. Man kan fint savne moren sin selvom man ikke husker henne selv. Fortellingen består av alminnelige hverdagsøyeblikk som til sammen danner historien om denne lille familien.

Det er en fin og varsom roman og savn og samhold.