Ingeborg - En stor fortelling om et lite liv

"Frem til den dagen da alt endret seg, hadde livet fremstått som ganske ordinært.

Det var ikke store forskjellene fra den ene dagen til den andre."

Mor stelte hjemme og far arbeidet på Kruttverket, mens han selv var 10 år gammel og slet på skolen. Han satt i et vårvarmt klasserom og strevde med løkkeskrift. Han hadde nettopp mestret blokkbokstavene, - for så å erfare at de ikke gjaldt lengre. Nå var det løkkeskrift som telte. Og det var ikke enkelt for en som følte at skolebenken var full av fliser og vanskelig å sitte stille på....

Nå er gutten blitt en gammel mann, Han er ustø, bor alene etter at han ble enkemann for over 20 år siden, får ukentlig besøk av hjemmehjelpen - og igjen er det ikke lengre store forskjellen fra den ene til den andre dagen. En gang i uka tar han seg stolprende ned til postkassa som er flyttet til et fellesstativ litt lengre unna. Selv med stokk går det sakte. Men han har lært seg å aldri gi opp, alltid krumme nakken og bite tenna sammen, uansett hvilken motgang han møter. For motgang har han hatt mye av i livet. En gang i tida hadde han drømt om å dra ut, til Amerika eller seile til det fjerne Østen, men det ble aldri noe av. Isteden hadde han alltid bodd i det samme huset som han fortsatt bor i, i søndre Nittedal. 

"Nå som han ikke hadde så lenge igjen, var det allikevel for seint. Det handlet mest om seile inn den siste tiden. Han så ingen hensikt i å være bitter. Han hadde levd et liv som på en måte bare ble gitt til ham. At han aldri brukte det til noe særskilt var for seint å angre på nå."

I postkassa finner han et brev fra kirkelig fellesråd i Nittedal. Det er et varsel om at festetida på grava til kona, Ingeborg, er i ferd med å utløpe. At gravstedet vil bli slettet. Han hadde trodd at folk i hvertfall fikk fred når de først var gravlagt. Men han hadde heller ikke besøkt grava til Ingeborg på lenge. I starten gjorde han det ukentlig, så på spesielle dager - nå nesten aldri. 

"Han leste brevet en gang til, høyt denne gangen, for å være sikker på at han ikke misforsto. Dette er jo gravskjending, tenkte han, og ble sittende og stirre i veggen mens alle slags tanker og minner trengte seg forbi de solide fortrengningsmekanismene han hadde brukt et liv på å bygge."

***

Dette er en stor fortelling om et lite liv - men med eksistensielle problemstillinger, med følelser, med hverdagslige hendelser, med sår som ikke gror, med kjærlighet som vokser - og med relasjoner som er både gode og vanskelige på samme tid. Romanen tar en formiddag å lese, men mye lengre tid å fordøye. Og den gir rom for refleksjon som kanskje påvirker deg selv i framtida. Det er en roman som er god å lese - og sterk å fordøye. 

Bård Nannestad bor i Arendal, er oppvokst i Nittedal og er psykiatrisk sykepleier. Og han er definitivt en av mine store favorittforfattere. Hans debutroman "Da Henrik Husten kom hjem" (2012) - som også er en helt utrolig fortelling - fikk han Sørlandets litteraturpris for. Nå har han altså igjen skrevet en sterkt roman, og er nå nominert til Bookis Årets Ulest-pris. "Ingeborg" er godt skrevet og full av setninger man må lese igjen og igjen...

"Hver morgen på bussen, på vei til jobb, satt han og gledet seg. På sin reserverte måte følte han seg utadvendt og løssluppen, selv om ingen kunne se det på ham. Det tause og forsiktige fortsatte å være det mest markante ved hans karakter." (S.42)

*

"De ble sittende i hver sin drøm om fremtiden." (S.61)

Øksemannen som valgte livet

 I Solør og Elverumsregionen var det på 90- og tidlig 2000-tallet noen navn vi ofte hørte nevnt når det hadde vært kriminelle handlinger: vold, trusler, innbrudd, ran etc. Og Boneng var ett av dem. For meg var han bare et fryktet navn, så da jeg begynte som biblioteksjef i Elverum i 2010 og det begynte å ryktes at denne Boneng hadde blitt frelst, trodde jeg nok bare sånn passe på det. For vi har jo alle hørt hvor utrolig vanskelig det er å komme seg ut av rusmiljøet og særlig da klare å forbli rusfri når man etter hvert må klare seg helt på egenhånd. Jeg visste ikke hvem Erland var som kriminell, men da han returnerte til Elverum var han lett å få øye på i bybildet - og veldig lett å slå av en prat med. Han var nemlig han som alltid smilte og hilste på alle! Og som i ordets rette forstand skinner mot alle han møter - uansett vær og vind.

Erland er født i 1962 og vokste opp i et godt og rusfritt hjem sammen med foreldre og en bror. Erland var en pappagutt, og tok det svært tungt da faren ble sjuk og døde da Erland var 11 år. 

"Når man lener seg til en vegg med hele sin tyngde, og veggen blir borte, så går man på trynet. Den trygge støtten var borte. Da pappa ikke var der lenger, gikk jeg på trynet. Jeg kjente på en blanding av redsel og sinne. "Hvor er tryggheten nå?" spurte jeg meg selv. Når man er barn og mister den viktigste personen i livet, den som alltid er der, som får deg til å føle deg trygg, sikker og beskyttet, blir det veldig tomt. Plutselig er han ikke der mer. Jeg kjente en sterk tomhet." (S.27)

I 1978 fikk Erland hyre på en gasstanker rett etter ungdomsskolen - og det var selve drømmen å jobbe til sjøs. Dessverre ble den aller første turen traumatisk da han ble fanget og torturert i en havn i Cartagena. Dette var en opplevelse som merket Erland for livet, og som nok ble en medvirkende årsak til at rus ble en måte å håndtere tomhet, uro, frykt og fortvilelse med...

Erlands oppførsel og handlinger har gitt ham til sammen 16 år bak murene og 31 år i rushelvete. Han har stjålet biler, kjørt vogntog beruset i inn- og utland, skadet andre for livet - "det har vært mye rått. Jeg har vanket mye med feil mennesker, farlige mennesker. Det har vært mye kriminalitet, mye vold, mye død, mye rus. Jeg har tenkt en del på om jeg var redd for å dø. Egentlig har jeg aldri visst om jeg var i live neste time." (S.63)

I 2011 flyttet Erland hjem til Elverum som rusfri. Til byen som han hadde herjet i som kriminell. Til et sted hvor han stort sett kjente bare andre misbrukere. Mange tenkte at det kunne gå galt. "De som egentlig tok valget for meg om å flytte tilbake til hjembyen min, Elverum, de som avgjorde det, var faktisk alle de som aldri hadde giddet hilse på meg før. De hadde aldri giddet å se i min retning. Alle de som egentlig så ned på meg, og som kanskje trakasserte meg for at jeg var der jeg var, de begynte å sende meg venneforespørsler på Facebook. Men ikke bare det, de gjorde så mye mer enn det. De kom med oppløftende og støttende meldinger og kommentarer på statuser. Og på private meldinger løftet de meg. Er det mulig? tenkte jeg. Er det virkelig hjerterom her?" (S.112) Javisst lever Elverum opp til sin visjon om at Elverum har 💗-rom.

Nå har Erland vært rusfri i 10 år - og han har bevist for seg selv og andre at det er mulig å komme seg ut av rushelvete. I dag nyter Erland hver eneste bidige dag - og han velger hver dag å være positiv. "Jeg har to valgmuligheter hver dag, om hvordan jeg vil møte dagen og hvordan jeg vil at dagen skal styre meg. Vil jeg at det negative skal prege meg? Nei, jeg vil ikke det. Jeg vil at det positive skal prege meg. Jeg vil fokusere på det positive. Hvis jeg fokuserer på det negative, trykker jeg ned meg selv og alle jeg møter. Det gidder jeg ikke. Det er det ikke verdt. Derfor nyter jeg hver eneste dag." (S. 99) Erland er også i dag en kjent skikkelse i bybildet, en som hilser og smiler til alle - og ikke minst er han en god medarbeider hos Kulturskolen og Opplæringssenteret i Elverum kommune.  

I denne boka her forteller Erland om livet sitt - på godt og vondt. Det er en reise i uheldige omstendigheter, dårlige valg, rus, sjukdom, håpløshet - men også om endringer, avgjørende valg,  medmenneskelighet, kjærlighet og omsorg. Og mest av alt: om viktigheten av å bry seg om! Ingen er kun sine egne handlinger - alle er mye mer enn det. Alle har behov for å bli sett. 

Boka kan kjøpes i bokhandelen - eller du kan låne den på biblioteket. Den er virkelig verdt å lese. 

Og Erland; takk for at jeg har fått blitt litt kjent med deg:)

Den norske virkeligheten i perspektiv

 I 2018 inviterte Samlaget noen skribenter til å skrive om samtida, den norske virkeligheten. Det ble 7 små bøker som tar opp dagsaktuelle problemstillinger. Bokserien fikk mye oppmerksomhet da den kom ut, og Knut Olav Åmås skrev: «Det er korte, personlige essay basert på livserfaringer og observasjoner, og samtidig er de fulle av kunnskap og refleksjon. De personlige historiene har kraft til å endre noe gjennom å gjøre noe med hver enkelt leser.» Serien vant GULL i kategorien serier i den grafiske konkurransen Årets vakreste bøker. Ergo er disse bøkene av god kvalitet – både utenpå og inni. Nes bibliotek har tre av disse bøkene.

Foreldra til Mona Ibrahim Ahmed er fra Somalia, men flykta fra borgerkrigen til Etiopia. I Etiopia flytta familien fra sted til sted på jakt etter noe å leve av, uten at det ble noe bedre. Monas barndom var ikke preget av lek, men av å hjelpe til hjemme slik at mora kunne tjene penger. Hun hadde ansvar for å lage frokost og planlegge middagen fra hun var ganske lita. Ettersom de flyttet ofte, ble det mange skolebytter. På skolen måtte elevene ha hver sin bankestav som var en 1 meter lang vannslangebit som læreren kunne slå barna med når det trengtes. Mona var et urolig barn og klarte ikke å holde seg når det var noe hun ville si i klassa, og derfor ble bankestaven hennes fort utslitt … Også hjemme var det å bli slått en del av det å vokse opp.

Da Mona var 8 år, dro faren til Europa for å kunne gi familien et bedre liv der etter hvert. Resten av familien havnet på et «ventested» hvor flyktninger ventet på å få reise til USA, England eller Australia. Etter 7 år ringte faren og sa at de nå kunne søke om visum. På flyplassen kjøpte mora hijab til døtrene, og ga beskjed om at de skulle bruke det heretter for å holde på religionen sin. Hun ville ikke miste døtrene til kulturen som ventet dem i Norge.

«Brev til Noreg» starter med at Mona får et brev fra advokaten sin – i 2018, 10 år etter at hun kom til Norge. Det er et endelig avslag på statsborgerskap. Men det står at hun fortsatt kan benytte seg av helsetjenestene. Og hun har fremdeles oppholdstillatelse etter familiegjenforening, men kan ikke få rødt pass eller reise utenfor Schengen. Hun har vern på ubestemt tid mot å bli utvist, men det gir selvsagt ingen trygghet.

Mona har i disse ti årene hun har vært i Norge tatt et oppgjør med egen kultur, religion og med «klan»-mentaliteten. Det var et sjokk for henne å komme til Norge og oppleve at hun var et individ. At hun kunne mene noe, ville noe, gjøre noe – uten at det var familien og alle rundt som bestemte. Hun la igjen hijaben i et prøverom på Cubus – og har måtte tåle kritikk fra sine egne. Hun har vært en som snakker høgt og tydelig om at ikke bare de somaliske jentene i vesten må få bli selvstendige, men at også guttene må få mulighet til å bli individer. De må få vite at det å vokse opp i Norge er noe helt annet enn den barndommen de har hatt i afrikanske land. At kodene er helt forskjellige. At måten å tenke om Gud og kjønnsroller er ulikt. For vi kan ikke forvente at de forstår det av seg selv, når ingen har lært dem det. Her er det mye å fordøye.

Alf Kjetil Walgermo har skrevet boka «Du som er i himmelen» som starter med: «Den vesle, kvite kista fylte kyrkjerommet. Bak oss var benkeradene tette av sorg. Framfor oss steig fargerike glasmåleri mot himlingen. Vi såg berre alt det kvite. I kista låg Tomine, dotter vår.» Dette er en forferdelig start på ei bok, det å miste et ufødt barn er naturstridig og brutalt. Og hvordan kan man som kristen tro på at det fins en god Gud etter dette? 

Alf Kjetil drøfter sin egen gudstro i denne boka. Han vurderer og reflekterer rundt sin egen tro, og med datterens død er det godt grunn til å tvile. Hva med at hun ikke engang ble døpt? For det er jo gjennom dåpen at Gud tar imot menneskene og forener oss med Jesus Kristus. Får ikke Tomine bli et av Guds barn? Heldigvis mener den norske kirka at sjølve dåpen ikke er til for Gud, men for menneskene. For i bibelen står det at Gud ikke vil at «en eneste av disse små skal gå tapt». Dette gir trøst for Tomines foreldre.

Slik drøfter Alf Kjetil bibelens og kristendommens grunntanker – bit for bit. Sett i lys av deres egen datters død. For hvordan kan man se lyset, når hele tilværelsen er blitt mørk? Og hvordan kan man for seg sjøl rettferdiggjøre at man fortsatt tror på en god Gud, at man har tillit til at Gud hører ens bønner – når man har blitt fratatt et barn?

Jeg må innrømme at jeg som ikke er så veldig troende, lærte mye ved å lese denne boka. Jeg har lært mye om andre perspektiver og andre måter å se de kjente fortellingene fra bibelen på. Og ikke minst har jeg lært mye om sorgprosesser – og jeg har dyp respekt for de som tross store kriser klarer å reflektere så godt. Og faktisk klarer å lete etter lyset i mørkret. For det må vi jo alle – for å klare å leve godt videre.

Den tredje, lille, viktige boka heter «Mot normalt» og er skrevet av Bjørn Hatterud. 

Bjørn er homofil og funksjonshemma – og i oppveksten i Veldre, litt nord for Brumunddal var det ikke så lett å være verken det ene eller det andre. Dette er ei bok om å ikke passe inn, om å være avvikeren, om motgang og lidelse – og om å allikevel klare seg godt. Mer på tross av enn på grunn av! Det var ikke lett å være verken funksjonshemma eller homo på 80-90tallet i Norge. Og kanskje enda vanskeligere i små bygdesamfunn hvor alle er så synlige. Bjørn ble både mobbet, utestengt og ropt stygt etter – uten at noen tok tak i det. Og han hadde det tøft, både med alvorlige helseproblemer, mange operasjoner, fysiske og psykiske smerter og ikke minst ensomhet. Og det er lett å tro at dette bare er en trist bok, men det er det ikke! Boka består av små bruddstykker av opplevelser og refleksjoner. Både fra barndom, ungdom og voksenlivet. Og gjennom disse bitene får vi innblikk i et helt liv. Og ikke minst gir den mye håp – og viser at nesten alt er mulig, tross mye motgang underveis.

Boka er vondt å lese, men også artig - og fortellinga om morfars reaksjon da han fikk vite at Bjørn var homo er rørende. Og ikke minst er det hysterisk morsomt da morfar etter hvert glemmer at Bjørn er homo, for det spiller virkelig ingen rolle for ham hva slags legning han har. 

Disse tre bøkene kan du finne på ditt lokale bibliotek. Eller som e-bøker i feks Bookbites-appen. 

God lesning!

Sterk leseopplevelse!

 
Før jul plukket jeg med meg noen bøker hjem så jeg hadde litt lesestoff i romjula. Og for noen dager siden var det romanen Dis av Kjersti Kollbotn sin tur. Boka har jeg opprinnelig plukket med meg fordi den har et tiltalende og spennende forsidebilde, boka er utgitt i 2020 og det som sto bak vekket min interesse:

"Dis flyttar heimanfrå for å studere. Ho ser fram til å bu åleine og skape eit liv for seg sjølv. Det blir ikkje heilt slik ho har håpa på. [...]

Vi følgjer eit ungt menneske på leit etter fotfeste etter at tilværet har kome skeivt ut."

Forfatteren erindrer jeg at jeg nok har vært borti før, men jeg sjekker ikke opp. Jeg har derfor ganske så lite forventninger til både handling og form.

Romanen starter med august og at Dis venter på at bagasjen hennes skal komme på rullebåndet på flyplassen. Hun skal flytte til dette stedet fordi hun skal gå på universitetet. Hun tar drosjen til huset hvor hun har fått leid seg en kjellerleilighet og finner nøkkelen som avtalt under ei flat helle ved hushjørnet. Huseierne er bortreist og kommer ikke hjem før enn om et par uker. Dis låser seg inn og får i det samme en sms fra moren som lurer på om hun har kommet fram. Istedenfor å svare, putter Dis telefonen i kjøkkenskuffen og går ut i hagen. Hvorfor svarer hun ikke? Allerede her på bokas andre side fanges interessen min, - undringen på hva som er galt i relasjonen til moren.

Ganske raskt får vi også små glimt av Dis sin barndom og oppvekst. Og det er mye som ikke har vært så bra der. Men hun har en sterk relasjon til broren og det er tydelig at de to har vært nære i hele oppveksten. 

Dis bestemmer seg for å gå veien til universitetet for å bli kjent, finne ut hvor hun skal møte dagen etter. Se seg rundt og være litt forberedt. På vei finner hun ut at hun skal gå innom en bar etter en litt vanskelig episode med en tigger. Mens hun sitter på bar så ringer mamma igjen, "Tove" står det på telefonen. Hun tar den ikke. 

Hvorfor bruker ikke Dis "mamma" som benevnelse på mammaen sin? Det vitner om distanse. Ønsket om å distansere seg. Hva er det som har foregått mellom mor og datter? Det virker jo som at moren bryr seg, men at datteren ikke vil ha kontakt?

Etter å ha lest litt til - ser jeg at mammaen benevner Dis som S. Og like etterpå ser jeg at broren omtales som L. Og brått husker jeg alt! Jeg husker at jeg jo har lest romanen om barndommen til disse to unge menneskene! En roman som gjorde uslettelig inntrykk på meg da den kom ut i 2009. Ei bok jeg husker jeg var uvel mens jeg leste, men som er så utrolig viktig å ha lest. Nemlig Kjersti Kollbotns debutroman "Eg er mamma, eg skal vere god".

I den romanen er S 6 år og L 3 år, og jeg husker hvor sterkt det faktisk virket på meg at Tove bare kalte barna sine for L og S. De var navnløse. Redusert til bare en bokstav hver...

Tove Vik har en ansvarsfull jobb som prosjektansvarlig for den nye E8 gjennom Ramfjorden. Tove ser bra ut, og hun har et høgt konsum av menn. Men hun er sint, og hun er fortvilet. Hun klarer ikke å være en god mamma. Hun svikter i morsrollen gang på gang - og er smertelig klar over det selv. Hun utsetter barna sine for direkte fare, og hun ber om hjelp. Men det er ingen som hjelper henne.

Boka tar opp et tema det ikke snakkes så mye om, men som like fullt eksisterer. Det finnes mødre som sliter med morsrollen. Og det finnes barn som blir mishandlet, og mange kunne ha grepet inn, men ingen gjør det. I denne romanen er det lege, venner, barnehage og naboer som ser hva som skjer, men som velger å se en annen vei.

Stemningen i boken er til tider uhyggelig. Det er noe med kontrastene i teksten som gjør at historien blir veldig sterk. I det ene øyeblikket pludrer Tove Vik med det søte lille barnet som er helt avhengig av henne. I neste øyeblikk er hun blitt sint, og da får hun det rare blikket. De små barna vet hva som kan skje når mamma blir sint, og de endrer oppførsel.

Tove forsøker å være en god mor, men mislykkes, og vet det… Hennes løsning blir å annonsere barna bort i avisa: Til alle gode mennesker.” Er du et godt menneske? Gutt 3 år og jente 6 år gis bort.”

Dette var forhistorien! I romanen Dis møter vi igjen barna, men nå som unge voksne. Unge voksne som skal forme og leve sine egne liv, men som mangler personlige erfaringer om hvordan ha en trygg og kjærlig mamma. 

Det var fint å møte S og L igjen. 11 år etter forrige gang. Men det er fortsatt sterkt å leve seg inn i deres historie. Og det er vondt å vite at mange barn har en tilsvarende barndom å se tilbake på. 

Dis kan selvsagt leses som en frittstående roman, men jeg anbefaler virkelig å lese begge to - i rekkefølge. Selv om det bare er 6.januar, så er jeg sikker på at dette blir en av årets største leseropplevelser. 

Skildring fra ei grend i Nes

Det er akkurat ett år siden jeg forlot Solør for å prøve livet som nesbu isteden. Da jeg lette etter et passende hus for meg og dyra i januar/februar 2019 så var det ikke så mange aktuelle boliger på markedet. Jeg ønsket å bo ganske nærme sentrum og jobben min, samtidig som jeg ville bo landlig. Jeg endte opp langs Hvamsvegen, like ved Mørdre - og ikke så langt unna Fyhrigrenda. En av de første dagene mine som biblioteksjef i Nes, kanskje den aller første, kom en mann innom for å hilse på den nye sjefen og den nye nesbuen. Og for å slå av en prat. Han ble den første bibliotekbrukeren jeg ble kjent med i Nes. Han lurte på hvor jeg hadde bosatt meg, og det viste seg raskt at det var i nærheten av hvor han selv hadde vokst opp. Det var Torstein Fyhri. Raskt ble jeg introdusert for skrivegruppa som var etablert og som hadde sine skrivemøter på biblioteket. Og jeg fikk høre om flere skriveprosjekter og ønsker om å gi ut både en samling av småstykker, samt at noen også hadde en bok "innabords". Og en av disse deltakerne i skrivegruppa var Torsteins bror, Jon.

Så - når biblioteket igjen åpnet i mai, etter å ha vært korona-stengt i 2 måneder, kom Jon Fyhri innom og fortalte at han hadde brukt koronatida til å ferdigstille boka om livet i Fyhrigrenda. Biblioteket kjøpte selvsagt umiddelbart to eksemplarer og jeg tok med meg den ene hjem for å lese. 

Jeg må innrømme at jeg sjelden leser biografier. Dessuten har jeg aldri vært særlig historisk interessert selv om jeg mener at historien er viktig å kjenne til for å forstå framtida. Men jeg liker å bli kjent med nye mennesker - og jeg liker å vite litt om stedet jeg har flyttet til, så det var med ekte interesse jeg satte meg ned med denne boka. For å bli bedre kjent med Jon, hvordan livet var før i tida i området - og kanskje lære litt om den delen av Nes som jeg hadde bosatt meg i.

Boka var så engasjerende fra første side, at jeg leste den nesten i ett. Jeg har fått vite hvordan det var å vokse opp her like etter krigen. Hvordan hver familie var nesten helt selvforsynte, hvordan de var avhengig av hesten som trekkraft, hvordan de tålte kulde og dårlige tider, og hvordan samholdet var blant naboer og andre i samme grenda. Hvordan livet fortonet seg i en grend, ganske nærme Årnes, men allikevel så langt i fra når det kommer til transportmidler og ikke minst sosial tilhørighet. Årnesbrua omtales som en barriere, og det var nok adskillig lengre fra Årnes til Fyhrigrenda i etterkrigstida enn det er i dag. Jon forteller med seg selv som utgangspunkt, men det er mye interessant lokalhistorie og skildringer av andres liv og hendelser også. For ingen kan fortelle sin egen historie uten også å fortelle om andres.

Jon forteller levende og skriver godt. Det som gjør at denne boka fenger meg, er alle småhistoriene som denne består av i tillegg til de gode skildringene som blant annet gjør at jeg kan føle hvor kaldt det var om vinteren på 50-tallet:

"På nittenfemtitallet var vintrene kaldere enn i dag. Ikke fordi det var så mye kaldere ute. Tja, vinteren 1953-1954 var i alle fall snørike. Men en ting var sikkert, det var mye kaldere inne, og klærne var dårligere.

Husene var dårlig isolerte med bare tømmervegger, eller med to og en halvtomsplank. Isolasjonen var av papp, gamle aviser eller mose som supplement til treverk i en eller annen form. Huset jeg vokste opp i hadde både tømmer og plankevegger. I det vi kalte storgangen viste det seg å bare være perlepanel i furu  yttervegg og furupanel innvendig. Mellomrommet var fylt med torv som hadde seget ned. Det var kort og godt ingenting under vinduene og oppunder taket. Gulvene var fylt med leire, i takene var det linagner. Jeg husker at det sto lagret nummererte vinduer på bua. Disse ble satt inn i huset om høsten. Når vinduene var på plasskunne kulda komme." (S. 12-13)

Men tross skildringer om tøffe kår og utfordringer både i oppvekst og i voksen alder, så er det et godt liv og gode minner det fortelles om. Og jeg blir imponert over hvordan Jon klarer å skildre et spennende og interessant liv med så stor detaljrikdom på under 100 sider. Boka er rikt illustrert med bilder og avisutklipp, og jeg blir kjent med både nålevende og avdøde nesbuer ved å lese denne. Og ikke minst har jeg fått vite mye om historien til stedet jeg har valgt å bosette meg på i Nes.

Og så tenker jeg jo at alle burde få gitt ut en bok i løpet av livet. For jeg tror det er en fin prosess å sette seg ned og tenke gjennom alt man faktisk har opplevd og erfart i løpet av livet. Enten man er ung eller gammel.

Boka "Mitt liv i Fyhrigrenda" kan selvsagt lånes fra Nes bibliotek.

Barnet

Kjersti Annesdatter Skomsvold har skrevet boka "Barnet". Forfatteren debuterte i 2009 med «Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg» som vant flere priser og fikk internasjonal oppmerksomhet for. Hun har gitt ut flere bøker som er oversatt til over 20 språk.

I 2012 kom Monstermenneske – som også ble lest av mange og mye omtalt. Det er derfor litt overraskende at denne boka her «Barnet» som kom i 2018 har gått meg hus forbi… Jammen var det bra jeg oppdaget denne nå.

Et barn blir født. Fra før av har jeg-personen og mannen, Bo, en liten sønn. Nå kommer det altså en datter. I denne romanen forteller jeg-personen til sin nyfødte datter om hvem foreldrene er, hvordan de ble sammen, hva de sliter med, hva hun er bekymret for og så videre. Det er en kjærlighetshistorie til sitt nyfødte barn. Men også en bearbeidelse av tidligere erfaringer og hendelser. 

Vi får høre om hverdagslige hendelser, men også om lang tids sjukdom, ensomhet og sorg. Om bekymringer. Om håp.

Og det er en bok som har setninger og avsnitt man aldri helt blir ferdig med å fordøye:

Jeg trodde kjærlighet innebar å oppdage et nytt menneske, men det er å oppdage seg selv, og det er smertefullt.

Selv tenkte jeg at jeg snart var nødt til å slippe noen helt inn, men det skjønte jeg ikke lenger hvordan man gjorde. Jeg var et primtall som ikke kunne deles på flere. Jeg hadde falt og slått meg så mye, og jeg trodde nesten at kjærligheten var noe som ikke lenger gjaldt meg, at jeg stod utenfor, at det å være to var blitt umulig.

Folk møter hverandre ikke med blanke ark, uten en fortid, det er ikke sånn det er å være menneske.

Han fortalte at han ble så lei av å møte meg, for det var bare sammen med meg han følte at han var i live. Det synes jeg var for stort til at jeg kunne ta det imot, og jeg lot med en gang som om jeg hadde glemt det.

Jeg forestiller meg kjærlighetssorger og gleder du og broren din skal gå gjennom, fotgjengerfelt og verdenshav dere skal krysse, det er så overveldende.

Men så skjønte jeg at han hadde rett. Jeg har kastet bort fortiden vår. Det som kunne vært fortiden vår, tilhører nå noen andre.

Det er vakkert, men veldig sårt. Det handler om å tørre å slippe andre inn på seg, selv om man har brent seg skikkelig en gang. Selv om det igjen kan komme til å gjøre veldig vondt. Og ut av dette vakre oppstår altså barn. To barn. Som et bevis på at man har turt å satse, kanskje.

Dette er ei lita flis av ei bok på litt over 100 sider. Men den bør leses og nytes som om den var dobbelt så lang. For det tar tid å lese denne – for den må rett og slett føles samtidig som man leser.


God fornøyelse!


PS: Og boka kan også lånes i Bookbites (appen for e-bøker).

Jeg dro ned til bror

...er tittelen på svenske Karin Smirnoffs debutroman. En tittel som vekket min nysgjerrighet, sammen med et tiltalende omslagsbilde. En vei som forsvinner i en sving i en skog. Med solskinn som stråler inn fra sida. Vakkert, mystisk - og uten ende.

Jeg tror dette blir en av årets største leseopplevelser for min del. Boka fanget meg fra første til siste side. Den er så inderlig vakker, - og så grufull på samme tid. Den ryster meg langt inn i sjela, og berører meg forsiktig i hjertet. Det er sjelden en bok er så godt skrevet - både språksmessig og ettertenksom.

Jana og Bror er tvillinger. Jana tar bussen langs kysten og hoppet av ved E4. Deretter gikk hun mot bygda, hvor Bror fortsatt bor. Hun tenker å haike siste stykket, men det kommer ingen biler. Det er sterk vind og snøføyke. Det er vanskelig å se hvor hun er for hun er ikke lengre kjent. Imot henne kommer en skikkelse og det er vanskelig å se om det er kvinne eller mann. Han stopper og Jana ser at det ikke er noen hun kjenner. Han spør hvor hun skal, og kan fortelle at da har hun allerede gått feil. Hun skulle tatt av veien for litt siden ned til gården. Været er så ille at hun takker ja til invitasjonen om å bli med mannen hjem til stormen har løyet... Han bor alene i et falleferdig hus, og da Jana kommer inn kjenner hun seg igjen. Hun må ha vært der før. Plutselig ser hun for seg hvordan stua hans ser ut, til tross for at de kun har vært på kjøkkenet. Hun vet den inneholder ei svart kiste som ikke kan åpnes, men at det står et par gule gummistøvler oppå.

Dette er innledningen til fortellingen om livet til Jana, Bror og alle menneskene som har vært viktige for dem - på gode og dårlige måter. Men det som har skjedd før - vil man alltid bære med seg og bruke erfaringer fra inn i framtida. Også de dårlige erfaringene og opplevelsene.

Boka inneholder flere sterke avsnitt. Korthogde utsagn som svir. Det er setninger som setter spor, også hos meg som leser.


"Det tok sin tid sa göranbäckström og flirte. Kalven lå allerede lastet på vogna. Vi bakset moren opp ved siden av barnet sitt. Jeg syntes fortsatt det var feil. Hvem skulle føde nye kalver hvis man skjøt kyrne.
Skogen er full av elg sa göranbäckström til sitt forsvar. 
Verden er full av menn også tenkte jeg. Man burde kanskje skyte bort noen stykker."

 ✮

"Hvis det bare hadde vært arbeidet hadde jeg ikke klaget men besteforeldrene dine var av det slaget som trodde på tukt. I hvertfall farmoren din. Det var nok å velte en vannbøtte for å få juling. Ofte var det nok å bare finnes."


Denne romanen inneholder alt. Kjærlighet, svik, sterke familierelasjoner, hat, vold, trøst, galskap, begjær, omsorg og kanskje viktigst av alt: mulig tilgivelse.

Boka er skrevet både med humor og det dypeste alvor. Og den er spennende til siste side.