To romaner - ett samlivsbrudd

Året

av Tomas Espedal. Utgitt på Gyldendal forlag i 2016.

Tomas Espedal er en relativt velkjent forfatter fra Bergen (f.1961). Han har utgitt mange bøker, fått flere priser, flere er også oversatt til mange andre språk. Han eksperimenterer stadig med fortellerformen og har gitt ut både essay, brev, dagbok, reiseskildringer, selvbiografi, fotoroman – og nå en roman skrevet på en form som likner dikt.

I Året møter vi en hovedperson som elsker – som elsker den samme personen gjennom hele livet, uten å nå bli elsket igjen. Det er flere år siden bruddet, men enda sørger ham. Romanen handler på et vis om det å få lov til å være i sorgen. Sorgen er en like naturlig del av livet som kjærligheten – og som døden.

Hovedpersonen tilbringer påsken på sporet av den italienske 1300-talls dikteren Petrarca i Avignon. Petrarca er mest kjent for sine kjærlighetsdikt til Laura. Jeg-personen søker  trøst for sin egen kjærlighetssorg ved å oppsøke stedene hvor Petrarca har vært. Han bor på lurvete hoteller, drikker og studerer Petrarca. Etterpå drar han på cruise i Middelhavet med sin 78 år gamle far. Han har et ambivalent forhold til faren – han både elsker ham og hater ham. Kanskje fordi de er like? Kanskje fordi faren eldes og det er vanskelig å ta inn over seg.

Romanen er en form for dagboknotater. De hopper litt hit og dit – og selve fortellingen blir til i bruddstykker. Kjærlighetssorgen etter Janne ligger som et teppe over hele romanen – og er sår og litt deprimerende. Men det er også vakkert at en så sterk følelse kan berøre mennesker så sterkt.


«Å miste noen
som ikke blir borte
er nesten verre
enn å miste den
som er borte
for godt.
Å leve med kjærlighetstapet
samtidig som den du elsker
elsker en annen.
Det er en sang.
En novembersang.
En kjærlighetssang
i november.
Jeg elsker deg.
Det tar ikke slutt.
Heller ikke sangen tar slutt.
Det er noen andre som skal synge den.»

(S.187 – 188)

Boka er vakker og lettlest, og gir rom for ettertanke. Den fortjener å bli lest i ro og fred – og som en fortelling om de store og viktige følelsene her i livet. Det handler definitivt om livet, døden og kjærligheten.


Denne romanen fikk litt medieomtale når den kom fordi både Tomas Espedal og den 17 år yngre ekskjæresten Silje Aa. Fagerlund har i år gitt ut romaner om samlivsbrudd og kjærlighetssorg. De har skrevet hver som roman om «det samme bruddet» - på et vis.

Eneste

av Silje Aa. Fagerlund. Utgitt på Cappelen Damm i 2016.

Silje er født i 1978 og fra Oslo. Dette er hennes første utgivelse. Og den er i høyeste grad selvbiografisk. Silje er den som Tomas Espedal skildrer i sine seineste romaner som sin store tapte kjærlighet. Og etter å ha lest hans dystre kjærlighetssorg-bok Året så måtte jeg jo kaste meg over denne.

Eneste – er en roman om et avsluttet kjærlighetsforhold. Skrevet i ettertid – altså etter at forholdet tok slutt. Jeg-personen, som heter Silje, forteller om hvordan forholdet til den 17 år eldre forfatteren startet, forløp og endte. Det var Siljes første forhold – og derfor eneste. Eneste peker både på det eneste forholdet, den eneste i hennes liv – og kanskje også det at hun var hans Eneste store kjærlighet. I hvert fall på dette tidspunktet.

Eneste er nok kanskje den vakreste kjærlighetsfortellinga jeg har lest – noe som kanskje ikke sier så mye ettersom tradisjonelle kjærlighetsfortellinger ikke er det jeg leser mest av. Men den varmen, varheten, ærligheten og ømheten som ligger i denne romanen er ikke klisjéfylt, men ekte på et vis.

Jeg tror på kjærlighetsfortellinga – på starten, varigheten og på slutten. På hvorfor den opphørte. Det var ingen som ønsket at det skulle opphøre, men forskjellene i deres livssituasjon ble kanskje for merkbare og kontrastene for store. Han den «gamle» med en datter han må lage en trygg ramme rundt – hun med hele ungdomstida foran seg. Han den etablerte forfatteren – hun på spranget av karrieren. Hun som må finne ut hvilken utdanning hun skal ta, omgås jevnaldrende venner, leve sitt liv – han som bare «er forfatter»… Aldersforskjellen ble for synlig i flere situasjoner. Som hun skriver et sted så ville hun ikke ha ham med seg ut med sine studievenner – de representerte to forskjellige univers.

"Samtidig var det noe aldersløst over deg, som om du var eldre enn meg på en ung måte som tilhørte bare deg." (S.31)

Romanen skildrer vakkert et ekte kjærlighetsforhold som tar slutt – ikke fordi de ønsker det, men fordi livene og rammene deres er for ulike. For at begge skal leve sine liv så må de skilles. Ingen skal «utslette» den andre – begge skal vokse. 

"Det begynte å løsne i meg, som et glipp, som et glipp med kroppen. Hvordan begynner en kropp å glippe en annen. Finne den andres pust for høy, en hånd for varm. Løsne meg litt fra armen din før jeg sovner, for å klare å sovne. Være den som trenger å løsne." (S.106)

Motsetningen til den dystre romanen til Espedal er enorm. Espedal skildrer nærmest en undergang – og i romanen Året er det ikke mye vakkert om det som var. Mens i denne Eneste så skildres alt som en vakker bit av livet som har passert. 

Nydelig. Lettlest. Vakkert språk. Jeg tror på kjærligheten ut fra denne – og jeg tror på at den også kan ta slutt….